Når gamle saker tas opp igjen, krever det at politiet sitter med helt nye spor. I saker hvor DNA-analyser er gjort på nytt, kan politiet få mer informasjon enn for bare få år siden. Og det med mindre mengder prøver. 

Personer som tidligere var sjekket ut av en sak, kan plutselig bli aktuelle igjen.

Likevel er det flere problemer med gamle DNA-spor. 

DNA-profilering i TV-serier stemmer ikke

Politiet må bevise at DNA-sporet er knyttet til saken. Troen på at et DNA-spor automatisk knytter en mistenkt til åstedet, kalles for CSI-effekten. 

I verste fall kan det føre til justismord, mener ekspertvitne i Tengs-saken, professor emeritus i rettsgenetikk Peter Gill ved Universitetet i Oslo:

– Hovedproblemet er at folks forestillinger om DNA-profilering kommer fra TV-serier, slik som amerikanske CSI. Disse seriene viser alltid rettsmedisin i et uriktig lys, sier Gill.

I virkeligheten går ikke rettsmedisinere ut for å lete etter DNA-profiler som vil passe med en spesiell person. 

– ­Den offentlige forestillingen er at når du har funnet en DNA-profil, må personen som matcher være den skyldige. Det er ganske mye imellom der som de går glipp av, sier Gill.

Ble dømt på grunnlag av DNA-bevis – så frifunnet

Gill var ekspertvitne i Tengs-saken. Han vitnet både i tingretten, hvor den tiltalte ble dømt skyldig, og i lagmannsretten der samme person ble frifunnet.

– Mitt vitnesbyrd var det samme i begge rettssakene, sier Gill. Bevisene var de samme, men dommerne kom til forskjellige konklusjoner. Det i seg selv er ganske interessant.

Gill forteller at mellom rettssakene var det til og med funnet mer DNA knyttet til den mistenkte på strømpebuksen. Til tross for det, landet retten på at det ikke var tilstrekkelig bevismateriale. 

Noe av årsaken er at de også fant DNA fra flere ukjente personer.

Problemer med gammelt DNA

Ettersom Tengs-saken er en gammel sak, er det flere utfordringer med materialet som ble samlet inn.

– Dersom drapet hadde skjedd i dag, ville det blitt samlet mye mer materiale og flere prøver. I tillegg ville etterforskerne vært mer bevisste på kontaminering eller forurensning. Derfor er prøver fra en gammel sak noe begrenset, forklarer Gill.

I Tengs-saken ble det funnet DNA fra flere personer

Da saken ble gjenopptatt, ble det tatt DNA-prøver av hår som ble funnet i Birgitte Tengs hender. Det ble også tatt DNA-prøver fra strømpebuksene fordi de hadde blitt trukket ned av gjerningsmannen. 

Det ble funnet en DNA-profil på toppen av strømpebuksen. Denne profilen ble sammenliknet med de mistenkte politiet hadde for over 20 år siden.

De fant ut at DNA-profilen tilsvarte en av de tidligere mistenkte, en nå 53 år gammel mann.

– Hovedbeviset i rettssaken var DNA-funnet på strømpebuksene. Det sammenfalt med mannens DNA. I den første rettssaken ble han dømt, forteller Gill.

Politiet hadde imidlertid ignorert sin egen hypotese. Ifølge Gill var en av politiets hypoteser at offeret hadde forsøkt å forsvare seg selv. Da ville DNA fra gjerningsmannen, via for eksempel hår, havnet på hennes hender. Derfor forventet politiet å finne hår og DNA fra gjerningsmannen der.

– Men disse hårene passet ikke med tiltalte, sier Gill.

DNA kan overføres svært lett 

Et annet sentralt poeng i rettssaken, ifølge Gill, var at DNA-metoden som ble brukt, var ekstraordinært sensitiv.

– Vi snakker om noen få celler, enkeltceller, forklarer han. Derfor kan vi ikke vite hvordan eller når eller hvorfor DNAet havnet der. Det kan ha kommet fra kroppsvæsker eller hudceller. Det vet vi ikke. DNA-profilen sier ingenting om når DNAet havnet der. DNA kan flyttes via et mellomledd til et nytt sted. Det er stabilt under gitte forutsetninger og kan fanges opp i prøver mange år etter at det ble avsatt. Derfor kan vi ikke si noe sikkert.

Gill understreker at ekspertene forventer å finne DNA fra ukjente fordi metoden er så sensitiv.

– Vi kaller slikt DNA for bakgrunn. Vi forventer å finne det. Det kan være fra tilfeldige individer. Det er imidlertid også mulig at dette DNAet kan komme fra alternative gjerningsmenn. Dette viste seg å bli det viktigste elementet i denne rettssaken, forteller Gill.

• Les også: Forskere frykter at det legges for mye vekt på DNA-spor

Det bør være flere beviser i en rettssak enn DNA

Han forklarer at rettsgenetikere deler arbeidet i to faser. Den første fasen er under etterforskningen når de ser etter bevismateriale som kan hjelpe politiet å finne mistenkte.

– Meningen med denne fasen er å gi politiet noen tips om hvem som kan ha bidratt til DNA-profilene. Problemet er ofte at politiet ikke har noe informasjon. Da kan vi gi dem noen navn de kan undersøke, sier Gill.

Gill forteller videre at politiets oppgave blir å intervjue dem de får tips om og å samle mer informasjon.

– Men hvis DNA-profilen fra åstedet er det eneste beviset, har de er det et problem, utdyper han.

Etter etterforskningsfasen kommer evalueringsfasen.

– Der har vi en protokoll som vi jobber etter. Dette er en statistisk prosedyre som sier noe om styrken til bevisene, forklarer Gill.

Hvordan havnet de biologiske sporene der?

Ifølge Gill er det to tall som sier noe om sikkerheten til et DNA-spor. Det første er sikkerheten til selve DNA-profilen. Det vil si hvor sikkert er det at DNAet kommer fra en gitt person. 

Det andre tallet handler om aktivitetsnivå. Det vil si sannsynligheten for å finne DNA-bevisene dersom siktede heller enn en ukjent person hadde stått for overgrepet.

– Det er forvirrende at sikkerheten til DNA-profilen ikke har noe som helst med hvordan DNAet havnet på åstedet å gjøre. Disse to tallene må ses på uavhengig av hverandre, forklarer Gill.

– I dette tilfellet var det enighet om at DNAet kom fra den tiltalte, sier Gill. Men aktivitetsnivået er en helt annen undersøkelse. Den har ingenting med identiteten til DNA-profilen å gjøre. Det er her retten blir forvirret.

Ifølge Gill burde politiet ha gitt mer oppmerksomhet til vurdering av DNA-bevis gitt hypoteser som omhandler aktivitet.

– Når vi ser på vurderinger av aktivitetsnivå, ser vi på alle spørsmål ved betydningen av ukjent DNA, forklarer Gill. Vi så veldig nøye på forslagene til både påtalemyndighetene og forsvaret. Deretter bruker vi egne modeller til å bistå retten i deres overveielser.

Matematikken bak metodene

Professor i matematikk Geir Olve Storvik ved Universitetet i Oslo forklarer hvordan statistisk metode kan brukes for DNA-bevis i rettssaker:

– Hvis sporet stammer fra den mistenkte, hva er sannsynligheten for å finne DNA-profilen der? Og så må man legge til muligheten for det omvendte: Hvis mistenkte ikke er bidragsyter, hva er sannsynligheten for at man finner det DNA-sporet der? 

Han forklarer at en metode for å tallfeste bevisbyrden er da å se på forholdet mellom disse sannsynlighetene. Han kaller det en sannsynlighetsrate.

– Sannsynlighetsraten for et DNA-funn gitt en hypotese eller hendelse sammenliknet med den alternative hypotesen, er det som brukes i rettssaker. Å finne det motsatte, altså sannsynligheten for en hypotese gitt et spor, kalles for bekreftelsesfellen. Dette er en feil som må unngås, ifølge Gill.

– Vi kan ikke si noe om et forslag eller en hypotese er sann eller ikke. Vi kan bare kommentere sannsynligheten for bevisene gitt at hypotesen er sann, sier han.

