Å spise godt og riktig er viktig for å leve et langt og godt liv. Blir man syk, kan det imidlertid gå hardt ut over appetitten. Det finnes også en rekke medisiner som bidrar til å redusere matlysten.

Er du ung og relativt frisk, er det som regel ikke et stort problem, men etter hvert som man blir eldre, kan det bli det.

Jutta Dierkes er professor i klinisk ernæring ved Klinisk institutt 1 på Universitetet i Bergen. Hun forteller at vi som et eksempel kan ta en 75 år gammel dame. Hun er både beinskjør og har hjertesvikt. Det gjør at hun må ta medisiner som gjør at hun får redusert matlyst. 

– Hvis hun da får en infeksjon på toppen av det hele, som igjen påvirker matlysten i negativ retning, kan det bli vanskelig for henne å komme tilbake til den formen hun var i tidligere, sier Dierkes.

I en ny studie ved Haukeland universitetssjukehus og Klinisk institutt 1 har hun sammen med Marte A. Trollebø og kolleger sett på ernæringsstatus hos over 300 innlagte på sykehuset. 

De har sett på risiko for underernæring og diagnostisering hos pasientene og hvordan det har gått med disse inntil to år senere.

Hvor mange av dem døde og kan man se noen sammenheng mellom utfallet og deres ernæringsstatus da de var innlagte på sykehus?

Alvorlig underernæring koblet til økt risiko for død

Totalt 326 pasienter deltok i studien. Forskerne ekskluderte intensivpasienter og alle som hadde kreft og smittsomme sykdommer. De fleste inkluderte pasienter var fra hjerte- eller lungeavdelingene. Alle var over 18 år.

Alle hadde blitt risikovurdert for underernæring ved hjelp av et verktøy som sykehusene benytter. Blant annet ved hjelp av disse dataene har forskerne i ettertid satt diagnosene underernæring og risiko for dette.

To år etter var 55 av pasientene døde. Forskerne fant en klar kobling mellom det å være i risiko for underernæring eller underernært og dø inntil to år senere.

Når de justerte for alder og kjønn, fant de imidlertid at det kun var de pasientene som led av alvorlig underernæring som hadde forhøyet risiko for å dø to år senere.

For få diagnostiseres

Dette viser forskerne at det er viktig å ikke bare vurdere risiko for underernæring. Det er også viktig å sette en diagnose.

– Å sette en diagnose er viktig, både for å synliggjøre problemet og videreformidle informasjonen mellom de ulike leddene av helse- og omsorgstjenesten. Slik blir det kontinuitet i behandlingen, og de får videre god oppfølging, sier Marte A. Trollebø.

Hun sier at det finnes rapporter fra Haukeland universitetssjukehus som viser at opptil 70 prosent av alle innlagte på sykehus risikovurderes for underernæring. Langt færre får en diagnose.

– Dette på tross av at det i dag finnes nasjonale faglige retningslinjer for hele helse- og omsorgstjenesten for å følge opp de som er i risiko for underernæring eller som er underernært, sier hun.

Leter etter nye metoder for å sette diagnoser

Trollebø tror at ressursmangel er en av årsakene til at det settes få diagnoser og at underernærte ikke får den oppfølgingen de trenger.

Hun forteller at sammenlignet med andre vestlige land er det få ernæringsfysiologer ansatt på norske sykehus og i kommunehelsetjenesten.

For å imøtekomme noe av denne ressursmangelen vil Trollebø og Dierkes framover se etter enklere måter å sette ernæringsdiagnoser på:

– Å sette en ernæringsdiagnose er mye mer omfattende enn å gjennomføre en vurdering av risiko for underernæring. I videre studier skal vi se om vi finner måter som kan gjøre det enklere å gjennomføre, for eksempel gjennom en blodprøve, foreslår Dierkes.

Behandlingen må tilpasses den enkelte 

Å behandle en som er alvorlig underernært, kan være krevende. Men Dierkes sier det finnes ulike verktøy, som for eksempel næringsdrikker:

– Næringsdrikker er et produkt som er laget for behandling av underernæring. En utfordring med disse er at de egner seg dårligere til langtidsbehandling. Smaken er nemlig nokså ensidig. Andre alternativer er å berike maten man får i seg. Det kan gjerne være med mer fett som smør eller olje, sier professoren.

Det finnes også mer inngripende tiltak, som ernæring med sonde eller intravenøs tilførsel av ernæring.

Det viktigste er at behandlingen må tilpasses hver enkelt. Aller helst bør behovet for en ernæringsoppfølging skje allerede hos fastlegen:

– Per i dag finnes det ingen nedre grense for når fastlegene bør ta affære ved mistanke om eller påvist underernæring hos pasientene sine. Det ideelle hadde vært om fastlegene, gjerne med bistand fra en ernæringsfysiolog, hadde igangsatt tiltak tidligere, sier Dierkes.

Referanse:

Marte A. Trollebø mfl.: Malnutrition as a prognostic factor for 2-year mortality in hospitalized patients in Norway: A matched cohort study. Journal of Parenteral and Enteral Nutrition, 2024. DOI: 10.1002/jpen.2619

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra UiB:

• 

  Også under vann kommer høsten senere enn før

• 

  Jenter med symptomer på ADHD selvskader seg mest

• 

  Arkeologen la flaskepost i vikinggraven. 150 år etter er den nå åpnet

• 

  Forskere: Nå må vi rette fokus mot Europa

• 

  Naturtoppmøte: – Mange av de godene vi mennesker er vant til å høste fra naturen, er truet

• 

  Professor tror amerikanerne er klare for en kvinnelig president

Les flere artikler fra Universitetet i Bergen her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER