Denne artikkelen er produsert og finansiert av Veterinærinstituttet - les mer.
Jørn Våge tilbrakte tre uker i felt i Hemsedal hos Filefjell Reinlag for å rekruttere reinsdyr til forsøk. Dyrene måtte ha visse genetisk profiler og være friske og sunne.(Foto: Selfie tatt av Våge selv)
Derfor fløy Nissen norske reinsdyr til Canada
Dette kan høres ut som starten på en søt julehistorie, nissen med sin reinsdyrslede. Men det er det ikke. For arbeidet som nå pågår, skal bedre forståelsen av en alvorlig sykdom hos reinsdyr.
I høst ble 13 tamrein, nærmere bestemt simlekalver fraktet fra Norge til Ottawa i
Canada.
Turen gikk via en overnatting i karantene hos København dyrepark der de
fikk forpleining og hvile.
Deretter bar det videre med åtte timer på fly i en spesialkonstruert boks for å avslutte med en biltur fra Toronto til Ottawa og sitt nye hjem.
Tilfeldigvis heter firmaet som fikk i oppdrag å transportere reinsdyrene N. A. Nissen Spedition & Transport.
Mannen i Danmark, som har bistått Veterinærinstituttet med selve forsendelsen av disse dyrene heter, ja hold deg fast, Klaus Nissen. Derav altså denne «klikk-bait»-overskriften.
Det mørke bakteppet
Men dette er
ikke en julefortelling med glitter, glede og julenissens slede. Dyrene skal ikke
i nissetjeneste, men er sendt ut for å tjene forskningen.
Bakteppet er dessverre
mørkt og alvorlig. De skal gjennom et smitteforsøk.
Dyrene skal bidra til å
finne svar om en dødelig og smittsom sykdom. Sykdommen truer den allerede rødlistede villreinen.
På sikt, hvis den får spre seg, vil den også true annet hjortevilt som elg,
hjort og rådyr og jakt- og reindriftskulturen.
Sykdommen
kalles skrantesjuke, også kjent som Chronic Wasting Disease (CWD) og er en prionsykdom. En slik sykdom ødelegger hjernen og leder alltid til død.
Tilsvarende sykdom finnes hos
sau og geit, da kalt skrapesjuke/scrapie og hos kveg som kugalskap (BSE). Den mest
vanlige prionsykdommen mennesker rammes av, er Creutzfeldt-Jacobs sykdom.
Viktig smitteforsøk for første gang på norsk rein
– Det
finnes ingen kur mot sykdommen, og enn så lenge har vi ingen mulighet til å
forebygge den med vaksine, sier Jørn Våge som er CWD-koordinator ved
Veterinærinstituttet.
Siden
skrantesjuke er en kronisk sykdom som utvikler seg sakte og har lang
inkubasjonstid, vil dyr som er friske kunne skille ut smitte i lang tid. Over lengre tid svekkes dyrene ettersom hjernen ødelegges.
– Forhåpentlig kan forsøket med rein i Canada
gi oss noen svar om den alvorlige sykdommen skrantesjuke, forteller Våge.
Dette skjer i regi av det internasjonale prosjektet Emerging
CWD som ledes av Sylvie L. Benestad som er prionforsker ved
Veterinærinstituttet.
Forskere fra Europa og
Nord-Amerika skal prøve å forstå sykdommen bedre. De skal undersøke potensialet for at smitten kan spre seg blant
hjortedyr. De skal også undersøke om smitte kan overføres til andre arter, herunder også menneske.
For første gang skal det gjøres
smitteforsøk på norsk rein. Tidligere har lignende forsøk bare vært gjort på tamrein
i Nord-Amerika og med CWD-prioner fra det amerikanske kontinentet.
Annonse
Nøye utvalgte dyr
– Simlekalvene vi bruker i
smitteforsøket, er nøye utvalgt fra en større gruppe tamrein fra Filefjell
Reinlag, sier Våge, som tilbrakte tre uker i felt sammen med lokale krefter fra reinlaget for å
rekruttere dyr.
– Dyrene
vi skulle sende, måtte hentes inn fra fjellet. De måtte tilvennes fôr, sosialiseres for å
bli vant med mennesker og å bli håndtert. De måtte også ha visse genetisk profiler og være
friske, forklarer han.
– Forhåpentligvis kan forsøket gi
oss noen svar på om enkelte varianter er mindre utsatt for sykdomsutvikling. Vi
har kun tatt med simlekalver i forsøket. Slik unngår vi problemer med bukker i
brunst ettersom forsøket går over lang tid, forklarer Jørn Våge.
