De fleste av verdens ål-arter har den samme livssyklusen: De klekker midt ute i havet, blir tatt av strømmen og ført langt av sted, vokser opp langs kysten, før de mange år senere drar tilbake til akkurat det samme havområdet for å gyte.
For ål-artene i Norge og resten av Europa er det Sargassohavet som er gyteområdet deres. Dette området ligger sør for Bermuda, så langt som 6000 kilometer fra Norge.
– Ålene kommer fra mange forskjellige steder, tusenvis av kilometer fra Sargassohavet, og må komme frem noenlunde samtidig. Så det er viktig at de timer det veldig bra, sier Caroline Durif, åleforsker ved Havforskningsinstituttet.
Mørkt og dypt
Det store spørsmålet som forskerne har stilt seg i en årrekke, er: Hvordan finner ålene veien tilbake til Sargassohavet?
– Det er nemlig ikke mange kjennetegn de kan bruke på ferden. De svømmer jo ganske dypt, og der nede er det mørkt, sier Durif.
– Det eneste som er stabilt og likt der nede, er jordens magnetiske felt.
Jordkloden er som en stor magnet. Intensiteten er sterkest på polene og lavere ved ekvator. Så hvis du kan måle intensiteten på magnetiske felt, kan du vite hvor langt sør eller nord du er.
Caroline Durif på forskningsfiske etter ål i Lindås nord for Bergen.(Foto: Erlend Astad Lorentzen/Havforskningsinstituttet)
Beregnet magnetiske felt
Durif trodde derfor at jordens magnetiske felt kunne være veiviseren som milliarder av ål over hele verden bruker for å finne veien hjem hvert år.
Sammen med gode forskerkollegaer begynte Durif å sammenligne alle verdens ål-arter for å se etter et felles mønster. I tillegg brukte forskerne allerede publisert data fra andre studier. I noen av studiene hadde forskerne brukt satellittmerker til å spore ålenes bevegelser.
Så satte Durif og kollegaen i gang med å beregne alle magnetiske felt i Atlanterhavet og Stillehavet.
– Vi fant et felles mønster og så at åle-larvene alltid drev mot høyere magnetisk intensitet, altså mot polene. Mens voksen fisk hadde motsatt mønster. De vandret mot lavere magnetisk intensitet, altså vekk fra polene. Sånn var det for alle de fem artene – også de på den sørlige halvkule, sier åle-forskeren.
Funnene er nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Fish and Fisheries.
Tar ikke den korteste ruten
Forskerne la merke til noe interessant da de studerte vandringsmønsteret til den myteomspunne fisken. Ålene svømmer nemlig mot det samme magnetiske feltet som de opprinnelig kom fra. De tar ikke den korteste ruten til gyteområdet sitt.
Det betyr at ål i Norge svømmer mer eller mindre rett sør til de kommer til riktig magnetisk felt, eller breddegrad om du vil. Den samme breddegraden hvor de klekket.
Når de er på riktig breddegrad, gjør det innebygde kompasset de har i seg, at de svinger vestover akkurat på riktig sted. Og så kommer de til nøyaktig det samme området som de kom fra mange år tidligere.
Annonse
– Det er litt som å være ute i villmarken, finne en elv og så følge den til destinasjonen, sier Durif.
I løpet av denne reisen begynner ålene kjønnsmodningen, og de blir kjønnsmodne på samme tid og sted – i Sargassohavet.
Ålen kan være ute av vannet i 24 timer. Den kan faktisk vandre over land fra ferskvann til sjøen.(Illustrasjon: Thorolv Rasmussen/Havforskningsinstituttet)
Fremdeles et mysterium
Helt nøyaktig hvor ålene gyter, er det fortsatt ingen som vet. Det stedet har forskere aldri klart å finne.
– Det kan skyldes at gytestedet flytter seg litt for hvert år, akkurat som jordens magnetiske felt. Men hvis forskningsfartøyer bruker den samme strategien som ålene og følger synkende magnetisk styrke, kan det være at vi endelig klarer å løse mysteriet, sier Durif.
