Denne artikkelen er produsert og finansiert av CAS - Senter for grunnforskning - les mer.

Tidslinjer står sentralt i historiefortellingen om 22. juli. Her fra 22. juli-senteret, der klokka og tidslinjer er en del av installasjonen. (Foto: 22.juli-senteret)
Tidslinjer står sentralt i historiefortellingen om 22. juli. Her fra 22. juli-senteret, der klokka og tidslinjer er en del av installasjonen. (Foto: 22.juli-senteret)

– Tidslinjene plasserer 22. juli inn i vår historie og tid

Hvor var du 22. juli 2011, kl. 15.30? Helge Jordheim forsker på tid, og mener tidslinjer kan ha en viktig funksjon i bearbeidelsen av terrorangrepene 22. juli i norsk offentlighet.

Publisert

Gjørv-kommisjonens rapport, politiets egenevaluering, pressemeldinger og nyhetsartikler. Kulturhistoriker og CAS-prosjektleder Helge Jordheim har saumfart dokumentene om 22. juli 2011. Dagen Norge ble rammet av de verste terrorangrepene siden andre verdenskrig.

Han ble slått av at alle dokumentene inneholder tidslinjer; diagrammer deler opp hendelsene sett fra ulike aktørers side, fra politiets responstid til Anders Behring Breiviks liv.

– Dette var en slående oppdagelse, og jeg ble sittende og forsøke å finne ut hva dette betyr. Hvorfor er det så viktig å dele opp hendelsesforløpet, plassere hendelsene på en linje og inn i tiden på den måten? sier Jordheim.

Tiden påvirker hvordan vi organiserer livene våre, og det påvirker hvordan vi forstår historien vår. Hva skjedde, og når skjedde det?

Jordheim var nysgjerrig på arbeidet med å bearbeide erfaringene fra 22. juli i norsk offentlighet, et arbeid han raskt forstod var et arbeid med selve tiden.

– Vi har et behov for både å forme hendelsen i tid, ved hjelp av tidslinjer, men også å forme minnene om den.

Forenkler, tydeliggjør og skaper sammenheng

– Tidslinjer er et veldig viktig virkemiddel for å framstille tid i den moderne perioden, sier Jordheim, som har forsket mye på 1700- og 1800-tallets europeiske kulturhistorie.

Han forklarer at tidslinjer ble brukt allerede i antikken, om ikke tidligere, men at tidslinjer som de vi ser i dag er stort sett noe som kommer fra 1700-tallet. De viser den lange, historiske tiden, forklarer han. Tidslinjer er altså ikke noe nytt.

– Så er det interessant å se at når noe så dramatisk som 22. juli skjer så blir tidslinjer tatt i bruk for å forenkle, tydeliggjøre og for å skape sammenheng.

Etter 22. juli var det mange parallelle hendelsesforløp som måtte forklares og forstås. De ulike tidslinjene gjør samme arbeid med å dele opp hendelsene og forklare en bakgrunn for en handling, forklarer Jordheim.

I sin egenevaluering i Sønderland-rapporten forsøker politiet å forklare hvorfor de ikke fikk helikopteret opp i luften for å berge ungdommen og deltakerne på AUF-leieren tidligere ved å illustrere hva de gjorde, minutt for minutt.

Gruppeleder ved CAS i 2018/2019, Helge Jordheim. (Foto: Camilla K. Elmar (CAS))
Gruppeleder ved CAS i 2018/2019, Helge Jordheim. (Foto: Camilla K. Elmar (CAS))

– Hva skjedde som gjorde at responstiden var så lang? Gjørv-kommisjonen gjør noe av det samme, sier Jordheim om den regjeringsutnevnte kommisjonens rapport som har et mer kritisk blikk på politiets arbeid.

Pressens tidslinjer om Anders Behring Breiviks liv forteller på sin side den lengre historien om hvordan et menneske kunne gjøre en slik handling.

– Tiden ble brutt opp

Dette er pågående forskning, og Jordheim har ingen sikre svar på hva tidslinjene betyr. Men han jobber med noen hypoteser om hvorfor de har en viktig funksjon.

– Vi tenker på våre egne liv, livet til familien, livet til nasjonen, som noe kontinuerlig. Vi beveger oss fra fortiden og inn i framtiden.

Plutselig skjer noe så dramatisk som gjør at denne kontinuiteten blir brutt.

– Alt vi tenkte om hvem vi skulle være, alt Norge skulle være, hva Arbeiderpartiet skulle være, alt dette ble over natten snudd opp-ned på. Tiden ble brutt opp.

Én måte å forstå tidslinjer på er som forsøk på å få tiden til å henge sammen igjen, og få plassert disse hendelsene i tiden, forklarer han.

Med tidslinjene kan vi plassere 22. juli inn i tiden så det henger sammen med det som var før, og det som kommer etter. På den måten kan vi skrive 22. juli inn i norsk historie på en måte som gir en slags sammenheng og mening, om enn aldri så smertefull.

Fordele skyld og ansvar

En annen måte å forstå tidslinjene på er at det er en måte å fordele skyld og ansvar på, sier forskeren. Tidslinjer etablerer årsakssammenhenger som ingen av de involverte kan unndra seg.

