I et lite rom på et stort lager på en enorm konteinerkai er Sigmund Grønnevik i full sving.
Ingeniøren fra Havforskningsinstituttet er omgitt av titusenvis av små pappesker, som han sirlig og systematisk stuer opp i hyllene.
I pappeskene befinner det seg flere millioner otolitter, også kjent som øresteiner. De fleste av dem er fra torsk, hyse og sei.
Disse ferdskriverne, som øresteiner i praksis er, inneholder mye informasjon om livet til den fisken de en gang var en del av. Hvor gammel ble den? Hvilket kjønn var den? Og i hvilken form var den?
Den eldste av disse små, hvite steinene er en hyse-otolitt som ble samlet inn i 1906.
Øresteiner som disse, som kanskje har falt ut av posen sin eller av andre grunner ikke er kategorisert riktig, kan ikke brukes av forskerne.(Foto: Anders Jakobsen / Havforskningsinstituttet)
Forskerne sparer mye tid
Nå blir informasjonen om tusenvis av fisk fra de siste 114 årene digitalisert. Jobben til Sigmund Grønnevik jobb er å legge data fra alle øresteinene inn i et digitalt bibliotek.
– Jeg legger inn båt, art, tokt, serienummer og toktnummer. Da er det lettere for forskerne å finne akkurat den historiske otolitten de er på jakt etter, sier han.
I tillegg gjør et digitalt arkiv at forskerne sparer tid. Veldig mye tid.
– Før har øresteinene bare ligget i store flyttekasser, og det har ikke vært noe særlig system. Da måtte forskerne ned i kjelleren eller opp i seks etasjer høye reoler og fysisk lete etter akkurat den otolitten de trengte, sier Grønnevik.
Kan se tilbake i tid
Å digitalisere otolittarkivet er en enorm jobb som krever stor grad av nøyaktighet. For denne informasjonen er viktig å ha kontroll på når forskerne skal se hvordan fisk i norske farvann har utviklet seg siden starten på 1900-tallet.
– Øresteiner er voldsomt viktige, sier forsker Jane Aanestad Godiksen.
– Det som er så kult med dette arkivet, er at vi er i stand til å si noe om hvordan det var for 50 eller 100 år siden.
Essensielt for bestandsforvaltningen
Godiksen er også forskningssjef for bunnfisk-forskerne, som er helt avhengige av øresteiner.
– For oss er det viktigste med øresteiner at vi kan lese alderen til fisken, sier hun.
Når HI gir kvoteråd for ulike bestander, er kunnskapen om hvor store de ulike årsklassene helt essensiell.
Annonse
– For at vi skal ha et bærekraftig fiske, baserer kvoterådene våre seg på hvor sterke de ulike årsklassene er. Sterke årsklasser gir høyere kvoter, mens svakere årsklasser gir lavere kvoter. Uten øresteiner ville vi ikke hatt den aldersbestemte forvaltningen vi har i dag, sier Godiksen.
Forteller om temperatur og diett
Otolitter kan også gi svar på mye, mye mer. Den «svarte boksen» kan fortelle hvor gammel fisken var da den ble kjønnsmoden, eller hvilken bestand den er en del av.
– Otolitter kan sammenlignes med årringene til treet. De består av kalsiumkarbonat, som ikke endres over tid. Det betyr at det som otolitten tar opp i seg på et gitt tidspunkt kan sjekkes i etterkant, sier Godiksen.
Ved å analysere otolitten, kan forskerne lære mer om hva fisken har opplevd på ulike tidspunkt i livet.
– Oksygenisotoper kan si noe om temperaturen fisken har opplevd, mens nitrogen kan si noe om dietten, sier havforskeren.
Hver enkelt ørestein puttes i sin egen lille pose.(Foto: Anders Jakobsen / Havforskningsinstituttet)
Gull verdt om 100 år
Takket være arkivet kan forskerne i dag gå tilbake og gjøre undersøkelser som de ikke visste om da otolittene ble samlet inn.
Men det stopper ikke der.
– Om 100 år kan de sikkert gjøre noe vi ikke engang har tenkt på ennå, men som vil gjøre forvaltningen enda bedre, sier Godiksen.
Lagret i gamle tobakksbokser
Når forskerne samler inn øresteiner på tokt i dag, blir de vanligvis plassert i identiske pappesker, men sånn var det ikke i gamle dager. Sigmund Grønnevik har funnet mange interessante oppbevaringsmetoder.
Annonse
– Vi har noen øresteiner som er pakket inn i pappen til en vademecum-tannkrem fra 40-tallet, forteller han.
– Jeg blir også fascinert av disse tobakksboksene og stikkeeskene. Kreativiteten til gjenbruk var stor, sier Sigmund mens han viser frem to gamle tobakkbokser fra Petterøe’s og J.L Tidemand.
Noen av havforskernes mer kreative oppbevaringsmetoder.(Foto: Anders Jakobsen / Havforskningsinstituttet)
Den kreative oppbevaringen handlet sannsynligvis om økonomi.
– Ut fra årstallet kan vi se at det er lite penger. På 30-tallet kunne de finne på å bruke konvolutter. De brukte det de hadde. Vi ser også stor kreativitet fra rundt krigen og i etterkrigstiden, sier Grønnevik.
