Hva er strategien hvis du har dårlig sædkvalitet? Jo, masse sex – deretter litt mer – før du øker på. På ett eller annet tidspunkt må du jo lykkes.
Med «lykkes» menes å få barn.
Hybrider har ikke generelt dårlig sædkvalitet, men de er blandinger av to arter. Dermed passer sæden deres dårlig, uansett om de prøver å pare seg med slektninger av mor, eller far. Kan dette være grunnen til at hybrider også har et rykte for å være seksuelt overtente?
På tross av miljøvennlige hybridbiler – i biologien kan ordet hybrid lett gi en dårlig smak i munnen, det minner oss om noe degenerert, noe mindreverdig – vi ser kanskje for oss noe fra en gammel skrekkfilm, et pukkelrygget misfoster, noen som ikke var ment å skulle leve. Den store evolusjonsbiologen R.A. Fisher omtalte hybridisering som den største tenkelige feilkobling i seksuelle preferanser, noe dyr kunne gjøre.
Dette er et forunderlig utsagn fra en vi får tro hadde lest Artenes opprinnelse. Hele Darwins poeng er jo at artene ikke er urørlige betongklosser – de kan endre seg. Den ene kan bli til en annen, eller flere andre – og det er klart at det kan og må skje en del hybridisering i tiden rett etter at en art har forlatt en annen.
Det har etter hvert vist seg at hybridisering til og med kan være opphav til nye arter.
I min forrige kommentar nevnte jeg et eksempel på hybridisering tidlig i menneskeslektens historie – resultatet ble at vi nå har sjimpansegener i genomet. Jeg snakker ikke om de 98,8 prosentene vi deler med dem fra vårt felles opphav. Dette er gener vi kan se har utviklet seg en stund i sjimpansene, etter at vi skilte lag med dem – og som deretter har havnet hos oss. Altså har noen av våre aller fjerneste hatt seg med den mindre stuerene delen av slekta.
Så, hvorfor Fishers utsagn? Vi kan merke oss at dette var i første halvdel av det tjuende århundre, og at Fisher også var eugeniker – som jo hadde disse ideene om rene raser.
Rene raser er, om noe, mindre sunne enn blandingene. Blandete gener gir beskyttelse mot sykdom. Men det er uansett ikke raseblanding vi snakker om her – hybridisering kan foregå på alle nivåer, også mellom arter. Det er her vi finner nedsatt fertilitet.
Intelligens og sex
Det er antagelig hybridenes rykte for dårlig formeringsevne som har ført til at vi ser dem som generelt sekunda vare. Det er derfor på tide å nevne ordet heterose – hybrid vogor på modermålet, og betegner den «outbreeding enhancement» vi i årtusener har opplevd når vi krysser fjernt beslektede individer, det være seg fra to arter, to hunderaser eller to varianter av ris. Hybride landbruksplanter produserer så mye større avlinger enn de gamle slektslinjene at bøndene aktivt har lett etter nye kombinasjoner.
Det kan altså virke som om enkelte av hybridens egenskaper er blitt forbedret (ok, endret, da) i forhold til begge foreldrene – det dukker opp egenskaper som verken far eller mor besatt fra før. Vi vet jo at paring mellom alt for nære slektninger kan gi sykelig avkom. Årsaken er at genene er for like. Du kan være født med et ødelagt gen. Dersom du senere parer deg med søstera di, er sjansen tilstede for at hun har samme skaden, hvilket er uflaks for avkommet.
Vi kan betrakte heterose som det motsatte. Frisk blanding kan gi heldige kombinasjoner, egenskaper som tidligere ble nullet ut, kan plutselig uttrykkes i full blomst. En av de registrerte heterosiske egenskapene er som sagt forsterket seksuell appetitt. En annen er høyere intelligens. Eller for å sitere den alltid anvendelige Charles Darwins betraktninger rundt (hybriden) muldyr (The Voyage of the Beagle, 1839):
«At en hybrid skulle ha mer klokskap, hukommelse, rådighet, sosial tilknytningsevne og fysisk utholdenhet, enn noen av foreldrene, synes å tyde på at kunsten her har utmanøvrert naturen.»
Det er dermed kanskje ikke så overraskende, da at hybridisering er nokså vanlig i naturen. En undersøkelse fra 2005 konkluderte med at 10 prosent av dyr og 25 prosent av planter bedriver utstrakt hybridisering. Tallene er for lave, sier dagens eksperter (selv om de fremdeles refererer til undersøkelsen fra 2005).
