Nylig kom et band fra norske fengsler til et lydstudio ved Universitetet i Oslo (UiO). De hadde med seg en idé til en produksjon basert på melodien Til Elise, som Ludvig van Beethoven komponerte i 1810.

Gruppen ville lage en låt til Elise i fengsel. På demokratisk vis ble de enige om hvor de ulike bidragene skulle plasseres: instrumenter, sang, rapp – ulike stemmer kom og gikk.

Musikkforskere fra UiO fulgte med. Gjennom dagen snakket de også med gruppen om hva musikken betydde for dem. 

– Flere beskrev at musikken bygger dem opp igjen som mennesker. Bare det å spille og opptre sammen gir en sterk opplevelse av sosial støtte. De oppnår noe som et fellesskap, og båndene og tilliten til de andre styrkes, sier forsker Lucy Cathcart Frödén ved Institutt for musikkvitenskap på UiO.

Kan endre et negativt selvbilde 

I prosjektet undersøker Frödén og kollegaene hvordan musikk brukes og er til nytte i norske, irske og islandske fengsler.

Gruppen som spilte inn sin versjon av Til Elise, Venjas Harem, er et resultat av prosjektet Musikk i fengsel og frihet. Musiker Venja Ruud Nilsen startet det for 30 år siden. Gruppen består av folk som er eller har vært i fengsel. Nilsen leder den, men låtene skrives og arrangeres i samarbeid.

– Noe vi har sett tydelig i forskningen, og som også medlemmer i Venjas Harem forteller, er at musikken bidrar til å utvide bildet folk i fengsel har av seg selv og andre. Mange opplever at de har blitt puttet inn i ødeleggende bokser. Vi er alle mer, og musikken oppfordrer oss til å utforske hva vi er, og hva vi kan bli, sier Frödén.

I tillegg krever det mot å vise fram det du skaper, legger hun til.

– Spesielt når du framfører noe nytt, må du våge å være åpen og sårbar. Dette kan føre til tillitsfulle og støttende relasjoner. 

En vei ut av depresjonen

I et bokkapittel, som publiseres i 2025, skriver Frödén og kollega Áine Mangaoang om rapperen Emil Cabral Hortman, med artistnavnet Belizio, og hvilken betydning musikken fikk for ham da han var i fengsel. 

Ifølge Hortman selv ble han stemplet som kriminell da han var barn.

Som 16-åring ble han fengslet i Spania. Der måtte han vente på dommen i 7 måneder. Musikkterapi hjalp ham å sette ord på følelser og uttrykke seg. Han oppdaget at han kunne skape noe i en ellers tung og vanskelig situasjon.

«For mennesker i en sårbar situasjon eller i smerte, kan kreativt arbeid hjelpe deg ut av depresjonen, disse sirklene som hjernen kommer inn i. Det er grunnen til at terapiformer som musikk, eller fotografi, eller maleri, burde bli brukt her [i fengsler],» sier Hortman til forskerne i boken (sitatet er oversatt fra engelsk).

Å finne en ny identitet 

– Ofte tenker vi på musikk i fengsler som en måte å få tiden til å gå på, pluss at folk får utvikle evnene sine. Men mye handler om at det er mulig å få mange slags identiteter gjennom kunsten, sier Frödén.

Å uttrykke seg kreativt, enten det er gjennom musikk, poesi, teater eller andre kunstformer, gir folk i fengsel muligheten til å bli sett på en annen måte av samfunnet, fortsetter hun.

– I stedet for å bli stemplet som en kriminell eller rusavhengig kan folk se seg selv, og bli sett av andre, som en poet, musiker eller artist. Dette åpner både for nye veier i livet og nye bekjentskaper.

Selv om musikklærere i fengsel konsentrerer seg om musikk, er det viktig at også de er fleksible, mener hun. Det kommer tydelig fram i Hortmans historie.

