Neandertalerne er blir vurdert, revurdert og gjenvurdert de siste tiårene – de har fremstått som stadig likere oss, stadig mer avanserte med hensyn til fysiologi, adferd, kultur og kreativitet. Det er flere år siden vi sluttet å tenke på dem som et blindspor, en evolusjonær tabbe, skriver Erik Tunstad. (Foto: Science Photo Library)
Neandertalerne er blir vurdert, revurdert og gjenvurdert de siste tiårene – de har fremstått som stadig likere oss, stadig mer avanserte med hensyn til fysiologi, adferd, kultur og kreativitet. Det er flere år siden vi sluttet å tenke på dem som et blindspor, en evolusjonær tabbe, skriver Erik Tunstad. (Foto: Science Photo Library)

Kommentar: Neandertalerne lever videre i oss

40 prosent av neandertalernes genom lever fremdeles i oss europeere, sier en av verdens fremste neandertalerforskere. Er det da riktig å si at de døde ut?

Published

Verden er full av overraskelser. Også neandertalernes verden – selv om den forsvant for 30 000 år siden – på Gibraltar.

Derfor tilbragte vi sist uke nettopp der, på Gibraltar, på Neanderthal – The Conference, Clive Finlaysons årlige happening, der han samler noen av verdens fremste forskere på denne lille britiske klippen, helt syd i Spania.

Det var her vi fikk høre at selv om hver og en av oss europeere går rundt med bare noen få prosent neandertalergener i oss, så har vi ikke de samme genene. Til sammen bærer derfor europeere rundt på nesten halvparten av neandertalernes genom. Det er derfor vi må tenke på dem som våre forfedre.

Det var her på Gibraltar et av verdens aller første neandertalerfunn ble gjort allerede i 1848, åtte år før Neander Thal. Og det var også her verdens aller siste neandertaler levde. Nettopp derfor har Gibraltar utviklet verdenskjent ekspertise på feltet, med nevnte Clive Finlayson i spissen. Og nettopp derfor var «vi» der – undertegnede, biolog, og Vibeke Riiser-Larsen, sosiolog – på jakt etter stoff til vår neste bok.

Den kjente paleoantropologen John Hawks sa på konferansen at vi må venne oss til å si at både neandertalerne og afrikanere er europeeres forfedre. Den første setningen i ingressen, om at 40 prosent av neandertalergenomet fortsatt finnes i europeerne, ble servert av Svante Pääbo, mannen som kartla neandertalerens genom.

Og de ga begge uttrykk for det jeg oppfattet som stemningen blant fagfolkene - neanderthalerne var nærere beslektet med oss enn vi har trodd. De lever videre i oss – og artsbegrepet er klart for søppelbøtta – i hvert fall når vi snakker om slekten Homo.

Det har pågått lenge. Neandertalerne er blir vurdert, revurdert og gjenvurdert de siste tiårene – de har fremstått som stadig likere oss, stadig mer avanserte med hensyn til fysiologi, adferd, kultur og kreativitet. Det er flere år siden vi sluttet å tenke på dem som et blindspor, en evolusjonær tabbe.

Og revurderingene fortsetter, altså.

Europas urbefolkning

For å få med nye lesere: Neandertalerne var Europas første urbefolkning – nesten. Før dem, finner vi Homo antecessor og Homo heidelbergensis – de eldste restene av antecessor er 700 000 år gamle. En av disse – jeg holder en knapp på heidelbergensis, men avventer nye genomanalyser fra det nordlige Spania - ga opphav til Homo neanderthalensis for cirka 430 000 år siden. Deretter levde de i fred i Europa i hundretusener av år, utviklet ulike kulturer, endret seg utseendemessig – helt til for 40 000 år siden – da moderne Homo sapiens entret kontinentet fra øst.

Den aller siste neandertaler vi vet om, levde i Gorham’s Cave, helt nede i fjæresteinene mot syd, bare noen hundre meter fra konferanselokalet. Brenningene brøt ikke rett i huleåpningen den gang – vannet sto 80 meter lavere og kysten lå 5 km mot syd. Kanskje hadde han noen ensomme år mot slutten?

Det hadde vært en stor neandertalerkoloni på denne kalksteinsklippen helt nede i marginene av Europa – her hadde de overlevd i tusener av år etter at deres slektninger hadde forsvunnet fra landene i nord. Nå var de døde, alle han hadde kjent, venner, søsken og barn. Kanskje satt han, lent mot steinveggen, og betraktet gresslettene og kanalene under seg, der hvor faren hans lærte ham å jakte da han var barn? Kanskje stirret han sydover mot Afrika? Til slutt døde han ihvertfall, en dag for 32 000 år siden. En fire hundre tusen år gammel kultur tok slutt, neandertaleren var borte.

Var det klimaet som tok knekken på dem?

Så hvorfor døde de ut? Og er de virkelig det – utdødde?

Klimaet var ikke veldig forskjellig fra dagens, forteller arkeologen Geraldine Finlayson, Clives kone.

For dem som vil oppleve verden slik den siste neandertaleren så den – de samme plantene, de samme fuglene, de samme lydene og luktene – og det i relativ stillhet – bør klatre opp The Mediterrean Steps, noen meter opp i bakken fra universitetet.

Helt nederst i ura ble et av de første neandertalerfunn gjort, i 1848, 8 år før det berømmelige Neander Thal. (Foto: Erik Tunstad)
Helt nederst i ura ble et av de første neandertalerfunn gjort, i 1848, 8 år før det berømmelige Neander Thal. (Foto: Erik Tunstad)

Neanderthalerne var altså ikke en art som foretrakk kulde – de trakk sydover når klimaet forverret seg mot slutten av forrige mellomistid. Stewart Finlayson, Clives sønn:

- Hvis vi ser på data fra Iran, synes Homo sapiens, å være kuldetilpasset i større grad enn neandertalerne. Vanligvis ser vi ingen forskjell i klimapreferanser hos de to.

Peter Wheeler fra Liverpool John Moores University minner oss samtidig om at de fleste neanderthalere er funnet syd for De britiske øyer. Neandertaleren var ikke en arktisk art, men en art tilpasset varme somre og kalde vintere.

Men de forsvant.

Det som slo oss er imidlertid hvor vage alle ble, når vi spurte dem om hvem det egentlig var som forsvant.

Meningsløst artsbegrep

Svante Pääbo, mannen som analyserte neandertalergenomet, kunne fortelle at han mener artsbegrepet er fullstendig meningsløst i denne sammenheng. Neandertalere og moderne mennesker møttes og de paret seg. De to hadde, som mange forskere tror, sannsynligvis samme opphav – i Homo heidelbergensis. De var mer å regne som to ulike kulturer, adskilt i 300 000 til 400 000 år, fire ganger lenger enn noen folkegrupper vi kjenner fra i dag. Artsdannelse oppstår ofte gjennom adskillelse, men denne artsdannelsen hadde ennå ikke foregått så lenge at de to var genetisk isolerte fra hverandre.

Vi kan i dag se noe tilsvarende, for eksempel hos brunbjørn og isbjørn. De ser temmelig forskjellige ut, men kan få fruktbart avkom. Hvilket ikke betyr at det ville være ett fett for oss om den ene eller den andre døde ut.

Slik kan vi også tenke på neandertalerne. De var annerledes enn «oss» - men ikke veldig. Og jeg brukte anførselstegn rundt «oss» med overlegg – for hvem er vi egentlig? De fleste, eller i hvert fall noen har fått med seg at vi europeere i gjennomsnitt har mellom 1,8 og 2,6 prosent neandertalergener i genomet.

Det er imidlertid ikke de samme genene. Noen har det ene genet og noen har det andre, og så mye som 40 prosent av neandertalergenomet er, som sagt i begynnelsen av artikkelen fremdeles i live og i omsetning. Europa samlet er altså nesten en halv neandertaler – så er neandertaleren virkelig død – eller ble han bare sugd opp og blandet inn i det vi regner som oss?

Var i så fall neandertalere og sapiens ulike arter? Ikke etter Ernst Mayrs klassiske biologiske artsdefinisjon – hvor det kreves av to arter at de ikke kan pare seg og få fruktbart avkom. I henhold til mer morderne tolkninger av denne artsdefinisjonen, var de imidlertid og kanskje det, altså to arter. Tenk isbjørn og brunbjørn. Men Pääbo var ikke den eneste fagmann på Gibraltar som ønsket artsbegrepet dit peppern gror. Alle vi spurte, ga uttrykk for det samme.

Kanskje en blanding overlevde?

Et enda kulere spørsmål er kanskje om det var Homo sapiens som overlevde i Europa, eller en blanding av de to? Et menneske som ikke lenger var verken det ene eller det andre? Begge «artene» endret seg genetisk, de noen tusen årene de levde her.

At hver enkelt av oss har så vidt lite neandertal i arvestoffet, mener Pääbo og hans kolleger må sees i sammenheng med at det var så mange flere moderne Homo sapiens i forhold til neandertalere i de noen tusen årene de to mennesketypene bebodde samme kontinent.

Og grunnen til dette igjen? Genetikk? Kultur? John Hawks, som de siste årene har jobbet med Lee Berger og den nyoppdagete Homo naledi i Sør-Afrika, er ikke sikker på årsaken til at de to hadde så forskjellige populasjonsstørrelse. Det skyldes utvilsomt naturlig utvalg, men på hvilken måte? Kan det ha vært språk? Det er stor enighet blant dagens neandertalerforskere om at også neandertalerne hadde språk. Men kan det ha vært kvalitetsforskjeller på språkene? Eller var det kreativitet?

Bedre mennesker

Et vanlig svar på spørsmålet om hvorfor sapiens oversvømmet neandertalerne, har vært at moderne mennesker var bedre problemløsere – og ett av bevisene har vært det moderne menneskes hulekunst. De siste ti årene har imidlertid vist oss at også neandertalerne malte hulevegger – og antagelig var på samme nivå som sapiens, og på terskelen til noe større (også som sapiens), da de døde ut. Kan det ha vært sosial intelligens?

Clive Gamble, John Gowlett og Robin Dunbar tenker i slike baner i boka Thinking Big – How the Evolution of Social Life Shaped the Human Mind. Neandertalerne hadde ikke evnen til å skille så mange ulike mennesker fra hverandre, og var bundet til å leve i mindre grupper, mener disse forskerne.

Det fantes kanskje berbermakaker på Gibraltar også på neanderthalernes tid - men i så fall neppe den samme populasjonen som lever der i dag. Denne bærer alle genetiske tegn på relativ nylig innflytting fra Marokko. (Foto: Erik Tunstad)
Det fantes kanskje berbermakaker på Gibraltar også på neanderthalernes tid - men i så fall neppe den samme populasjonen som lever der i dag. Denne bærer alle genetiske tegn på relativ nylig innflytting fra Marokko. (Foto: Erik Tunstad)

Det finnes også en serie andre forslag til hvorfor neandertalerne var færre enn oss. Sapiens hadde hunder. Forskning fra få år tilbake tyder på at hunden ble temmet i Europa, fire ganger, for cirka 36 000 år siden – mens neandertalerne fremdeles eksisterte. Vi har likevel ikke funnet bevis på neandertalsk hundehold, og de kunne dermed i så fall heller ikke bruke dem i jakt, i kamp eller til vakthold. Hvilket kunne hjulpet dem til å overleve. Sapiens kan i tillegg ha klart seg med mindre mat, og de var bedre til å løpe – hvilket også er en fordel.

Det er sjelden eller aldri ett svar på et evolusjonært spørsmål. Hårfine ulikheter kan ha bikket vekta i favør Homo sapiens og ikke Homo neanderthalensis – hvis vi altså velger å anse neandertalerne – med 40 prosent av genomet i live – som utdødde.

Harde liv

- Populasjoner med høy dødelighet dør ut, slår antropologiprofessor Rachel Caspari fast med en tørr mine. – Og neandertalerne hadde høy dødelighet.

Så enkelt kan man altså si det.

John Hawks har liknende ideer. Ikke bare levde neanderthalerne harde liv – de var i større grad enn sapiens avhengige av å møte sitt bytte i nærkamp – det var også noe mer.

Da europeerne i sin tid invaderte Amerika, døde indianerne – hovedsakelig av sykdommer europeerne hadde med seg. Europeerne fikk nokså få sykdommer tilbake. Denne ulikheten skyldtes, mener blant andre Jared Diamond i Guns, Germs and Steel, at europeerne hadde utviklet seg og levd lenge i et kontinent med nok av plass øst-vestover i samme klimasone. Det er langt fra Normandie til Nagasaki. Dette store baklandet førte til at våre forfedre opp gjennom tidene hadde møtt et stort utvalg mikrober – og utviklet resistens mot flere av dem. Indianerne døde av sykdommer europeerne til en stor grad kunne leve med.

Da europeerne deretter satte snuten sydover, til Afrika, gikk det verre. Afrika rant over av sykdommer vi aldri tidligere hadde møtt, mikrober som av klimatiske årsaker ikke fantes i Europa. Det var garantert flere grunner til at slavehandlerne holdt seg langs kysten, og lot innfødte fange slavene for dem – men sykdom var antagelig en av dem.

Hawks ser for seg at europeerne i Afrika – hvis vi bare snur på pilene – kan være en modell for hva som skjedde med neandertalerne. Moderne Homo sapiens var en tropisk art som hadde forlatt Afrika bare noen tusen år før de nådde Europa. Så hva skjedde når afrikaner møtte europeer, spør John Hawks? Hadde sapiens med seg sykdommer som drepte neandertalerne? Er det derfor de levde i mindre grupper – og til slutt forsvant?

Én type neandertaler?

Det har skjedd mye de siste årene, særlig etter at genomikken for alvor kom på banen. Kanskje må vi en dag avlive ideen om neandertaleren, i betydningen én art, én type menneske? Neandertalerne levde som sagt alene i Europa i hundretusener av år, og utviklet ulike parallelle kulturer.

Men totalt isolert kan de ikke ha vært, for opp gjennom årtusenene dukker det opp spor av afrikanske gener. En stor del fossiler fra Europa, altså neandertalernes vestlige hovedkvarter, er mot slutten av deres eksistens så ulike fra hverandre at det er vanskelige å passe dem inn i kategorien «neandertal», mener John Hawks.

Akkurat her følger vi ham ikke helt. Dette eventuelle nye skillet avhenger av hvor mye vekt vi legger på genetikk. Forskerne forsøker for tiden å redusere avstanden mellom artene Homo sapiens og Homo neanderthalensis. Så hvorfor banke inn kiler mellom ulike neanderthalere på genetisk grunnlag? Genetiske forskjeller utviklet neanderthalere imellom er vel mer å sammenlikne med de genetiske forskjeller vi i dag ser mellom europeere, asiater og afrikanere – som selvsagt alle er Homo sapiens.