Hvordan skal vi hjelpe? Hva virker og hvorfor ? Dette er stadig tilbakevendende spørsmål i diskusjonen om bistandsarbeid. Vi får antakelig aldri noen klare, entydige svar.

Men forskerne gir seg ikke. I disse dager fullfører Anders Hasselgård på Norges idrettshøgskole en doktorgrad om norsk idrettsbistand. Idrettsbistand betyr at man bruker idrett som virkemiddel for å oppnå utvikling og fred. Et fire år langt dypdykk i hvordan norske organisasjoner jobber, har gjort Hasselgård litt klokere på hva som fungerer og hvorfor.

– Bruk av idrett i bistandsarbeid har en rekke dokumenterte og fordelaktige direkte effekter. For eksempel at det er noe positivt ungdommen kan engasjere seg i, de får helsegevinster av fysisk aktivitet og det gir sosialt samhold. Men akkurat som med all annen bistand, er det vanskelig å måle effekter på samfunnsmessig og strukturelt nivå, sier han.

I sin doktorgrad har Hasselgård sett på hvordan idrettsbistand fungerer i praksis. Med egne øyne har han observert på hvilken måte prosjektene iverksettes i mottakerlandet, og hvordan effektene rapporteres tilbake til Norge.

Kartet stemmer ikke med terrenget

Nettopp denne dynamikken mellom giver- og mottakerland mener stipendiaten at er interessant. Norad, som finansierer den bistanden som går gjennom frivillige, norske organisasjoner, setter prioriteringer og kriterier som organisasjonene må rapportere i henhold til. Prosjektene og målingen av bistandens effekt må derfor utvikles etter disse føringene.

Organisasjonen arbeider som regel med en lokal partner med lokalt ansatte som iverksetter prosjektet. Men det er ikke alltid prioriteringene og kriteriene som er bestemt i Norge passer i mottakerlandet.

Lokale tilpasninger kan gjøre at prosjektet fungerer mye bedre, eller de kan være helt nødvendige for at det skal kunne gjennomføres i det hele tatt. Når resultatene så skal rapporteres tilbake til Norge, passer de kanskje ikke inn i de parameterne som var satt for prosjektet. Men det betyr ikke at prosjektet har vært mislykket, hevder Hasselgård.

– Effekter man ikke hadde regnet med, kan være like positive som de man hadde regnet med. Men for at prosjektet skal kunne stemples som vellykket, må resultatene passe inn i parameterne som var satt i utgangspunktet, forklarer han.

Dette er selvsagt ikke noe nytt. Men det er få som har diskutert problemstillingen knyttet til idrettsbistand, som nå er blitt en integrert del av det norske bistandssystemet.

Tilbud for barn førte til bedre lærere

Et eksempel Hasselgård har sett spesielt på, er et prosjekt i Zimbabwe som skulle gi barn et idrettstilbud etter skolen. Modellen kom fra norske idrettsklubbers opplegg for barn utenom skoletiden.

Prosjektet skulle bidra til bedre idrettstilbud for barn, frivillig engasjement blant foreldre og lokalbefolkningen for øvrig. I tillegg skulle det gi lokalt demokrati gjennom klubbstyrer. Men i mange lokalsamfunn i Zimbabwe er det lærerne som er pådriverne for idrettsaktivitet. Derfor ble det helt nødvendig å gjennomføre prosjektet i skolen, ikke etter.

– Et utilsiktet resultat var at lærerne fikk økt sin kunnskap som kroppsøvingslærere, ettersom det var de som fikk opplæring og formell kompetanseøkning. Det er jo en svært positiv effekt som kommer alle barna i skolen til gode, men prosjektet førte ikke til så mye demokratiutvikling og økt engasjement som ønsket fra norsk side var, forteller Hasselgård.

Resultatet kan altså gjerne bli avvik mellom norske intensjoner og faktisk utfall i mottakerlandet. Bør vi derfor senke kravene til rapportering? Nei, mener stipendiaten:

– Norske bistandsaktører er helt avhengig av rapportering av effekt, blant annet for videre finansiering til prosjekter, men det må ikke nødvendigvis låses til de effektene norsk bistandspolitikk ser etter.

Han mener større fleksibilitet i hele systemet, både kriteriene til hvordan et prosjekt skal utformes, muligheter for lokale tilpasninger og måten man rapporterer resultatene, ville være hensiktsmessig.

Idrettsbistand bør gi varige effekter

I sin forskning har Anders Hasselgård tatt for seg to måter å tenke idrettsbistand på. Mange NGO-er, altså ikke-statlige organisasjoner, jobber med tradisjonell bistand, der idrett er et verktøy for å nå fram med budskap som er i tråd med norsk bistandspolitikk. De jobber gjerne direkte inn i lokalsamfunn.

Norges idrettsforbund (NIF) og Norges fotballforbund (NFF) på sin side har som mål å rette innsatsen mot eksisterende idrettsstrukturer og samarbeide med nasjonale søsterorganisasjoner i mottakerland. Tanken er at styrket kompetanse innenfor organisert idrett vil gi formelle, bærekraftige idrettsstrukturer som sikrer barns tilgang til idrett også på lang sikt.

– Fordelen med denne måten å jobbe på, er at prosjektet har større sannsynlighet for å fortsette den dagen organisasjonen trekker seg ut. I det sørlige Afrika har jeg sett mange eksempler på at idrettsaktiviteten forsvinner når organisasjonene trekker seg ut, forteller Hasselgård.

Han har spesielt studert NIF og NFFs utgangspunkt for å drive bistand. De anser at idrettsutvikling i seg selv er en viktig faktor for utvikling av samfunn. En velutviklet idrettsstruktur for både jenter og gutter kan ha ringvirkninger til andre deler av samfunnet. For eksempel kan nasjonale systemendringer innen jentefotball på sikt endre samfunnets holdning til kvinnelige trenere, ledere og jentespillere.

Man anser altså nasjonale formelle idrettsorganer som viktige endringsagenter og helt nødvendig for større grad av inkludering av kvinner i beslutningsorganer som omhandler kvinnefotball. Dette forstår NIF og NFF som en naturlig del av arbeidet for generell likestilling i samfunnet.

Idrett eller bistand i førersetet?

Hasselgård forteller at det finnes flere måter å jobbe med bistand på. Den ene måten er NIF og NFFs prosjekter, der man har tro på de positive effektene idretten i seg selv gir. En annen tilnærming er at idretten sees på som et verktøy å gjennomføre bistandsarbeid gjennom. En tredje tankegang er at bistanden kommer først, og at idrett kun brukes for å skaffe oppmerksomhet og engasjement om eksisterende prosjekter. Menneskerettighetsorganisasjoner kan bruke idrettsarrangementer til å fronte sine politiske budskap.

– Det finnes ikke noe rett eller galt her heller, men hvis man kun bruker idrett som verktøy eller en arena for å drive bistand, kan det fort bli veldig mye mas om informasjon og andre hensikter enn idretten selv, mener Hasselgård.

Det er ikke så vanskelig å forstå at barn og ungdom som kommer på fotballtrening ikke alltid er like motiverte for å høre om utdanning, preventivt HIV/AIDS-arbeid eller likestilling. Men det er nettopp ved å fokusere på disse temaene organisasjoner over hele verden får finansiell støtte til idrettstiltak i fattige land.

– Jeg har registrert at mange stemmer i mottakerland argumenterer for at dette er ødeleggende for gleden ved å drive idrett. Det er viktig poeng jeg mener vi må ta med når vi diskuterer idrettens rolle i fremtidens bistand, sier Anders Hasselgård.