Tidligere undersøkelser
av den smittede bestanden i Nordfjella viste at dyr med visse genkombinasjoner
hadde økt risiko for å være smittet med CWD.
I dette nye forskningsprosjektet er planen å
teste fem ulike genotyper, altså noen særskilte genetiske profiler. Betydningen
av genvariasjon er viktig å vite ved reetablering av bestander
eller flytting av dyr.
Derfor ble dyrene sendt til Canada
Våge forklarer hvorfor forsøket skal gjennomføres i Canada.
– I Norge har vi ikke store nok fasiliteter med et
tilfredsstillende nivå av smittesikkerhet til å gjennomføre et slikt forsøk og
samtidig ivareta god nok dyrevelferd. Vi
tok derfor kontakt med våre canadiske kolleger og fikk avtale om å bruke
fasiliteter i Ottawa, sier Våge.
At prosjektet har nær
tilknytning til USA og Canada, er ikke overraskende. Der har CWD spredt seg
henholdsvis siden 1960- og 1990-tallet. Stadig flere dyr og områder er blitt
rammet. Mange spør seg også om det er trygt å spise kjøtt fra smittede dyr.
Godt ivaretatt
Canada har, akkurat
som Norge, et strengt regelverk om dyrevelferd i forsøk.
Annonse
Våge sier han derfor
er trygg på at kanadiske kollegaer tar godt vare på kalvene i forsøksperioden.
– Vi håper og tror at reinsdyra i Canada vil gi oss ny kunnskap slik
at vi står enda bedre rustet fremover for å gi gode råd om sykdommen. Det zoonotiske potensialet ved skrantesjuke, det
vil si risiko for at en sykdom kan spre seg mellom dyr og mennesker, er hittil
vurdert som svært lav. Prosjektet håper å gi en bedre forståelse av dette,
sier Våge.
Og hvem vet,
kanskje er også julenissen takknemlig for innsatsen som nå pågår for å få mer
kunnskap om sine gode hjelpere.
Prosjektnavn: Chronic
wasting disease prions from Norwegian cervids: Assessing the pathogenesis,
shedding, spillover and zoonotic potential.
Kortnavn: Emerging CWD
Finansiert av Norges forskningsråd, Veterinærinstituttet og egeninnsats fra de
internasjonale samarbeidspartnere. Det er et 6-årig prosjekt som løper fra
2023–2029. Aktiviteten vil foregå på ulike laboratorier både i Europa, USA og
Canada.
Fakta om sykdommen skrantesjuke
2016 ble skrantesjuke påvist hos norsk villrein i Nordfjella og har siden blitt påvist i stammen på Hardangervidda.
Både det norske og engelske navnet spiller på at dyret etter hvert blir skralt og skrantete, eller «wasting away». På engelsk viser også navnet til at dette er en «chronic», altså langvarig sykdom.
Kroppens egne proteiner begynner å «oppføre seg rart». De folder seg feil og vil ikke brytes ned som normalt. Slike proteiner har fått navnet prioner. Skrantesjuke er derfor i gruppa prionsykdommer.
Skrantesjuke hos hjortedyr og skrapesjuke hos sau er spesielle ved at de har prionstammer som smitter mellom levende individer. Disse prionene skilles ut fra et smittet dyr via spytt, urin og avføring, til artsfrender og miljøet.
En utrolig kompliserende faktor for sykdomsbekjempelse og -spredning er at prionene som kommer ut i miljøet, er svært vanskelig å inaktivere med desinfeksjonsmidler og vil kunne forårsake smitte til andre, trolig i flere år.
Heldigvis er de fleste prionstammer sporadisk opptredende og smitter ikke mellom levende individer. Hos norsk hjort og nordisk elg er det kun påvist sporadisk opptredende skrantesjuke. Dette er de eneste beskrevne tilfellene hos hjortdyr på verdensbasis.
For å stille en sikker diagnose om skrantesjuke, må forskerne hente ut prøver av hjernen.
I tillegg testes lymfeknuter for om mulig å se smitte hos dyret i en tidlig fase av sykdommen. Tilgang til disse prøvene krever at dyret må avlives.
Det finnes ingen kur mot sykdommen. Enn så lenge er det ikke mulig å forebygge sykdom med vaksine. Siden skrantesjuke er en kronisk sykdom som utvikler seg sakte, med lang inkubasjonstid, vil dyr som er friske kunne skille ut smitte i lang tid.