Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd - les mer.

– Opphetede situasjoner mellom foreldre og ungdommer er ganske vanlig i mange familier, sier professor Charlotte Reedtz.
– Opphetede situasjoner mellom foreldre og ungdommer er ganske vanlig i mange familier, sier professor Charlotte Reedtz.

Hvordan løser du konflikten med tenåringen?

Professor i psykologi tar deg gjennom noen av metodene for konflikthåndtering på hjemmebane.

Se for deg en diskusjon mellom foreldre og ungdommen deres. Foreldrene skal på hytta, men ungdommen vil heller være hjemme alene.

De snakker fram og tilbake før praten blir opphetet og går over i rop. Følelsene løper løpsk. Situasjonen eskalerer og tar fyr.

Det er ikke første gang det skjer, men er en gjentakende og vanskelig atferd som familien sliter med å endre. Den opphetede diskusjonen kan etterlate et sår i relasjonen, som vokser over tid ved gjentakende krangler.

Mange fortvilte foreldre kan nok kjenne seg igjen i en slik situasjon. Selv om det til en viss grad er vanlig med en tenåring i hjemmet, bør man fortsatt spørre seg:

Hva kan jeg gjøre for å løse konflikten mellom meg og mitt barn, uten å ødelegge relasjonen?

Professor i psykologi, Charlotte Reedtz, har forsket på problemer i samspillet mellom barn, unge og foreldre siden 2002.
Professor i psykologi, Charlotte Reedtz, har forsket på problemer i samspillet mellom barn, unge og foreldre siden 2002.

Pust og ro ned

Professor i psykologi, Charlotte Reedtz, har forsket på problemer i samspillet mellom barn, unge og foreldre siden 2002.

Hun har jobbet med barn og deres familier siden 1989, både i barnehage, barnevernsinstitusjon og barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), som sakkyndig psykolog, og som forsker ved UiT Norges arktiske universitet.

– Dette vil jeg si er en ganske vanlig situasjon i mange familier. Aller først må man stoppe situasjonen. Så gjelder det å puste og roe ned, sier Reedtz.

Når dette er gjort kan man begynne å definere problemet.

– Det er åpenbart en uenighet her, og foreldre og ungdom vil nok definere akkurat hva problemet er på forskjellige måter.

Ungdommen vil kanskje mene at de aldri blir stolt på, aldri får være alene, aldri får ha fest, eller at det er kjedelig på hytta. Da er det ifølge forskeren viktig at foreldrene er rolige og lytter.

Foreldrene må være gode modeller ved å vise hvordan man snakker sammen når man har et problem. Til slutt kan man gå til problemløsningen.

– Da er det viktig sammen å diskutere hvilke alternativer som kan kjennes ok ut for begge parter. Kan vi dra litt senere på hytta? Kan du ta med deg en venn? Kan vi gjøre en aktivitet der som du liker?

Da gir du noen valg som gir medbestemmelse og anerkjennelse for ungdommens frustrasjon. Dette gjør også godt for relasjonen.

20 år med satsing

I 1997 startet norske myndigheter en stor atferdssatsing for barn og unge etter en konferanse arrangert av Forskningsrådet.

Konklusjonen etter konferansen var å adoptere et knippe virksomme og lovende modeller og tiltak fra utlandet som De Utrolige Årene, PMTO (Parent Management Training – Oregon) og MST (Multisystemisk terapi).

Kjernekomponentene i disse tiltakene sett under ett er ifølge Reedtz:

  • Åpenhet om barnets, foreldrenes og/eller familiens problemer eller konfliktområder.
  • Kommunikasjon om disse problemene i rolige situasjoner.
  • Foreldre må engasjere seg i barnets lek og ungdommers interesser og fokus.
  • Forutsigbar og trygg håndtering av konflikter fra den voksnes side.
  • Samarbeid som bygger på gjensidig respekt og gode avtaler mellom de unge og foreldrene.
  • Unngå fokus på negativ atferd, styrk de unge gjennom annerkjennelse, ros og belønning.
  • Gi de unge medbestemmelse gjennom å tydeliggjøre konsekvenser av egen atferd.
  • Voksne må være gode modeller.

De siste 20 årene har tiltakene blitt evaluert og videreutviklet for å tilpasses norske forhold.

– Hvordan forsker man på et slikt felt?

– Den beste måten å finne ut om et spesifikt tiltak har effekt er å fordele barn og foreldre tilfeldig inn i to grupper der den ene får tiltaket og den andre ikke, forteller Reedtz.

Deretter måler man både barnet og foreldrenes atferd og samspill ved hjelp av spørreskjema og observasjon hos begge gruppene, både før, rett etter og ved flere tidspunkter i årene etter.

Forskningsdagene 2021

Denne artikkelen er skrevet i forbindelse med Forskningsdagene, hvor årets tema er fred og konflikt. Forskningsfestivalen arrangeres over hele landet og varer fra 22. september til og med 3. oktober.

Her kan du lese mer om årets arrangement

Styrk relasjonen først

Gjennom årene som har gått, har flere store helseorganisasjoner som Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og Bufetat stilt seg bak innføringen av tiltakene.

Tiltakene har også blitt innført i tjenester som barnevern og helsetjenester i kommunene. Foreldreveiledende kurs tilbys i kommunene, og mange skoler og barnehager arbeider forebyggende med de samme metodene.

På noen av disse kursene lærer man blant annet om Foreldrepyramiden, som er en av modellene i De Utrolige Årene.

Man kunne unngått mye unødig fortvilelse om disse tiltakene hadde nådd ut til flere.

Professor Charlotte Reedtz

Reedtz mener at dette kan være et nyttig verktøy for de fleste foreldre.

– Ofte ønsker foreldrene å starte med problemene med en gang, men resultatene kommer først etter at de har brukt tid på å styrke relasjonen til barnet gjennom å snakke med, lytte til og å vise interesse for hva den unge er opptatt av, forteller hun.

Foreldrepyramiden er formet som en pyramide for å illustrere at relasjonsbygging, positiv oppmerksomhet og samarbeid fyller det største volumet, mens håndtering av problematferd og konsekvenser står øverst og fyller minst.

– Snur du modellen opp-ned og starter med konsekvensene, så ramler det hele over ende, forklarer hun.

Professor Reedtz mener at Foreldrepyramiden kan være et nyttig verktøy for de fleste foreldre.
Professor Reedtz mener at Foreldrepyramiden kan være et nyttig verktøy for de fleste foreldre.

Barn er ikke født med bruksanvisning

– Mange foreldre med atferdsvanskelige barn synes at alt virker mørkt og fastlåst når de står i de vanskelige situasjonene. De føler at ingenting virker, forteller Reedtz.

Noen foreldre lurer på hva som er galt med dem. Ofte vil det føles naturlig å lete etter en syndebukk. De kan da føle seg fristet til å skylde på ungene sine.

Professoren har hatt mange foreldre på kurs gjennom sin forskning.

Hun forteller at det går opp et lys for flere av foreldrene når de har fått litt tid og kunnskap om metodene for atferdshåndtering.

– Barn er ikke født med en bruksanvisning. Å oppdra et barn er en vanskelig oppgave. Man kunne unngått mye unødig fortvilelse om disse tiltakene hadde nådd ut til flere, sier hun.

Vil forbedre metodene

Selv om metodene som nå brukes, er godt innarbeidet i det norske systemet, er ikke det grunn god nok for ikke å forske videre og fornye dagens behandlingsmetoder og måter å tenke på.

Det mener førsteamanuensis Tormod Rimehaug ved NTNU. Han har jobbet som klinisk psykolog i nesten 50 år og har både forsket på og arbeidet med samspillet mellom foreldre og barns oppførsel.

De siste årene har han arbeidet med et prosjekt han kaller Ivaretakende Autoritet.

Han ønsker ikke å erstatte de metodene som allerede har dokumentert effekt, men å tilføre noen nye strategier og tanker. Mange faktorer er like, i tillegg til de samme prinsippene for behandling og endringsarbeid.

Forsker Tormod Rimehaug har arbeidet med et prosjekt han kaller <span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Ivaretakende Autoritet</span>.
Forsker Tormod Rimehaug har arbeidet med et prosjekt han kaller Ivaretakende Autoritet.

Ivaretakende Autoritet bygger på New Authority. Dette er en tankegang og handlemåte som opprinnelig ble utviklet i Israel av professor i psykologi Haim Omer. Den er videreutviklet i mange europeiske land, men omtrent ukjent her i Norge.

New Authority er inspirert av ikke-voldelig politisk kamp mot undertrykkelse, slik den ble utviklet av borgerrettighetsbevegelsen i USA, Gandhi i India og Mandela i Sør-Afrika.

Som metode brukes den i situasjoner der ungdom tyranniserer sine familier og omgivelser og hvor de voksne føler seg maktesløse.

Rimehaugs prosjekt omfatter oversettelse, forbedring og tilrettelegging av manualer som har blitt dokumentert effektive i andre land, og som han nå prøver ut blant lærere og foreldre på tre skoler.

– Ungdom trenger en tabbekvote

Rimehaug vil ikke diskvalifisere eller forkaste den anerkjente behandlingen for atferdsvansker som brukes i Norge i dag. Han mener mye har forbedret seg siden rådende praksis da han startet som psykolog på 1980-tallet.

Likevel synes han det er noen ideer blant folk flest som trenger en motvekt.

– Problemet er at det er lett for de voksne å skli ut i en autoritær retning, selv om behandlingen legger opp til noe annet, sier han.

Han mener at det er noen ubevisste og automatiske tenkemåter som det er vanskelig for foreldre å legge bort.

– Ett eksempel er forventningen om at du som voksen skal klare å forandre ungdom som oppfører seg dumt eller dårlig. Det fører lett med seg maktesløshet og mislykkethet når ungdom bruker sin frie vilje og lar seg styre av følelser, sier han.

Ideen om at foreldre må klare oppgaven alene og prøver og gjøre alt riktig, kan gjøre at den voksne tror at enkeltfeiltrinn som å miste besinnelsen er fatale.

Ungdom trenger voksne som ikke forventer feilfrie ungdommer og som selv kan innrømme feil.

– Metoden Ivaretagende Autoritet vil motvirke disse tenkemåtene ved å være tydelig på at ungdom ikke kan kontrolleres, men støttes til å ta bedre valg.

Det kan også være til hjelp ifølge forskeren å legge bort ideen om at det er ditt ansvar hva ungdom gjør, og at den voksne må ta kontrollen og «fikse» dem.

Ungdom trenger en stor tabbekvote.

– Tiltakene fungerer

Psykologiprofessor Charlotte Reedtz er enig i at det alltid er noe som kan forbedres, men mener samtidig at det akkurat nå er bortkastede penger å se etter nye metoder som kanskje krever 20 nye år for å få dokumentert positiv virkning.

– Ja, tida forandrer seg, men vi har noen veldig effektive modeller som vi vet fungerer. Det viktigste nå er å få spredd disse tiltakene ut til tjenester som barnevern- og helsetjenester i kommunene. I tillegg til å gjøre det til allmennvitenskapelig kunnskap som når fram til alle foreldre og barnefamilier.

Powered by Labrador CMS