Såkalte Bayesianske metoder kan være aktuelle ved beregning av sannsynlighetsrater. 

Hvis sannsynlighetene som inngår, avhenger av parametre som ikke er helt kjente. Det kan for eksempel være hvor ofte en spesifikk DNA profil forekommer i en befolkning. 

Da kan Bayesianske metoder være et godt rammeverk for å ta hensyn til usikkerheten i slike parametre. 

Storvik forteller at generelt brukes slike metoder i tilfeller der dataene ikke er fullstendige nok. Grunnen til dette er muligheten til å bygge inn kunnskap, som for eksempel kan innhentes ved hjelp av eksperimenter. 

En annen årsak er at de Bayesianske metodene tillater å legge inn usikkerhet. Det legger ikke noe annen sannsynlighetsregning til rette for.

– Det er to store fordeler med Bayesianske metoder: Du kan bygge inn kunnskap, og du kan bygge inn den usikkerheten som ligger der, sier Storvik. Dette kan benyttes både for å si noe om sikkerheten i DNA-sporet og aktivitetsnivå.

Eksperimenter med DNA-overføring kunne hjulpet retten 

Gill ønsket å bruke det Bayesianske rammeverket for å hjelpe retten med å ta en beslutning.

– Vi vet ikke hvordan DNAet havnet på strømpebuksene. Det er ikke opp til den tiltalte å bevise sin uskyld. Jeg hadde samtaler med både forsvarer og påtalemyndigheter fordi rettsmedisin som fag kan bistå retten her. Måten vi kan gjøre det på, er å gjøre eksperimenter. Deretter kan vi evaluere bevisene for de to alternative hendelsene, forklarer Gill.

Ifølge ham kan rettsgenetikk bidra i større grad til rettssaker dersom de hadde hatt et bibliotek av eksperimenter for ulike situasjoner der DNA kan bli overført. Med de Bayesianske metodene ville de ha kunnet hjelpe retten fordi resultatene fra eksperimentene kan bygges inn i modellen.

– Vi kan for eksempel gjøre eksperimenter hvor vi ber frivillige om å dra ned strømpebuksene på en utstillingsdukke. Deretter kan vi stille spørsmålet: Hvor ofte vil vi se DNA-spor etter dette – DNA blir nemlig ikke alltid overført, sier Gill.

Det er mulig å dra ned en strømpebukse uten å etterlate DNA

I tillegg til at det er mulig å dra ned en strømpebukse uten å etterlate seg DNA, er det motsatte også mulig: Altså å etterlate seg DNA et helt uskyldig sted, for at det så blir overført til et åsted eller et offer, helt uten at DNAets eier er innblandet. 

Gill forklarer et mulig hendelsesforløp: 

– Et alternativt scenario er at tiltalte fylte bensin på en bensinstasjon. Deretter gikk han på toalettet. Dersom offeret gikk på toalettet etterpå og tok på det samme dørhåndtaket, så kan DNA ha blitt overført fra dørhåndtaket til hennes hender. Deretter drar hun ned strømpebuksene, og DNAet havner på strømpebuksen. DNAet kan overføres på helt uskyldige måter, sier Gill.

Ifølge Gill var ikke retten interesserte i å gjennomføre slike forsøk. Dermed måtte alle scenarier vektes likt.

– Det er frustrerende å vite at vi kunne ha gitt retten mer hjelp dersom vi hadde hatt et bibliotek av slike eksperimenter å referere til. Det er det jeg ønsker å gjøre, og noe som vi er ledende på ved vår gruppe. Vi har visst om denne mangelen i mange år, men denne forskningen blir dessverre ikke prioritert. Tengs-saken er ikke uvanlig. Jeg har sett mange saker hvor det er justismord fordi aktivitetsnivå har blitt ignorert. Dette er en viktig årsak til at justismord skjer i dag. Det gjelder både når uskyldige dømmes og når skyldige går fri, sier Gill.

Ifølge dommen fra lagmannsretten var tingretten skyldig i såkalt bekreftelsestendens. Det vil si at man ser etter beviser for det man tror fra før og ignorerer bevis for det motsatte. 