Siden klokkeslettene er absolutte, klokkeslettene i Breiviks liv og ofrenes liv er de samme klokkeslettene som i mitt og ditt liv, kan tidslinjer også utvide hendelsen til noe vi alle blir en del av, mener Jordheim.

– Det skapes en kontinuitet igjen slik at personlige liv og nasjonens liv settes i sammenheng. Dette er en mye mer alvorlig og traumatisk versjon av «hvor var du da Brå brakk staven». Mange nordmenn vet nøyaktig hvor de var da bomba gikk av i Regjeringskvartalet.

– Er ikke tidslinjer bare en forenkling og en praktisk måte å fortelle en historie på?

– Det også. Men hvis vi opererer med bilder av den mest tragiske begivenheten i norsk etterkrigshistorie ved hjelp av en masse forenklinger bør vi i så fall være veldig klar over at det skjer.

Selv tidslinjene som bryter ned hendelsesforløpet i minutter er forenklinger, mener Jordheim, og syns at tidslinjer er et effektivt, pedagogisk verktøy.

Hjernens egne tidslinjer

I slutten av mai holdt Helge Jordheim og kollega Espen Ytreberg avslutningskonferanse for CAS-prosjektet In Sync. Deltakerne på prosjektet forsker på tid og hvordan media og det de kaller «synkronisering» skaper opplevelse av en felles tid.

Hvordan hadde samfunnet sett ut dersom vi ikke hadde hendelser som «alle» gjorde samtidig? Fra større samlinger, som et politisk valg, men også et morgenmøte på jobb er eksempler på opplevelser som «synkroniserer».

Det abstrakte, men allmenne, temaet tid er langt ifra forbeholdt humaniora. Tid er også noe hjerneforskerne Jørgen Sugar og Emilie Ranheim Skytøen er veldig opptatt av.

Skytøen forteller at signaler fra utsiden av kroppen, som lyden av favorittlåten og synet av en vakker solnedgang, fanges opp av reseptorer som sender informasjonen videre til nerveceller i hjernen.

– Men hva med abstrakte konsepter, som tid og sted? Vi har ikke reseptorer for slike ting, men likevel klarer hjernen å skape bevissthet om disse fenomenene, sier Skytøen.

Hun og kollegaen Jørgen Sugar jobber med May-Britt og Edvard Moser ved Kavli Institute for Systems Neuroscience, som hadde et gjennombrudd i arbeidet med å forstå hjernens tidssans i 2018. De kaller det de fant episodisk tid.

Episodiske minner kan deles inn i tre kategorier, forklarer hun: Hva, hvor og når det skjedde.

– La oss dvele litt ved når-komponenten. Om jeg skulle spørre deg: «Når åpnet du julegaven din?» Da ville du neppe svart «24. desember kl. 19». Det er mer sannsynlig at du ville sagt for eksempel «etter en herlig skitur og før pinnekjøttet», illustrerer hun.

– Så hjernen lager sine egne tidslinjer?

– Ja, fordi vi tenker oss at episodisk tid er en form for subjektiv tid, som er løsrevet fra klokketiden, sier Skytøen.

Traumatiske opplevelser påvirker tidsoppfattelsen

Skytøen forteller at traumatiske opplevelser kan påvirke tidsoppfattelsen.

– Det er faktisk gjort forsøk der frivillige ble sluppet ned i et nett fra store høyder for å undersøke tidsoppfattelsen deres under ekstraordinære opplevelser assosiert med frykt.

Målet med dette forsøket, som Skytøen understreker ikke er utført av Kavli-instituttet, var å undersøke hvorvidt tidsoppfattelsen faktisk endret seg i slike situasjoner.

– Der så man at de overestimerte varigheten av deres eget fall sammenlignet med varigheten de estimerte ved å se andre falle.

Mange klarer å fortelle hva de holdt på med 22. juli 2011, til tross for at det kanskje bare var å henge opp tøy. Skytøen sier at én forklaring som brukes på dette er at hjernen husker flere detaljer av en skremmende opplevelse sammenlignet med ordinære erfaringer.

Når vi husker tilbake på opplevelsen vil disse minnene derfor være rikere på detaljer enn hva man ville forvente å klare å ta til seg på kort tid.

– Således overestimerer vi tiden som går, sier hun, og påpeker at dette foreløpig er spekulasjoner, men høres fornuftig ut.

«Vi må aldri glemme»

22. juli er et eksempel på en så traumatisk og sjokkerende hendelse at den bryter opp vår opplevelse av å leve i en kollektiv tid, mener Helge Jordheim.

«Vi må aldri glemme» var en hyppig brukt frase etter 22. juli. Åtte år senere er barn blitt ungdom og 22. juli skrives inn i historiebøkene.

Tidslinjer tvinger oss til å akseptere 22. juli som en del av vår egen virkelighet, og kan igjen synkronisere oss, mener Jordheim. Slik at vi aldri glemmer.

– Ved å sidestille vår egen personlige tidslinje med den en politisk rapport, avis eller et TV-innslag har produsert gjør man hendelsen til en del av livet.