– Vi trodde vi hadde kontroll.

Professor Are Olsen trekker øyenbrynene sammen, pannen opp og pusten inn.

– Men den har vi mistet.

Som så ofte snakker forskningslederen fra Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen om CO₂. Men det som vekker hans bekymring denne gangen, er ikke ukontrollerte utslipp. Mismotet skyldes vår fåfengte overvåkning av CO₂, en gass så flyktig som et spøkelse.

Vi-et er jordens befolkning, og vi har mistet oversikten over hvor CO2-en vi slipper ut, blir av.

Hav og skog tar opp CO2

Når vi slipper ut CO₂ ved å brenne olje og kull, blir noe CO₂ værende i luften. Resten tas opp av havet og av trær og andre planter på land. 

Fordelingen er viktig å holde styr på.

– Kan vi ikke gjøre rede for hvor all CO₂ blir av, kan vi ikke vite om utslippsreduksjoner hjelper, forklarer Are Olsen.

Vi kan heller ikke vite om noen jukser og rapporterer inn for lave utslipp.

Budsjettet er ute av balanse

Hver høst kommer det globale karbonbudsjettet. Strengt tatt er dette et regnskap med fire poster.

Utslipp av drivhusgasser balanseres mot hvor mye drivhusgasser som tas opp av havet og av vegetasjonen på land, sammen med hvor mye som blir igjen i atmosfæren:

UTSLIPP = OPPTAK I HAV + OPPTAK I SKOG + ENDRING I LUFTEN

De siste tiårene har ingen kunnet sette noe likhetstegn. Vi har sluppet ut mer CO₂ enn vi klarer å finne igjen:

UTSLIPP = OPPTAK I HAV + OPPTAK I SKOG + ENDRING I LUFTEN + NOE SPØKELSESAKTIG BORTGJEMT OG UNNSLUPPET

Som sunket i havet

Avviket tilsvarer 2,5–3 prosent av verdens totale utslipp. Ubetydelige småsummer?

– Nesten en milliard tonn.

Are Olsen slipper pannen ned igjen. En leteaksjon han har satt i gang, har tross alt gitt resultater.

Sammen med kolleger fra Universitetet i Bergen, NORCE og Bjerknessenteret har han funnet igjen noen av de savnede tonnene. De ligger i Grønlandshavet, på 1.500–2.000 meters dyp.

Vann drar CO₂ med seg i dypet

Til nå har havet tatt opp en fjerdedel av all CO₂ vi mennesker har sluppet ut i atmosfæren. En grunn til at opptaket er så stort, er at vann synker.

Vann som er i kontakt med luften over, blir fort mettet og kan ikke ta opp mer CO₂. Hvis ikke vannet ikke hadde blitt ført bort fra overflaten, ville opptaket vært begrenset.

Slik nedsynkning foregår i Sørishavet og noen deler av Nord-Atlanteren, inkludert de nordiske hav. 

I disse områdene blir overflatevann avkjølt og synker mot bunnen. Med seg i dypet trekker vannet karbon, menneskeskapt som naturlig. Slik tar havet unna mer CO₂ fra atmosfæren enn det ellers ville gjort.

Slik har det alltid vært, og dette opptaket kan man beregne. Men endringer skaper kluss i regnestykket. I Grønlandshavet har nedsynkningen de siste tiårene vært kraftigere enn før.

Fant forandringer på dypt vann

– Allerede i 2002 var Grønlandshavet annerledes, sier Are Olsen.

Sammen med kolleger var han på tokt med et forskningsskip og fulgte en linje langs 75 grader nord fra Bjørnøya til Grønland. Med jevne mellomrom firte de ned vannhentere og målte karbonmengden i prøvene de fikk opp, fra overflaten til bunnen. På det meste nesten fire tusen meter under dem.

I sjøen går gassen CO₂ over i andre kjemiske forbindelser som inneholder karbon. Det som måles, er ikke gass, men den totale karbonmengden som er oppløst i vannet.

Måleserien fra 2002 dokumenterte en tydelig endring.

Omvendt av naturlig

Normalt er det mest karbon nær bunnen. Det skyldes at døde alger og andre skapninger brytes ned til karbon og synker. Jo «eldre» vannet er – jo lenger det er siden det var i kontakt med atmosfæren – jo mer karbon inneholder det.

Denne gangen fant forskerne karbon jevnt fordelt i hele vannsøylen.

Da de kom tilbake i 2016, var karbonfordelingen enda rarere. Det var mest karbon i det yngre vannet – ikke bare i overflaten, men helt ned til 1.500–2.000 meters dyp. Fordelingen var omvendt av det normale.

Funnet tydet på at Grønlandshavet tar opp mer CO₂ fra luften enn før og at karbon derfra fraktes mer effektivt nedover i dypet.

Tonnevis med CO₂ var lokalisert. Likevel var ikke gjemmeleken over.

Karbon er ikke karbon

Karbon i sjøen kan stamme fra døde alger, tang, sel eller torsk. Hvordan kunne forskerne vite at karbonet de fant i Grønlandshavet, kom fra kull og olje – at dette var spøkelsestonnene de manglet for å få regnestykket til å gå opp?

Levende skapninger består av mer enn karbon. Også mengden nitrogen i vannet øker når biologisk materiale brytes ned, mens oksygennivået synker.

Hvis endringene hadde skyldtes mer nedbrytning, skulle det gitt slike utslag. Det gjorde det ikke.

Derfor er Are Olsen sikker på at det ekstra karbonet stammer fra menneskeskapt CO₂.

Menneskenes karbon når stadig dypere

Mer CO₂ i luften gjør at overflatevannet tar opp mer CO₂. 

De siste tiårene har økt nedsynkning i Grønlandshavet fraktet både mer vann og mer karbon fra overflaten og nedover i dypet.

I 2002 hadde vannet på 1.500 meters dyp ikke vært ved overflaten på mer enn 50 år. Vannet som befant seg i samme dybde i 2016, hadde enkelte steder brukt under 10 år på ferden.

– En milliard tonn CO₂ gjemmer seg neppe i Grønlandshavet, sier Are Olsen. – Men det er langt fra utenkelig at resten finnes i verdenshavene.

Endringer i nedsynkning i andre havområder kan ha tatt unna tilsvarende mengder der.

Havet er et langtidslager

Tonnevis av menneskeskapt karbon er dumpet i havet. Ville vi ha noen sjanse til å suge dem opp? Røske Spøkelseskladden ut av Grønlandshavet og stenge ham inne på et sikkert sted?

– Nei.

Are Olsen svarer kontant.

– Det er det heller ingen vits i. Bare tull. I havet blir karbonet værende.

Dypvannet fra Grønlandshavet er så tungt at det faller til 6.000 meters dyp når det strømmer ut i Nord-Atlanteren. I vannet ligger karbon som stammer fra CO2-utslippene våre – ute av syne, ute av atmosfæren, uten noen drivhuseffekt.

Først om tusen år vil vann og karbon nå overflaten igjen. Innen den tid kan vi ha funnet en bedre løsning.

Referanse:

Are Olsen mfl.: In the wake of deeper convection: Nonsteady state anthropogenic carbon in the Greenland Sea. Journal of Geophysical Research: Oceans, 2024. Doi.org/10.1029/2023JC020462

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra UiB:

• 

  Også under vann kommer høsten senere enn før

• 

  Jenter med symptomer på ADHD selvskader seg mest

• 

  Arkeologen la flaskepost i vikinggraven. 150 år etter er den nå åpnet

• 

  Forskere: Nå må vi rette fokus mot Europa

• 

  Naturtoppmøte: – Mange av de godene vi mennesker er vant til å høste fra naturen, er truet

• 

  Professor tror amerikanerne er klare for en kvinnelig president

Les flere artikler fra Universitetet i Bergen her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER