Etter at Finland signerte våpenhvileavtalen med Sovjetunionen i september 1944, måtte tyske styrker trekke seg ut av Finland og vekk fra Murmanskfronten i Finnmark.

Med Operasjon Nordlys trakk de seg helt tilbake til Lyngen i Troms mens de brant ned og ødela all bebyggelse og infrastruktur slik at de sovjetiske styrkene ikke skulle få tilgang til forsyninger.

Lyngen-linjen er den siste forsvarslinjen tyskerne bygget med formål å forhindre Sovjetunionens fremmarsj mot Narvik. En del av anlegget ble lagt til Norddalen, hvor det blant annet ble opprettet fire fangeleirer som soldatene oppkalte etter østerriske alpebyer: Spittal, Mallnitz, Gastein og Kitzbühel.

Her ble det holdt et ukjent antall sovjetiske krigsfanger gjennom de brutale vintermånedene mellom 1944 og 1945.

Da krigen endte, ble Norddalen forlatt, og fangeleirene nærmest glemt med tiden. Naturen har tatt tilbake området og alt som ble liggende igjen etter menneskene som var her, har vokst sammen med omgivelsene.

En annen type opplevelse

Ingar Figenschau er stipendiat ved Universitetet i Tromsø (UiT) og har forsket på ruinene som ligger igjen etter forsvarslinje i Norddalen.

Under sitt besøk hos CAS - Senter for grunnforskning forteller han at Norddalen ser ut som hvilken som helst annen dal i Nord-Troms på avstand, men at når du vandrer gjennom landskapet, oppdager du ruiner og gjenstander som ikke hører hjemme der naturlig.

– I fangeleirene ligger det rester av en slagmark som aldri opplevde kamp, men som likevel er merket av krigen som pågikk – en krig som illustrerer de banale og hverdagslige sidene ved krig og som på grunn av dette motarbeider den etablerte oppfatningen folk flest har av den.

Han forteller videre at leirene er fulle av forvitrede gjenstander som forteller noe om livet i leiren. En rusten ovn i Mallnitz, en strandet taubanestol i Kitzbühel og morknende rester etter et finnlandstelt, hermetikkbokser og hjelmer er å finne overalt.

– Hermetikken kunne være et positivt element for soldatene som da befant seg i et ukjent og utrygt område. Selv om de nå ligger ute i landskapet og ofte blir sett på som søppel, minner de oss på lukten og smaken av mat.

Metallet fra tyske hjelmer minner oss på krigens virkelighet. At disse menneskene var i fare, og at de levde i usikre tider. Men Figenschau påpeker at de også gir oss konkrete fakta:

– Selv om alt annet er borte, er metall linningene i hjelmene igjen, og de bærer historier om den tyske industrien ettersom alle er markert med et produksjonsnummer. Vi kan da finne ut hvor og når de ble laget, hvilken størrelse det var på hjelmen og kvaliteten av produktet. Det at vi finner slike gjenstander så langt borte fra krigens hovedarena, gjør opplevelsen av Kitzbühel mer interessant og personlig.

• Les også: Da Quisling snakket pent om kommunistene i Russland

Tingene har ingen plass i det større bildet

I Stortingsmelding nummer 16, Leve med kulturminner, står det klart og tydelig:

«Målet med tiltakene i handlingsplanen er å stoppe forfallet og tapet av verdifulle kulturminner. Politikken skal bidra til at kulturminner og kulturmiljøer kan gi også kommende generasjoner kunnskap og opplevelser. Regjeringen vil at kulturminnene skal bevares som verdifulle ressurser og være med på å skape verdier i levende lokalsamfunn.»

Figenschau argumenterer:

– Å ta vare på kulturminner i praksis har ofte gått ut på å restaurere enheten og gjenreise den slik den var som ny. I en slik prosess er det mye som blir forkastet.

Kulturminner blir strippet for tegn på aldring og nedbrytning og blir presentert slik som vi i dag så for oss at fortiden så ut. Tingene som illustrerer det hverdagslige blir ofte forsømt og avvist.

I enkelte tilfeller kan dette være det rette tiltaket, men det er ikke det eneste.