Stabile hybrider
Forutsetningen for at hybridisering skal lykkes er at artene er i nokså nær slekt, slik at arvestoffet ikke har endret seg for mye fra det de en gang hadde felles. Et forsøk på å pare en okse med en ulv ville aldri gå. Men prøver du oksen mot for eksempel en bison … vel, akkurat det eksperimentet er utført, og kalles visent.
Denne europeiske bison, kjent fra de dype skogene i Polen, og etter hvert på frisk spredning gjennom Europa – den har til og med et lite fotfeste i Danmark – stammer fra en lykkelig omstendighet, fremkalt av en steppebison og urokse. Steppebisonen er forfaren til den amerikanske bison, og forsvant fra Europa under siste istid. Den siste uroksen forsvant så sent som i 1630. Men deres «største tenkelige feilkobling i seksuelle preferanser» lever – litt mot alle odds, riktignok – lykkelig videre.
Visenten er et eksempel på en stabil hybridart. Vi kjenner mange mindre stabile blandinger, som ligere (tiger + løve) og tigoner (løve + tiger), pizzly (isbjørn + brunbjørn) osv. De Britiske øyer har imidlertid blitt opphav til minst seks nye plantearter – stabile hybrider – siden 1700.
Og romerspurven er, som vi vet fordi norske forskere har vært sentrale i arbeidet, en stabil hybrid av gråspurv og middelhavsspurv. Og hvordan har denne hybriden klart å etablere seg som en egen art? Fordi den italienske spurven har utviklet forplantningsbarrierer mot begge foreldreartene.
Vi ser et mulig dilemma. Blanding av fjerne slektninger er nyttig – men det er også nyttig at de ikke parer seg for mye med hverandre. Hva hadde skjedd om det hadde vært for lett å krysse en art med en annen? Kanskje ville livet på jorda blitt en eneste stor graut, med bare én, eller noen få, hurtig varierende arter. Det er vanskelig å tenke seg et økosystem på denne måten. Vanskelig å tenke seg liv, egentlig.
Så artene holder avstand, de endrer seksuelle preferanser, adferd, genetikk, leveområde og så videre. Jo flere forskjeller som oppstår, jo vanskeligere blir hybridisering. Men før vi når denne terskelen, kan mye morsomt skje.
Europeere er hybrider
Hvilket bringer meg dit jeg ville, tilbake til våre forfedre.
Tidligere i høst skrev jeg at mye av neandertalerens genom lever videre i oss europeere. Hver og en av oss har bare cirka to prosent, men til sammen bærer vi rundt på kanskje så mye som 40 prosent av de genene som i sin tid definerte neandertaleren. Vi europeere kan dermed regne oss som hybrider. I høst kom i tillegg nyheten om at det var funnet et fossil av en hybrid mellom et menneske og en denisovaner. Denisovaneren var neandertalerens asiatiske kusine. Og mange sørøstasiatiske befolkninger er klart hybrider mellom sapiens og denisovanere.
Vi mennesker, og jeg mener nå Homo sapiens, forlot Afrika for første gang for 180 000 år siden, kanskje tidligere. For mer enn 50 000 år siden nådde vi Australia – 10 000 år før vi nådde Europa. Hvorfor tok det så mye lenger tid å gå den nokså korte veien fra Afrika til Europa, enn fra Afrika til Australia? De kommende europeere trengte ikke engang krysse havet.
Det handler antagelig om økologi. Afrika, Australia og hele veien mellom er egentlig ett og det samme – det ligger i samme klimasone, er varmt og et enkelt sted å leve. Å krysse inn i barfrost og snøstorm var vanskeligere. Mennesket klarte ikke å komme til Amerika før for cirka 15 000 år siden. Det bunnfrosne sibirske tundraen lå i veien. På samme vis var Europa i lange perioder verre enn Sibir, det var et svært krevende sted å være mot slutten av forrige mellomistid.
Men mennesket kom seg til slutt inn – og det i en tid Europa om mulig var enda mindre gjestmildt. Det hadde tatt tusener av år å kjempe seg over fjellene og steppene. På et tidspunkt nådde de Romania.
