I 2017 besluttet staten å stenge kullgruvene i Svea. Det ble også bestemt at hele gruvesamfunnet skulle demonteres og gis tilbake til naturen.

Bygg og installasjoner fra før 1946 er automatisk fredet og fikk stå. Ellers ble spor etter mennesker fjernet så langt det var praktisk mulig.

Norsk tilstedeværelse

Nå er Svea innlemmet i Van Mijenfjorden nasjonalpark. Dermed er det forbudt å utøve noen form for aktivitet som kan påvirke landskapet og naturmiljøet i området.

– Her ser vi en ny måte å markere norsk tilstedeværelse på. Kritikere mener at gruvenedleggelsen kan svekke Norges tilstedeværelse og på sikt gi utfordringer for norsk suverenitet på Svalbard. Men miljøregulering brukes her som et rammeverk for å markere tilstedeværelse, sier Cecilie Vindal Ødegaard.

Ødegaard er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. Hun har gjort flere kortere feltarbeid på Svalbard siden 2019. Der har hun nøstet i historiene som fortelles om nedstengingen og tilbakeføringen – og ikke minst om Svalbards fremtid.

Ny norsk rolle på Svalbard

Norsk suverenitet over øygruppen er stadfestet i Svalbardtraktaten av 1920. Den gjør Svalbard til norsk territorium underlagt norsk lov. 

Statsborgere fra alle land som har undertegnet avtalen, har likevel i utgangspunktet samme rett til å utnytte naturressurser og bosette seg der.

– Klimaendringene gir mer ustabil havis og åpnere farvann i Arktis. Det gir nye muligheter innen skipsfart, mineralutvinning og annen ressursutnyttelse. Det igjen har ført til økende geopolitisk interesse for regionen. Derfor er det viktig for Norge å befeste posisjonen i Arktis og å omdefinere aktiviteten sin på Svalbard etter at kullgruvene er lagt ned, sier Ødegaard.

Hun forteller at miljølovgivning har blitt en stadig mer sentral del av Norges tilstedeværelse.

– Svalbardmiljøloven som ble innført i 2002, gir Norge en spesiell plikt til å beskytte naturen i øygruppen. Denne plikten har Norge brukt til å beskytte natur og miljø, men også til aktiv styring av Svalbard. Beslutningene knyttet til Svea er et eksempel på at Norge markerer statlig tilstedeværelse gjennom krav om fravær av bestemte typer menneskelig aktivitet, mener hun.

Offentlig overgangsritual 

Demonteringen og tilbakeføringen til natur fungerer, ifølge Ødegaard, som et offentlig overgangsritual for å markere – og kanskje også håndtere – et radikalt brudd med 100 års gruvehistorie. Mange følte naturlig nok sorg ved at gruvearbeideren ble omgjort til en historisk skikkelse nærmest over natten.

– Dette handler om langt mer enn rent tekniske spørsmål. Det handler også om å legitimere en endring som oppleves som dramatisk for mange. Det gjelder ikke bare de som jobbet i gruvene, men også andre i Longyearbyen. Det handler om å skape nye forestillinger om hva Svalbard skal være, og om å tilskrive naturen og menneskene nye roller og stedet en ny identitet, sier hun.

Selv om det lenge var diskusjon om kulldriften på Svalbard, kom nedleggelsen brått på mange svalbardianere. En helt ny gruve – Lunckefjell – ble klargjort for utvinning så sent som i 2014. Tre år senere besluttet staten altså å korke igjen de norske kullgruvene for godt. Det eneste unntaket er Gruve 7 på sørsiden av Adventdalen, der driften fortsetter inntil videre.

Offisielt ble nedleggelsen begrunnet med lave kullpriser internasjonalt.

– Ser vi bak denne begrunnelsen, skaper nedleggelsen av Svea også rom for en ny, offisiell fortelling om Svalbard. Den handler om å gjøre Svalbard til et utstillingsvindu for norsk klima- og miljøpolitikk. Staten vil gjøre naturforvaltningen på Svalbard til best i verden. Det skal utvikles klimavennlige energiløsninger der som kan tas i bruk i andre arktiske strøk, sier Ødegaard.

Kontroversiell svalbardpolitikk 

Hun mener det kan diskuteres hvor troverdig den nye fortellingen er:

– Det er for eksempel ikke tatt noen beslutning om hvilke rene energikilder som skal erstatte kullkraften. Men kullkraftverket er stanset. Inntil videre brukes diesel, som heller ikke er særlig klimavennlig. 

– Ellers hevder noen at den egentlige bakgrunnen for den norske politikken ikke er en bekymring for klima og miljø, men et ønske om å forhindre andre lands aktivitet på Svalbard, sier hun.

Deler av norsk svalbardpolitikk oppfattes nemlig som kontroversiell i enkelte land.