Figenschau mener at siden nåtidens praksis ikke inkluderer gjenstander og minnene deres, kan det være en idé å revurdere den. Gjenstander blir ofte sett på som rester - som uønskete objekter i restaureringsprosessen av kulturminner, men som han påpeker med opplevelsen av Kitzbühel gir disse tingene et personlig og intimt inntrykk.

– Et kulturminne blir ofte restaurert til å fortelle en historie som allerede er blitt fortolket. Vi redigerer fortiden ved å restaurere kulturminner slik at de skal passe inn i den historien vi ønsker å fortelle.

Han spør om en slik restaureringsprosess vil gagne krigsminnene, eller om det vil skje på bekostning av strukturenes, tingenes og stedenes egenhet.

• Les også: Hva skal vi med nasjonalmonumenter?

Tiden står aldri stille

Ønsket om å verne krigsminner er i seg selv et godt utgangspunkt, men problemet ligger i forståelsen av fortiden slik den promoteres i kulturminneforvaltningen. Figenschau argumenterer at ting, strukturer og landskap er tilstedeværende og pågående, og ikke sekvensert og passert.

– Det er så mye som har overlevd krigen: soldater, fanger og ideologi, men også gjenstander og ruiner. Det er gjennom disse tingene at fortiden fremdeles lever, så jeg spør om vi virkelig kan si at krigen er over? spør han.

– Ved å rense, restaurere og fryse kulturminner til en spesifikk datid settes deres egenhet og livsløp til side – tiden deres blir hverken opphørt eller avsluttet.

Fra luften kan Norddalen veldig fredelig ut, men om en ser nøye etter, kan en skimte det som er igjen av ruinene. (Foto: Ingar Figenschau)

SE OGSÅ

Nazister skånet lesbiske i retten

Slik reiste de gamle romerne

Som et sår i historien

Norge har lenge formidlet krigshistorie med et nasjonalistisk perspektiv hvor det veldig ofte fokuseres på norsk motstandsarbeid og samhold, ifølge forskeren. Men med tiden har det skjedd et skifte hvor det også har blitt viktig å fortelle historiene om vold og lidelse.

– Nå som veteranene fra krigen blir eldre og borte har det blitt viktigere for samfunnet å forflytte erfaringene og historiene deres til det kollektive minnet, forteller Figenschau.

Fangeleirene i Norddal forteller historier som kanskje ikke har blitt hørt av så mange. De forteller om harde forhold i en nordnorsk vinter, samt historier om død og tortur.

I Mallnitz var forholdene aller verst. Den ble kjent som dødsleiren, hvor syke og svake ble sendt for å dø. Her er det blitt funnet 143 lik i en massegrav som forteller mye om forholdene som rådet.

– Av de 143 døde 81 av sult og tyfus, 54 ble skutt, åtte ble mishandlet til døde, og tre viser klare tegn på kannibalisme.

Slike områder kan ikke sammenlignes med andre aspekter av kulturarven, som Bryggen i Bergen eller Heddal stavkirke. I motsetning til dem er krigsminnene ladet med negative assosiasjoner og følelser, og de minner oss på at det også finnes en voldelig side ved historien vår.

• Les også: Slik opplevde barna krigen

Det er verdi i det som har forfalt

Nå som vi har begynt å inkludere krigsminnene i kulturarven, spør Figenschau om den beste måten å ta vare på slike steder virkelig er gjennom den eksisterende praksisen med restaurasjon.

Å la kulturminnene være slik de er i dag kan gjøre historien subjektiv. Som Figenschau har argumentert bringer gjenstandene han har funnet i fangeleirene i Norddalen fortiden nærmere ved at å vise det hverdagslige og gjenkjennelige.

– Ting lever videre i sin egen dynamiske og naturlige form for bevaring, forteller han. De overlater tolkningen av historien til fantasien, til følelser og kunnskaper, noe som gjør historien mer personlig.

Forvitring er en pågående prosess som utvikler seg i sitt eget tempo uten regi. Det er en fortsettelse på historien som vil gå tapt i restaureringsprosessen.

– Krigen er ikke så fjernt fra oss i tid, men at minnene svinner hen slik som restene som ligger igjen kan være et sterkt inntrykk. Å la kulturminnene være som de er, vil vise en historie som svinner hen, men som inkluderer alt som ble etterlatt.

• Les også: Hitler ble tiltalt for krigsforbrytelser