Det var her vi møtte dem, høsten 2018. Min kone Vibeke Riiser-Larsen og undertegnede skriver bok om neanderthalernes Europa. Vi har lett oss fram til huler og jaktområder – fra Gibraltar i syd til Belgia i nord, fra London i vest, til langt øst i Sibir. Det er imidlertid ikke funnet neandertalere i Pescera du Oase. Dette er Homo sapiens, mellom 38 000 til 40 000 år gamle.
På denne tiden var neandertalerne allerede på retur. Klimaflykninger? De trakk sydover fra sine huler i Neander Thal og Spy – og endte til slutt opp under klippen på Gibraltar.
Noen har lurt på om neandertalere og sapiens i det hele tatt møtte hverandre – kom sapiens for sent? Eller hadde de noen tusen år sammen, i krig eller samarbeid? Dette problemet er nå løst, takket være genomikk.
Det var unektelig sapiens de fant i Pescera du Oase, men det var noe rart med knoklene. De så litt neanderthal ut, også. DNA-undersøkelser ble foretatt, og: De hadde funnet hybrider! En sapiens og en neandertaler hadde hatt sex, fått unger – og ungen hadde vokst opp. Nærmere studier viste at denne blandingen hadde skjedd flere ganger – men ikke i mer enn åtte generasjoner før vårt fossil ble født.
Så – er Pescera du Oase virkelig et snapshot, så å si av det øyeblikk mennesket møtte neanderthaleren – og store ting begynte å rulle? Ikke umulig.
Scenariet? Her er det bare å spekulere. Mange ser for seg intelligente sapiens - høyreiste, slanke og mørke i huden, bare noen tusen år ute av Afrika – overraske en gjeng lett tilbakestående, lyshudete og rødhåret neanderthalere. Deretter fortelles det at de moderne menn drepte de gammeldagse, og tok deres kvinner. Hvilket kan stemme med at fossilets far var sapiens, mens moren var neandertaler. Det samme gjelder for andre funn fra hulen. Mor var neandertaler.
Men dette er artssjåvinisme (og hvilken art var det vi var, sa du?). Joda, inntrengerne var både høye og smarte – men såpass sene neandertalere var uansett sterkere og slett ikke dummere.
Vi kan fortelle alle mulige historier om møtet, og dette med far og mors bakgrunn kan ha kompatibiliteten i genomet å gjøre. Kanskje paringer gikk i alle retninger, men at bare de med neandertaler-kvinne og sapiensmann bar frukter?
Uansett hva som skjedde – neandertalergenene gikk stort inn i bedriften sapiens. De menneskene som etter noen hundre år forlot Pescera du Oase og vandret videre vestover var ikke lenger bare Homo sapiens – de var hybrider – og de beveget seg nå raskere gjennom isødet.
For det første må de nye menneskene ha fått med seg noe av neandertalernes kunnskap, ervervet etter hundretusener av år – hvordan overleve i et iskaldt Europa? Hybrid-kulturell evolusjon? Kanskje ble hybridene ekstra seksuelt aktive, slik at den nye utgaven av genomet raskere tok over for den gamle?
Ting tyder ihvertfall på at de nye hadde fått noe nytt. Det er omtrent på denne tiden vi finner de første spor av mennesker og ulver sammen – hunden ble temmet. Det var omtrent på denne tiden hulekunsten eksploderte. Både tidlig sapiens og neandertaler hadde før denne tid vist tendenser, små tendenser, til å uttrykke seg kunstnerisk, men de nærmet seg aldri det nivået vi finner fra tiden etter cirka 40 000.
Maleriene i Chauvethulen i Frankrike er minst 37 000 år gamle. Homo sapiens nådde aldri riktig det kunstneriske nivået igjen senere (selv om maleriene i Altamira og Lasceaux også er fantastiske). Og det var på denne tiden våre forfedre utviklet nye våpen – byttet beinspiss til flintspiss på spydene. De ble bedre jegere.
Så – førte hybridiseringen til en form for høyere intelligens, høyere kreativitet?
En studie viser at hybrid-sapiens klarte seg godt, lenge. Alle som levde i Europa fra mellom 37 000 og 14 000 år siden synes å stamme fra denne lille romanske populasjonen, eller noen av deres slektninger. Neandertalerandelen av europeernes genom sank gradvis i disse årene, men for 14 000 år siden var fremdeles hver av oss 6 prosent neandertaler. Deretter sank prosenten raskt, som resultat av flere migrasjoner fra Afrika – som kanskje ga oss enda mer kreative hybrider? I dag er vi to prosent neandertaler – og bør være stolte av det.
