I år er det også 25 år siden EØS-avtalen trådte i kraft. Den gir full tilgang til EUs indre marked og muligheter til fri handel med EU-landene.

– EØS-avtalen ble så gunstig fordi ingen regnet med at den skulle bli en permanent ordning. Vi ser i dagens brexit-forhandlinger at EU ikke lenger er like villig til å strekke seg for å få til en avtale, sier Lise Rye, professor i europeisk samtidshistorie ved NTNU.

På den annen side gir EØS-avtalen EU stor innflytelse på norske lover.

– EØS-avtalen er totalt sett god. Men, fra et rent demokratisk perspektiv virker den dårligere enn både den gamle handelsavtalen og fullt EU-medlemskap, sier Lise Rye.

– Vi har også endt opp med den minst demokratiske løsningen gjennom måten EØS virker på. Mye av den gjeldende lovgivingen i Norge i dag kommer fra EU. Det er en demokratisk utfordring, ettersom våre politikere ikke er med på å vedta denne lovgivningen. Stortinget har altså blitt, og kanskje også gjort seg, mindre viktig enn det var før EØS, sier hun og understreker:

– EØS-avtalen griper altså svært mye inn i samfunnet vårt, på godt og på vondt. Derfor er det viktig å vite noe om hvorfor vi er i EØS og hvorfor avtalen gir markedstilgang uten medbestemmelse.

Dette er noe av bakgrunnen for at Lise Rye har skrevet boka Norge i Europa som nylig kom ut på Fagbokforlaget. Den handler om Norges forhold til europeisk integrasjon.

Hvordan endte nei-landet Norge opp som EUs mest integrerte ikke-medlem? Hva var det egentlig som skjedde i forholdet mellom Norge og EU i perioden mellom folkeavstemningene i 1972 og 1994? Dette er spørsmål som Rye tar opp i boka.

To parallelle blokker

EØS-avtalen er forbindelsen mellom to europeiske samarbeidsorganisasjoner som ble etablert etter andre verdenskrig: EU og EFTA.

EUs grunnstein ble lagt allerede i 1951 da Frankrike, Italia og Tyskland, Belgia, Nederland og Luxembourg opprettet Den europeiske kull- og stålunion.

Deretter, i 1957, opprettet de samme landene Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC). Målet var å fremme frihandel mellom medlemslandene som et virkemiddel for å sikre velstand og fred mellom europeiske land.

En parallell blokk ble dannet i 1960. Den besto av Storbritannia, Sverige, Danmark, Portugal, Sveits, Østerrike – og Norge. Senere ble Island, Finland og Liechtenstein en del av blokken. Dette er EFTA – Det europeiske frihandelsforbund. EFTA ble opprettet som et alternativ til Det europeiske fellesskap, som etter hvert får navnet EU.

De Gaulle fryktet at britene var en trojansk hest

EFTA-land begynte raskt å orientere seg mot EEC. Allerede i 1961/62 søkte Storbritannia, Danmark – og Norge forhandlinger om medlemskap, men prosessen strandet da Frankrikes president Charles de Gaulle nedla veto mot Storbritannias medlemskap.

– For Frankrike og president de Gaulle var EEC et verktøy for å gjenreise fransk storhet og ta lederskap i Europa. I dette ønsket de ikke konkurranse fra Storbritannia, forklarer Rye.

Et annet moment som spilte inn, var utviklingen av det som på den tiden var EUs store prosjekt, nemlig utviklingen av en felles landbrukspolitikk. Frankrike var en stor produsent og eksportør av landbruksvarer. Storbritannia var en stor importør av landbruksvarer.

For Frankrike, som ønsket en politikk som ga høye priser på landbruksvarer, var det derfor en fordel om Storbritannia ble værende utenfor EEC-fellesskapet til landbrukspolitikken var ferdigforhandlet.

– De Gaulle hadde dessuten et anstrengt forhold til USA, og han fryktet at Storbritannia, som var en nær alliert med USA, skulle fungere som en trojansk hest for USA og gi dem innpass i Europa.

Norge, Storbritannia, Danmark og Irland søkte nok en gang om medlemskap i 1967, og for andre gang stoppet den franske presidenten britisk inntreden.

Norges første nei

Da president de Gaulle går av i 1969, tas forhandlingene raskt opp igjen.

EEC har nå fått navnet De europeiske fellesskapene (EF). I 1993 skifter samarbeidet på nytt navn til Den europeiske union (EU). For enkelhets skyld benyttes forkortelsen EU videre i artikkelen.

Storbritannia, Danmark, Irland – og Norge forhandler på nytt om medlemskap. De tre første blir tatt opp som medlemmer i 1973, mens Norge sier nei i folkeavstemningen i 1972 og blir værende utenfor.

I de neste tre tiårene melder land etter land at de vil forlate EFTA for å gå inn i EU.

EFTA krymper, mens EU vokser.

Trange tider i Europa

Europa på 70-tallet er preget av lav økonomisk vekst og høy arbeidsledighet. EU og EFTA-landene forsøker å bekjempe denne utviklingen hver for seg, men fordi de på dette tidspunkt er vevd sammen i et vesteuropeisk frihandelsområde, slår tiltak i ett land fort uheldig ut for samarbeidspartnerne.

– I denne perioden vokser derfor ønsket om et utvidet samarbeid mellom landene i Europa seg sterkere. På 80-tallet prøver politikerne å få til mer integrasjon mellom EF og EFTA-landene. Det får de bare i begrenset grad til, men arbeidet som gjøres da bereder grunnen for EØS-samarbeidet, sier Lise Rye.

Det blir tydelig for landene hva de må samarbeide om, og at de trenger nye måter å samarbeide på. EØS blir foreslått mens den kalde krigen fortsatt er en realitet. På slutten av 80-tallet ebber den kalde krigen ut og barrieren mellom østblokklandene og Vesten forsvinner. Berlinmuren faller og et forent Tyskland gjenoppstår.

– Plutselig ser verden helt annerledes ut, og den geopolitiske utviklingen gjør også at man får en ny utvikling i Europa. Tyskland samles, og dette resulterer i et ønske om å binde Tyskland tettere til EF. Myndighetene ser behov for å sette fart i europeisk integrasjon og et samlet Europa.

Derfor blir avtalen god, og derfor blir den dårlig

Det er i denne urolige perioden at EØS-avtalen finner sin form og forhandles fram. Man går fra å betrakte avtalen som en permanent løsning for land som ikke kunne eller ville bli EU-medlemmer, til å betrakte den som en overgangsordning.

Partene tenker at den bare skal vare i en kort periode fram til de ulike landene får fullt medlemskap.

– EØS-avtalen blir til i en helt spesiell tidskontekst som gjør at partene var villige til å strekke seg langt, sier Rye.

De store omveltningene i Europa, og konsekvensene dette får for EU-samarbeidet i form av nye traktater og ønske om medlemskap fra en lang rekke østeuropeiske land, bidrar til at EUs oppmerksomhet dreies bort fra forhandlingene med EFTA-landene.

– Forhandlerne i Brussel får etter hvert beskjed om å gjøre seg ferdig med forhandlingene og lande en avtale. Alle parter er villige til å gi mye fordi de ikke tror avtalen vil bli varig. Det er derfor avtalen blir god, og det er derfor den blir dårlig.

– EU åpner opp for raus tilgang til EUs indre marked og gir EFTA-landene handelsbetingelser på lik linje med EU-medlemmer.

– EFTA-landene på sin side krever ikke så mye i forhold til medbestemmelse. De ønsker medbestemmelse, men får ikke plass ved bordet – og aksepterer det.

De aller fleste land skal jo uansett inn i EU. Men ikke Norge.

Avgjørende fase i norske europapolitikk

Politikere fra ulike partier leder an i det som blir en avgjørende fase i norsk europapolitikk: statsminister Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet, og SP-leder Anne Enger Lahnstein.

– I Norge tar daværende statsminister Gro Harlem Brundtland høyde for at det kan skje at Norge sier nei atter en gang. Hun mener derfor at EØS-avtalen må kunne stå på egne bein.

Når så Norge sier nei til EU for andre gang i 1994, står vi dermed allerede med en fyldig EØS-avtale i hånda.

– Dette er en viktig årsak til at Norge stemmer nei i 1994. Vi hadde allerede oppnådd en handelsavtale med EU. Ja-sidens hovedargument hadde gjennom tre tiår vært at Norge måtte med i EU for å sikre markedsadgang. EØS-avtalen ga adgang til det viktige EU-markedet. Hvorfor skulle Norge da gå inn i EU? Europautredningen fra 2012 beskriver EØS-avtalen slik: «Gjennom avtalen ble Norge hektet på den europeiske integrasjonsprosessen på en helt annen måte enn tidligere. Siden har Norge blitt stadig tettere vevet sammen med EU».

Hvorfor er motstanden mot europeisk integrasjon så stor?

EU er en handelsblokk, men har også som mål å skape en tettere integrasjon mellom de europeiske landene, som et slags «Europas forente stater».

– EU er i sin kjerne et politisk prosjekt, som har benyttet økonomiske virkemidler for å realisere mål som dypest sett er politiske. For Norge sin del var det alltid den økonomiske integrasjonen med EU som lokket mest. For norske politikere på ja-siden handlet det lenge bare om det å sikre handelsavtaler, om likeverdig markedsadgang- og forutsigbarhet, forklarer Rye.

– Når det gjelder europeisk politisk integrasjon har det vært vanskelig å finne entusiasme for dette hos norske politikere. Samtidig var og er motstanden stor i store deler av befolkningen. For mange land har ønsket om å unngå en ny krig vært et viktig moment i EU-samarbeidet, men dette argumentet har ikke stått veldig sentralt i Norge.

– Vi i Norge er godt fornøyd med å stå utenfor EU. Det handler kanskje litt om hvor godt stilt vi på mange vis er i Norge, sammenlignet med andre europeiske land. Historisk sett klinger begrepet union dårlig i Norge. Andre viktige momenter er ønsket om råderett over naturressursene og motstand mot den suverenitetsavståelsen som EU-medlemskap krever.

– Men selv om vi ikke formelt sett har avstått suverenitet til EU, har vi jo reelt sett gjort det, påpeker Rye.

Lille ETFA og svære EU

I dag består EFTA av bare fire land: Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. De tre første er med i EØS-samarbeidet, mens Sveits står helt utenom.

– Sveits vil absolutt ikke avstå suverenitet til EU.

Flere av de tidligere østblokklandene har etter hvert blitt EU-medlemmer: Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Polen, Bulgaria, Romania, Estland, Latvia, Litauen, Slovenia, Kroatia, Malta og Kypros.

På flere områder er spenningene innad i EU store. Finanskrisen og flyktningkrisen har åpenbart dype skiller mellom nord og sør, og mellom øst og vest. EU-kritiske partier seiler i medvind.

– Men kanskje er EU i ferd med å bli enda viktigere enn før fordi vi er inne i en uforutsigbar og omskiftelig tid med sterke krefter i et uforutsigbart USA, i et selvhevdende Russland og et Kina på offensiven, konkluderer Lise Rye.

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NTNU?

Tror verdens befolkningstall kan synke snart

Hvorfor er spansk spekeskinke så svinedyr?

Stor forskjell på hvor robuste kommunene er om katastrofen inntreffer