– I lagmannsretten var dommerne svært kritiske til at politiet ikke hadde sett nærmere på det ukjente DNAet, sier Gill. 

Han forteller at alle DNA-profilene som ble funnet, burde bli vektlagt likt. Bare fordi de kjenner identiteten til den ene DNA-profilen, bør ikke det føre til at den profilen vektlegges mer enn de andre. 

– Her har de forsøkt å få sporene til å passe en gitt historie. Dette er en alvorlig feil.

Uskyldig dame dømt og frifunnet av statistikk

Selv om statistikk er et viktig verktøy, så kan eller bør heller ikke statistikk brukes som eneste bevis i en rettssak. Det er viktig at det brukes riktig. 

Ifølge Storvik er det saker hvor det har gått galt. Som eksempel bruker han Sally Clark-saken fra England. Der ble en mor tiltalt, dømt og så frifunnet for å ha drept sine to barn.

– Det man regnet på og fant, var at sannsynligheten for at to barn skulle dø av «sudden infant death syndrome» var veldig liten. Den var 1 til 72 millioner eller noe slikt. Og det ble hun dømt på, forteller Storvik.

Med andre ord: Sally Clark ble først dømt utelukkende på grunnlag av statistikk.

– Er det greit?

– I rettssystemet kan tall fort bli veldig dominerende, i alle fall et så håndfast tall, så det er lett for juryen å henge seg opp i. Saken ble kritisert av flere grunner. Blant annet fordi rettssystemet hadde sett på sannsynligheten for at ett barn skal dø av et slikt syndrom. Deretter har de ganget sammen sannsynligheten for to slike hendelser. Feilen er at tallet du får, avhenger av at hendelsene er uavhengige, men det er de ikke, sier Storvik.

Årsaken til at hendelsene ikke kan regnes som uavhengige, er at barna er søsken. De vil for eksempel ha en del likheter i arvematerialet eller andre omstendigheter. Det gjør at en uavhengig sannsynlighet ikke nødvendigvis er riktig.

– En annen kritikk som ble avgjørende for at moren ble frikjent etter å ha sittet flere år i fengsel, er at det finnes statistikk på hvor ofte en mor dreper begge sine barn. Det finnes det tall på. Hvis man da legger inn den kunnskapen og regner ut dette med Bayesiansk sannsynlighet, så er sannsynligheten for at Clark faktisk drepte sine barn, veldig, veldig liten, sier Storvik.

Bibliotek med sannsynligheter for overføring av DNA

I frifinnelsen av Sally Clark var kunnskap en viktig del av argumentasjonen som førte til frifinnelse. Derfor mener Gill at sikkerheten i rettssystem avhenger av at det finnes biblioteker med den typen kunnskap. 

I hans fagområde rettsgenetikk vil for eksempel ulike former for DNA-overføring kunne bli avgjørende i fremtidige rettssaker. Foreløpig er det få bevilgninger til denne typen forskning:

– Vi har fått noen europeiske midler i et prosjekt jeg koordinerer. Der samler vi data fra 23 ulike laboratorier som vi analyserer for øyeblikket, men dette er bare en begynnelse, sier Gill.

Dataene han kartlegger, er fra eksperimenter som allerede er gjort. Men for at en statistisk metode skal gi gode svar, må forsøkene gjøres mange ganger. 

– Vi må stille spørsmål som: Hvis jeg tar på et dørhåndtak og noen andre tar i det etterpå for så å dra ned strømpebuksene, hva er sannsynligheten for at mitt DNA overføres? 

Gill forklarer at når vi har disse sannsynlighetene, kan vi lage modeller og sannsynlighets-rater som vi kan presentere i retten. 

– Slike metoder er uten fordommer fordi vi da gir en sannsynlighet for at sporet er der det er, ikke bare for påtalemyndighetene, men også for forsvarerne.

Flere gamle rettssaker og justismord, men også fremtidige saker vil være avhengige av slike bevis. 

I Tengs-saken var dette avgjørende for frifinnelsen. DNA-bevis er også en sentral del av Baneheia-saken. Både DNA-spor og statistikk har kommet for å bli, men det må brukes med omhu, advarer Gill.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER