Et individ er et individ. Du er du og jeg er meg. Punktum.

Eller kanskje ikke. (Illustrasjonsfoto: SergeyIT / Shutterstock / NTB scanpix)
Et individ er et individ. Du er du og jeg er meg. Punktum. Eller kanskje ikke. (Illustrasjonsfoto: SergeyIT / Shutterstock / NTB scanpix)

Hva er et individ?

KOMMENTAR: Kirkemøtet i Nicea vedtok i år 325 at Gud var én, men samtidig tre. Dette har bestandig gjort meg forvirret – men nå er jeg ikke så sikker lenger, skriver Erik Tunstad.

Published

Er en svamp en plante eller et dyr? Spørsmålet forvirret naturfilosofene i århundrer.

Det finnes nok av usikkerhet, når vi skal tegne opp livets tre – hvem hører sammen med hvem? De fleste vet kanskje at en stålorm egentlig er en øgle uten bein. Men hvem, utover ornitologene, vet at en vandrefalk er i nærere slekt med en rødstrupe, enn en ørn?

Dette har med konvergent evolusjon å gjøre. Skal du være rovfugl, finnes det et begrenset antall måter å se ut på.

Går vi til roten av problemet, livets opprinnelse, vet vi så godt som ingenting. Alt tyder på at livet oppsto kun en gang, men hva skjedde etterpå? Grener livet ut fra en, to, tre, fem eller millioner av tidlige typer liv? Uklart farvann …

Klatrer vi oppover i treet, blir uenigheten noe mindre. Riker, klasser, ordener, familier og slekter – biologene kan strides om detaljer – men det er likevel en viss stabilitet i systemet.

Når vi artsnivået, er vi på sikrere grunn, men kan fremdeles være usikre på om to løvetannliknende planter, eller to ørsmå snylteveps tilhører samme art. Det er imidlertid liten uenighet om at arten er en sentral enhet i systematikken, det er evolusjonen foregår. Likevel har vi fremdeles problemer som hybridisering – og uklare definisjoner.

Kommer vi oss så, endelig, til den minste inndelingen, forsvinner tvilen. Et individ er et individ. Du er du og jeg er meg. Punktum.

Eller kanskje ikke.

De færreste kan leve alene

Store Norske leksikon rubriserer «Individ» under Metafysikk, og gir følgende definisjon: «Individ er en person eller en annen enhet som ikke kan deles uten å miste sin egenart, for eksempel et dyr eller en plante.» - mens Wikipedia forteller at «Individ» er det sjette albumet til indie-folkbandet The Dodos – en forklaring som er omtrent like oppklarende.

For hva er «egenart»? Hva menes med å deles opp?

Er hjertet mitt et individ? Det mister noe av sin egenart, dersom du deler det i to.

Selvsagt må vi utvide begrepet med noe om at individ må kunne leve for seg selv. Noen legger også til et krav om å kunne formere seg.

Men hvem kan leve for seg selv? Ikke koraller. Ikke maur og bier. De færreste mennesker.

Så, er maurene individer? Ja, er ryggmargsrefleksen – men de er så godt som kloner av sin mor, tar ingen hensyn til eget liv og helse når faren truer. De er nemlig genetisk bestemt til å gi sine liv for det store fellesskap – ikke dronningen, men tuen. Derfor har noen biologer kalt maurtuen en superorganisme – det er altså tuen som er individet. Mens de individuelle maurene reduseres til en rolle som likner den våre kroppsceller har.

Kroppscellenes fjerne forfedre – tilbake ved roten av treet – var «individer». Dette ble det slutt på, straks eukaryotene utviklet evnen til å bygge flercellede kropper. Enten var du med – og nøt godt av fordelene ved å være del av et felleskap – kroppen – eller du var ute. En celle som ikke trengs, får beskjed om å ta livet av seg selv, hvilket den gjør. Noen opprørske celler nekter å følge ordre – vi kaller dem kreftceller.

Vi ser altså at ordet individ er en beskrivelse av funksjon. Vi har lyst til å kalle maurene individer fordi de kan bevege seg, mer eller som regel mindre etter egen vilje. De har sanseapparater, organer, de fødes og dør – og de kunne ha formert seg, hadde de hatt litt mer hell i livet – altså blitt dronninger.

På samme vis med oss selv. Vi kan være begrenset av samfunnet vi lever i, men vi kan i teorien gjøre de valg vi vil. Vi kan formere oss – og har i tillegg en bevissthet om oss selv.

Så vi er unektelig individer?

Sentralt i biologien

Hvorfor gidder jeg å spørre?

For det første fordi individet er sentralt i biologien. Det naturlige utvalg – kjernen i Darwins evolusjonsteori – støtter seg på eksistensen av individer. Evolusjon finner sted fordi det naturlige utvalg virker ulikt på – nettopp; ulike individer.

Folk som liker å kødde med hjernen din, fortsetter derfra. Målet deres er gjerne å vise at vi ikke er dem vi tror vi er – men snarere en blanding av ulike typer organismer. Svante Pääbo dro en slik på meg, da jeg nylig intervjuet ham på en konferanse i Gibraltar. Vi europeere har gener både fra Homo sapiens og Homo neanderthalensis – vi er mosaikker, sa han.