– Blant annet foreslo regjeringen i 2021 enda strengere miljøregelverk for Svalbard. Beboere uten norsk statsborgerskap har også mistet stemmeretten og muligheten for politisk representasjon. Miljøforvaltning og begrensning av rettigheter for andre statsborgere brukes altså for å styrke norske interesser, sier hun.

Plasserer kulldriften i fortiden

Gruvedriften i Svea startet i svensk regi i 1917. Store Norske Spitsbergen Kulkompani tok over driften i 1934. Senere ble det et statlig selskap.

Da Svea ble nedlagt, besto gruvesamfunnet blant annet av veier, dypvannskai, flyplass, kontorbygg, vaskeri, sykestue og boligbrakker.

Nå er alt dette plukket fra hverandre.

– Dette er en slående iscenesettelse av et brudd med Svalbards historie så langt. Ved å tilbakeføre gruvesamfunnet til natur plasseres kulldriften tydelig i fortiden som et avsluttet kapittel, sier Ødegaard.

Etter initiativ fra Store Norske er det laget en detaljert 3D-modell av Svea. Dette er den mest omfattende digitale gjengivelsen som er laget av et norsk kulturminne.

– På denne måten prøver man å kompensere for opplevelsen av tap av fortid ved å hedre minnet om gruvesamfunnet. Det ligger en tydelig stolthet i dette. Men samtidig blir det tydelig at det som en gang var, nå er henvist til å leve videre i en digital sfære, sier Ødegaard.

Ny rolle for kullkompaniet 

I fortellingen om Svalbards pågående forvandlig fra gruvesamfunn til «miljøvennlig idealsamfunn», inntar Store Norske ifølge Ødegaard en ny rolle.

– Store Norske har tatt på seg en nøkkelrolle i denne overgangen. De er i ferd med å redefinere seg selv som innovatør innen grønn energiteknologi for et arktisk klima. De vil teste ut vindkraft, solkraft og termisk energi og bli en del av det nye miljø- og klimavennlige Svalbard.

Store Norske er også del av et nettverk som skal bidra til at Svalbard får et minimalt klimafotavtrykk. Flere av Norges største bedrifter og miljøorganisasjoner, som Equinor, Telenor, Hydro, Zero og WWF, deltar i det samme nettverket.

– Alt dette bidrar til at nedleggingen av Svea rammes inn i en fortelling om transformasjonen av Svalbard fra et samfunn basert på fossil energi til et grønt mønstersamfunn, mener professoren.

Fjerne spor 

Målet med tilbakeføringen i Svea var å fjerne spor etter menneskelig aktivitet og gjenskape landskapet slik det var i gruvedriftens tidlige fase. Det ble brukt et omfattende historisk fotomateriale i arbeidet. Blant andre Store Norske, entreprenørfirmaet Hæhre, sysselmesteren på Svalbard og arkitektfirmaet LPO var med.

I den grad det var praktisk mulig ble masse som var hentet fra omgivelsene, lagt tilbake. Huller i landskapet ble fylt igjen.

– På noen områder er tilbakeføring likevel umulig. Selve gruvene er for eksempel bare forseglet. Man antar at de etter hvert vil falle sammen av seg selv. Tilbakeføringen preges av et slags kontinuum der menneskene aktivt tilbakestiller noe natur til en tenkt førtilstand. Andre deler av oppryddingen overlates til naturen selv, sier Ødegaard.

Ikke alle er begeistret

Hun forteller at ikke alle er like begeistret for ideen om å «skru naturen 100 år tilbake».

– Også mange som støttet nedleggelsen, syntes tilbakeføringen var et problematisk tiltak. Naturen på Svalbard endrer seg hele tiden på grunn av klimaendringer, erosjon og endret fjordnivå. Store Norske fremhever på sin side at tilbakeføringen hovedsakelig skal fremme naturens evne til å gjenvinne likevekt i et langtidsperspektiv.

Ødegaard mener ulike tolkninger av tilbakeføringen fyller begrepet «natur» med nytt innhold.

– Naturen fremstilles både som uberørt villmark på en måte vi kjenner fra nasjonalromantikken, og som et levende vesen med sår som må leges. Denne siste tolkningen har jo helt klart et potensial i seg til å legitimere ikke bare demonteringen av Svea, men også politisk styring gjennom miljøregulering, sier hun.

Referanse:

Cecilie Vindal Ødegaard: Returning to Nature: Post-carbon Utopias in Svalbard, Norway. Social Analysis, 2022. Doi.org/10.3167/sa.2022.660201

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra UiB:

• 

  Også under vann kommer høsten senere enn før

• 

  Jenter med symptomer på ADHD selvskader seg mest

• 

  Arkeologen la flaskepost i vikinggraven. 150 år etter er den nå åpnet

• 

  Forskere: Nå må vi rette fokus mot Europa

• 

  Naturtoppmøte: – Mange av de godene vi mennesker er vant til å høste fra naturen, er truet

• 

  Professor tror amerikanerne er klare for en kvinnelig president

Les flere artikler fra Universitetet i Bergen her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER