– Fugler og blomster er standard, men vårsopper er mye mer spennende, sier professor emeritus i mykologi ved Universitetet i Oslo, Klaus Høiland.
Han forteller at de tidlige soppene har mange av de samme tilpasningene som vårblomstene. De tåler at det plutselig kommer litt ekstra snø eller at det er væromslag.
– Mange vårsopper anlegger fruktlegemet om høsten. Derfor kan noen av vårsoppene også dukke opp seinhøstes, forklarer han.
Ifølge ham er det én gruppe sopper som er spesielt kjent for å dukke opp tidlig på året: sekksporesoppene.
– Skarlagen vårbeger er en av dem som gjerne kommer veldig tidlig. Den vokser mellom kvist og kvast eller i en vårbekk. Denne er også spiselig, og den er lett å finne, sier Høiland.
Skarlagen vårbeger har også en slektning som er litt vanskeligere å finne: svart vårbeger. Som navnet antyder, har den en annen farge. Denne soppen har også medisinsk interessante egenskaper fordi den inneholder stoffet plectasin. Dette skal ha antibiotiske egenskaper.
Skarlagen vårbeger i Maridalen i Oslo.(Foto: Klaus Høiland)
En sopp som viser hvor elgen har vært
– En sopp som heter elgbeger har en rar egenskap: Den vokser bare der elgen har tisset. Selve soppen er ikke så stor, men den kan dekke en halvmeterstor oransje flate av gangen. Denne soppen kan brukes til å spore elg, forteller Høiland.
For å se denne soppen bør man imidlertid være tidlig ute:
– Denne ses best på soppskitur, sier Høiland.
I tillegg til elgbeger kan man se mørkt elgbeger. Denne er litt større, og ser ut som brune pastiller. Den vokser sammen med elgbeger.
– Det kan være at denne er en parasitt på elgbeger, eller så kan det være tilfeldig at de vokser sammen, sier Høiland.
Akkurat hvorfor disse to soppene lever der elgen har tisset, eller hvordan de sprer seg, er ikke kjent.
– Når folk er ute og plukker hvitveis, kan de også få øye på en sopp som heter symrebeger. Den vokser som en parasitt på jordstenglene til hvitveis. Den er ganske vanlig i Oslomarka, sier Høiland.
Han forteller at selve soppen ser ut som et drammeglass med et brunt beger på en lang stilk.
– Folk er veldig opptatt av morkler. Grovt sett er det to typer selv om det er mange arter. Den ene typen er spissmorkler og rundmorkler. Disse er gode matsopper, men man må kunne dem. Spissmorkel kan jeg telle på én hånd det antallet ganger jeg har sett den i naturen. Rundmorkel har jeg sett én gang, forteller Høiland.
Annonse
Han forteller at spissmorklene har spiss hatt. Rundmorklene har litt rundere hode og er litt mer ruglete. Både spiss- og rundmorkler er helt hule inni til forskjell fra sandmorkel. De er sjeldne i naturen, men ifølge Høiland er de likevel ikke uvanlige.
– Hvis folk har barkstrø i hagen, kan de dukke opp der. De kan til og med dukke opp på balkongen i potter med barkstrø, sier Høiland.
Selv om disse morklene er regnet som delikatesser, har de en liknende slektning som slett ikke er harmløs.
– Sandmorkel og blek sandmorkel likner, men de er ikke hule inni. De har kamre. De inneholder giften gyromitrin. I gamle soppbøker står det at du kan koke ut giften, men nå har man funnet ut at dette ikke fungerer. Derfor er det ikke anbefalt å spise disse soppene, sier Høiland.
Han forteller at da dette ble kjent, fikk han flere telefoner fra folk som hadde plukket sandmorkler. De ville at han skulle gå god for at de var spiselige.
– Jeg får heldigvis ikke slike telefoner så ofte lengre. I noen land er det fremdeles ingen anbefalinger mot dem, men mattilsynene i de ulike landene er nok litt forskjellige, sier Høiland.
Giften påvirker nervesystemet og gir i første omgang synsforstyrrelser og mageproblemer. I alvorlige tilfeller kan det føre til lever- og nyresvikt. Stoffet kan også være kreftfremkallende selv om det ikke er påvist noen sammenheng for mennesker som har spist soppen.
Bildet viser en sandmorkel, som tidligere var regnet som spiselig ved avkoking. Nå blir det advart mot at denne metoden likevel ikke fjerner de giftige stoffene.(Foto: Kristen Bobo / Flickr.com / CC BY-NC-ND 2.0 DEED)
Mange av vårsoppene er nedbrytere
Mange av soppene som dukker opp om våren, er nedbrytere: Det vil si at de lever av råtnende blader og trær.
– Grankonglehatt er en sopp som vokser på råtne grankongler. Den er faktisk en god matsopp hvis du gidder å plukke nok av den. Den er ikke så stor. Så finnes det en sopp som vokser på furukongler, men den er enda mindre.
Soppen som lukter pannekakerøre
– En sopp som mange spør etter, heter vårfagerhatt. Den kommer ofte rundt 17. mai. Det er en kraftig, gulhvit sopp som lukter sterkt av mel eller pannekakerøre. Den finnes i lauvrik jord og lauvskog. Den er god å spise når den er varmebehandlet, men ofte full av insekter, sier Høiland.
Han advarer imidlertid om at det kan være flere giftige sopper som kan likne litt på vårfagerhatt. Forskjellen er at de giftige soppene ikke lukter pannekakerøre. Sopper som ofte kan forveksles, er vårtrevlesopp, sommermunkehatt og giftrødspore.
– Giftrødspore har litt rosa sporer og oransje til rosa skjær på skivene. Den lukter ikke mel. Den lukter vondt og kan være ganske giftig, sier Høiland. Den er veldig sjelden, og jeg har bare sett den én gang.
Han forteller videre at en del sopper fører til forgiftning hos hunder.
– Det er ikke så ofte at vi ser forgiftning hos mennesker, men det hender at vi hører om det hos hunder. De kan finne på å spise dem, sier han.
Han legger til at mange i barnehagene også er oppmerksomme på dette. Noen av de giftige soppene trives nemlig godt i parker og på plener.
Det er ingen grunn til å vente til høsten med å plukke kantarell
– Det hender at kantarellen kan dukke opp tidlig om sommeren, særlig hvis det er mye regn. Da kan den dukke opp mange ganger i løpet av sesongen. Steinsopp kan også komme tidlig, men den krever både regn og varme, sier Høiland.
Han legger til at det også finnes noen helårssopper.
– Kjuker som vokser på trær, er noe som folk finner hele året. De er ikke regnet som vårsopper, men det er en av de tingene som mange finner.
Ifølge Høiland er det bare å komme seg ut på sopptur: Sesongen starter nå.