Andre påpeker det vi har visst en stund – at vi har store mengder annet fremmed DNA i genomet. Noe av det har kommet inn på samme måte som neanderthalergenene – vi har altså fått det fra slektninger som vi ikke hadde fjernet oss alt for langt fra. Vi har for eksempel en del gener etter sjimpanser som våre fjerne forfedre levde sammen med igjen, en god stund etter at vi skilte lag for første gang. Disse sjimpansegenene hadde utviklet seg i løpet av skilsmissen, og vi kan gjenkjenne dem fremdeles i dag – millioner av år etter at vi nok en gang brøt opp forholdet.

Og vi har store mengder virus- og bakteriegener. Så mye som 8 prosent av DNA stammer for eksempel fra det vi kaller endogene retrovirus. Og de er ikke bare passive haikere. Virusgener kan ha vært av avgjørende betydning for utvikling av moderne, placentale pattedyr – de spiller nemlig en rolle i oppbyggingen av morkaken. Som jo var en stor oppfinnelse: Plutselig kunne hunnene bevege seg fritt omkring, de kunne bære med seg fostrene inne i seg, og trengte ikke lenger å ligge og ruge på dem. Slik fugler og andre sitting ducks er nødt til.

Symbioser?

I tillegg er samtlige av våre milliarder av kroppsceller egentlig en symbiose med bakterier. Både plasmider og mitokondrier levde en gang som selvstendige bakterier, før de ble inkorporert i en forgjenger for våre eukaryote celler. Disse nyervervede organellene er usedvanlig viktige – uten dem hadde vi aldri hatt planter, og antagelig heller ikke flercellede organismer i det hele tatt.

Men dette gjør ikke at jeg føler meg noe mindre som menneske. Jeg blåser stort sett i hvor genene og organellene mine egentlig kommer fra – og om et virus eller en bakterie har vært innom en gang i fortidens tåke – who cares? Jeg klarer ikke å føle så mye slektskap med encellede eukaryoter, heller – så det går mye ut på det samme.

Likevel – kan vi dra dette scenariet enda videre, til individet.

Jeg foreleste inntil nylig biologi på det som i dag kaller seg Universitetet i Sørøst-Norge, og merket en viss uro i klassen når jeg fortalte at det er flere bakterieceller enn menneskeceller i kroppen. Disse bakteriene lever ikke som sterkt endrete, symbiotiske organeller inne i cellene, slik mitochondriene gjør, men er fullverdige bakterier i, på og rundt – overalt i meg. Noen av dem bare er der, noen kan være skadelige, noen er livsviktige. Kroppen min – jeg? - er altså to typer organismer. Så er jeg bare et menneske – eller et menneske i spann med bakterier?

Jeg trøstet studentene med å fortelle at bakterier er så mye mindre enn menneskeceller, at de bare ville være en ball på størrelse med, la oss si hjernen din, hvis vi rullet dem sammen.

Men som sagt, er det jeg som er individet – eller er det jeg og bakteriene mine?

Tanken bringes til symbioser. Lav, er det individer? Lav er symbioser av alger og sopp, og begge kan leve selvstendig, dersom forholdene krever det. Biologene vet ikke helt hva de skal si om lavets individualitet.

Koraller, da? De sitter fast i et byggverk, sammen med millioner andre små «individer». Og hver av dem er avhengig av en symbiotisk alge. Litt i tvil om individualiteten, her også.

Er maurtuen et individ, da? Så godt som alle biologer sier nei.

Er slimsopp et individ? En stor blobb som langsomt siger gjennom skogen – du kan av og til se dem på friland, de beveger seg med en hastighet av en meter eller to i døgnet – men som oftest ser du bare deler av slimsoppen stikke ut at et tre den er i ferd med å fortære.

Slimsoppen er en svær sekk cellekjerner, uten cellevegger. Disse cellekjernene kan, dersom det er dårlig med mat, anta form av selvstendige amøbeliknende vesener, som deretter kryper av gårde på egenhånd på jakt etter mat.

Senere kan de finne sammen igjen, og blir nok en gang til en slimsopp. De fleste biologer nøler med å gi soppen status av å være et individ. På den annen side – kan det være de amøbeliknende vesenene som er individer, da? Uklart.

Jeg er et individ!

Jeg vet ikke hvordan Gud har det med sin identitetsfølelse, etter at kirkemøtet i år 325 vedtok at han er tre, men jeg – etter å ha oppdaget at jeg er to – tviholder fremdeles på bildet av meg selv som én.

For min egen mentale helses skyld, bestemmer jeg meg derfor for at dette skyldes at begrepet «individ» er dårlig definert. For jeg ER virkelig meg selv. Og du er deg. Når vi tenker på oss selv, skiller vi skarpt mellom egne kroppsceller, og andre, mer eller mindre symbiotiske celler.

På den annen side, jeg skiller for så vidt skarpt mellom «meg selv» og kroppen min, også. Snakker om hjertet og føttene mine, hjernen og cellene mine, som om de ikke er «meg».

Kanskje ordet individ i biologien generelt bør brukes om hva enn det er som utsettes for naturlig utvalg – mens vi i tilfelle mennesket og andre dyr med bevissthet om seg selv, spesifiserer individ som den delen av seg selv et slikt dyr velger å beskytte, dersom det er truet?

Jeg ser at den heller ikke holder vann. Men som sagt, jeg mener jeg er et individ, og ikke en koloni. Dette er et syn jeg kommer til å tviholde på til dauan tar meg!