Manglende internettilgang er en barriere

Da Hortman ble overført til norsk fengsel, møtte han en musikklærer som hadde planlagt å starte et band. Men Hortman og noen av de andre i fengslet ønsket å drive med hiphop.

– Problemet var at folk i fengsel ikke kan bruke internett fritt, forklarer Frödén.

Da hjalp musikklæreren dem å laste ned programvare. Han ga dem også tilgang på et studio. Hortman begynte å mikse, skrive og produsere for de andre.

– Musikkteknologien utvikler seg og blir stadig mer internettavhengig. Institusjonelle begrensninger til internett blir da en barriere. De beste vilkårene for å lage musikk får du i fengsler der tilretteleggerne ikke er så programstyrt, men der de heller lytter og responderer på hva enkeltpersoner trenger for å utvikle sin egen stemme, sier Frödén.

I et slikt miljø vil ikke musikk bare bety noe på et individuelt plan, mener hun.

– Det vil også kunne bety noe for det sosiale miljøet.

Hortman hadde begynt å skrive tekster allerede som tolvåring. Men i fengsel var distraksjonene færre. Da han kom ut, hadde han ferdige prosjekter å vise fram.

– Alle fengselssystemer kan gjøre skade 

Uformelle samtaler med folk med egenlevd erfaring er en viktig metode for Frödén og de andre musikkforskerne. De ønsker å løfte fram erfaringer fra fengsler fordi dette er erfaringer som andre i samfunnet ofte ikke ser.

– Til forskjell fra sykehus, skoler og andre offentlige institusjoner er fengsler verken spesielt synlige eller hørbare. Vi vet ikke hva som skjer på innsiden. For folk som er der, er det vanskelig å kommunisere med verden utenfor, sier Frödén.

For folk på utsiden er det lett å gjøre antakelser, mener hun. For eksempel om hvorfor folk har havnet i et fengsel. Det er også lett å la problemer gli forbi. 

– Mange løfter fram Norge som et land med et humant fengselssystem, men det finnes ikke noe fengselssystem som ikke gjør skade, ifølge forskeren.

Belizio har gode erfaringer med musikk i fengsel, men han forteller også om mye isolasjon. Dette er noe Norge har fått internasjonal kritikk for i mange år, blant annet fra FNs torturkomité.

Mener musikk kan være med og endre fengslene

Forskerne i prosjektet er med i to internasjonale nettverk som omsetter forskningen om fengsler og lyd til praksis. 

I det ene utvikler de retningslinjer for miljø i fengsler, både når det gjelder lys, lyd, luftkvalitet og temperatur (Universitetet i Edinburgh). Dette er ikke med i FNs eksisterende retningslinjer. 

I det andre utveksler de kunnskap om musikkens potensial for behandling og rehabilitering med andre forskere, musikere og tidligere fengslede (Facebook-side for prosjektet).

Frödén mener at forskningen gjør to ting åpenbare. Den ene er at fengsler forårsaker skade og at mennesker kobles fra samfunnet.

– Den andre er at musikk kan koble folk på igjen. Den kan også bringe håp. Vi vil gjerne se et samfunn som er mindre avhengig av fengsler og straff, og der behandling og rehabilitering vektlegges sterkere. I dette skiftet kan musikk være viktig.

Om forskningen

 Lucy Cathcart Frödén er del av forskningsprosjektet Prisons of Note ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Áine Mangaoang leder prosjektet, som er støttet av Forskningsrådet. 

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Massedød treng ikkje vera ein katastrofe for ein fiskebestand

• 

  Noen subsidier virker mot sin hensikt

• 

  Bioterror eller matforgifting? Namnerot i bakteriegruppe gjer det vanskeleg å skilja

• 

  Tre moglege vegar til nye kreftbehandlingar

• 

  – Ansatte i hjemmesykepleien bryter regelverk og utsetter seg selv for risiko

• 

  Eitt ord blei misforstått. No trur forskarane heilt nytt om statusen til norske kvinner i mellomalderen

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER