Maktrelasjonene mellom giver og mottaker er avgjørende for hvordan bistandsarbeid fungerer.

– Vi kan ikke tenke «oss» og «dem», sier sier Solveig Straume ved Norges idrettshøgskole.

Hennes doktorgradsavhandling viser at Norges idrettsforbund (NIF) nok var naive da de på 1980-tallet trodde at den norske idrettsmodellen uten videre kunne brukes i bistandsarbeid i Afrika.

– Dette er ikke spesielt for dette prosjektet. Det ligger god vilje bak, men tanken om at «vi vet hva dere trenger», er ikke hensiktsmessig, sier Straume.

På giverlandets premisser

De siste årene har hun forsket på NIFs idrettsbistandsprosjekter i Tanzania og Zimbabwe. Den underliggende motivasjonen for NIF var, ifølge forskeren, at de følte seg langt fremme sammenlignet med utviklingsland, og at de dermed hadde noe å tilby.

Dette var helt i tråd med 1980-tallets generelle innstilling til bistand.

– I teorien snakket en om bistand på mottakernes premisser, men i praksis ble det annerledes. NIFs initiativ ble oppfattet som norske prosjekter – ikke prosjekter styrt av tanzanianerne og zimbabwerne selv. Det skortet på eierskapsfølelse blant mottakerne, slår Straume fast.

Da NIF trakk seg ut av prosjektet i Tanzania i 1989-1990, gikk det ikke lang tid før prosjektet lå brakk.

Ennå finnes det rester av prosjektet, men da finansieringen måtte komme fra Tanzania selv, ikke fra en rik giver i nord, ble det vanskelig å prioritere idrett fremfor mer presserende behov. Prosjektet i Zimbabwe er fortsatt i drift i dag.

Ville frigjøre kvinner med idrett

Straume har tatt for seg den argumentasjonen NIF la til grunn for idrettsbistanden. Hvorfor mente NIF at de kunne bidra med idrettsbistand i et land som i utgangspunktet var så forskjellig fra seg selv?

– NIF hadde en holdning som ikke er uvanlig i Norge eller andre steder. Det handler om innstillingen «oss» og «dem». Fordi våre systemer fungerer så godt her, tror vi at det skal fungere like godt i andre land, forteller Straume.

• Les også: - Norsk bistand har ingen effekt

Hun trekker fram satsingen på kvinner og idrett som eksempel. Bistandsarbeid rettet mot kvinner var veldig i tiden på 1980-tallet, og det var derfor naturlig at også NIF ønsket å inkludere kvinner i sin idrettsbistand.

– Tanken var at idrett ville frigjøre de tanzanianske kvinnene. Men om denne innstillingen var tilpasset det tanzanianske samfunnet, var ikke et tema.

– Ble det for eksempel regnet som passende for kvinnene å delta i sport? Tiltaket ble rett og slett en kulturkollisjon. Eksempelet viser at NIF opptrådte naivt.

Straume understreker at naiviteten kom av manglende kunnskap om bistand. De norske ekspertene kunne mye om idrett, men hadde liten eller ingen erfaring med å sette i verk systemer i andre kulturer.

Mye galt, men ikke mislykket

De nevnte funn til tross, Straume vil ikke være med på at den norske innsatsen var mislykket. NIF tok lærdom av prosjektet i Tanzania, og har fortsatt prosjekter, både i Zimbabwe og i andre land.

– Det var rett og slett mangel på erfaring som gjorde at de store resultatene uteble på 1980-tallet. Vi ser i dag at trenden er å bruke idretten til å møte større sosiale utfordringer som særlig barn og unge i utviklingsland står overfor, for eksempel i hiv- aids-opplysning.

Lokalt eierskap, inkludering og langsiktige planer for videreføring av prosjektene, er viktige i dag.

– Det har skjedd mye siden prosjektet jeg har studert. Min studie viser at innstillingen «vi vet best» var dominerende, og det ble vanskelig å skape prosjekter som var bærekraftige. Resultatene av studien er ikke en kritikk av dagens idrettsbistand. Mye har skjedd siden 1980-tallet, konkluderer Straume.

Referanse:

Straume: Norwegian sport for development from 1980 to 2000: How can the sports development aid be understood?, doktorgradsavhandling, Norges idrettshøgskole 2013.