I Norge blir det anslått at det ble født mellom ti til tolv tusen barn under og rett etter andre verdenskrig med tyske soldatfedre og norske sivile mødre. 

Behandlingen av disse barna er ingen ærefull fortelling om Norge. Det er en utbredt forståelse hos andre europeiske krigsbarn unnfanget under andre verdenskrig at de norske krigsbarnas skjebne var særlig ille. 

Dette kommer frem i prosjektet EuroWARCHILD som er på barn født av krig i Europa før og nå.

Genetisk «underlegne og mindre verdt»

Ifølge fortellinger og forskning etter andre verdenskrig ble krigsbarn i Norge sett på som en sikkerhetsrisiko, som bærere av sine fedres synder, genetisk underlegne og mindre verdt og gjerne også som seksuelt løsaktige. 

Mange ble utstøtt og vokste opp under svært tøffe kår. Noen tok også livet sitt.

Gerd Fleischer har erfart noe av dette på kroppen selv. Hun var ett av flere tusen krigsbarn som norske myndigheter ville deportere etter krigen. Hun var da tre år gammel og bodde sammen med sin norsk-samiske mor i Troms. Faren var tysk soldat. 

Siden den gang er Fleischer kjent som en fremtredende representant for norske krigsbarn.

Tause i skam i femti år

Ifølge Fleischer gikk det mange tiår år før hun og andre representanter for de norske krigsbarna våget å bryte tausheten og stå frem offentlig.

– Jeg har bare møtt noen hundre krigsbarn. Vi var tause i skam i femti år. Det sier noe om vår situasjon. 

Det var absolutt ikke alle som orket eller var interessert i å stå fram som tyskerunge. 

– Den generasjonen som opplevde krigen, visste nok mye om våre mødres og vår skjebne, men man snakket ikke om det. Vi tyskerungene i Norge var helt alene i kampen for reparasjon og oppreisning. Vi var helt alene, og vi hadde ingen.

Hun forteller at krigsbarna etter hvert fikk juridisk hjelp, men lite hjelp ellers fra samfunnet.

– Holdningene i samfunnet måtte vi kjempe centimeter for centimeter for å endre. Hadde vi hatt støtte fra fagkyndige folk, så hadde vi kanskje unngått både nervøse sammenbrudd og selvmord. Det er mange triste historier og mange knekte liv.

– De verste tilfellene vi hører om, forteller om stigmatisering i familiene, på skolen og i samfunnet. Det var ingen steder som var trygge.

Barn trenger omsorg og kjærlighet. Når noen blir født i en situasjon hvor dette mangler fra dag én, så får det store konsekvenser, forteller Inger Skjelsbæk.

Mange krigsbarn ble svært dårlig behandlet

Skjelsbæk er professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning på UiO og ved Institutt for fredsforskning. Hun leder prosjektet EuroWARCHILD. Prosjektet har som mål å forstå behovene og rettighetene til barn født av krig.

– Noen krigsbarn i Norge opplevde etter andre verdenskrig at foreldrene ikke ville vedkjenne seg dem. Så det kan ha vært avvisning fra tidlig alder i noen barns liv. 

Det var ikke sånn for alle krigsbarna.

 – Men risikoen for å bli stigmatisert og avvist var høy, både privat og offentlig.

I prosjektet studerer forskerne tre generasjoner krigsbarn i Europa: barn fra andre verdenskrig hvor far representerte fienden, barn født gjennom krigsovergrep på Balkan og barna født av europeiske fremmedkrigere til IS. 

Her kombineres utvikling av teorier, intervjuer der livshistorier fortelles og tekstanalyser. Slik undersøkes det hvordan et barn født av krig kan bli en sikkerhetsutfordring og hva det innebærer for barnet.

Bærere av arvesynd

Årsakene til at uskyldige barn stigmatiseres for sine foreldres gjerninger, er flere og komplekse, forteller Skjelsbæk.

Noen barn blir markører for splittelser i samfunn som har vært i krig på grunn av hvem foreldrene representerer.

– Hvis mor og far tilhører hver sin side av konflikten, kan det bli vanskelig for disse barna når krigen er over fordi de som barn av sitt opphav representerer begge sidene.

Et annet eksempel er barn født av fremmedkrigere hvor begge foreldrene ofte blir sett på som fiender av for eksempel den norske staten. 

– Også disse barna blir sett som representanter for valg foreldrene har gjort. Og gjennom det representerer disse barna et fiendebilde.

Dag Ellingsen er professor ved Politihøgskolen og forsker ved OsloMet. Som forsker i Statistisk sentralbyrå (SSB) gjorde han i 2004 en studie av norske krigsbarns levekår basert på data fra SSB. Rapporten ble nylig publisert på nytt på engelsk på grunn av sin aktualitet.

Jakten etter kunnskap

Målet for forskningen var todelt: å bidra til kunnskap om barndommen til krigsbarn som opplevde store vansker og lidelser, og å belyse hvilke politiske, samfunnsmessige og andre forhold som gjorde dette mulig.

– Krigsbarna i Norge var en stigmatisert gruppe. Vi fant at mange døde mye tidligere enn deres jevnaldrende, at flere fikk uførepensjon relativt tidlig, og at det var på bakgrunn av psykiske lidelser. Vi ser også at blant de som døde, var det en overrepresentasjon av selvmord, forteller Ellingsen.

Studien hadde som mål å gi et så representativt bilde som mulig av livene til disse barna. Ellingsen så på et utvalg av barn registrert i håndskrevne tyske krigsarkiver fra Riksarkivet i Norge. Han klarte også å spore opp nasjonale identitetsnumre for mange av disse barna. 

På den måten kunne han hente inn data om deres levekår fra moderne registre.

– Det var flere krigsbarn og noen mødre som hadde stått fram i media med historier om hva de selv hadde vært utsatt for. Vi ville prøve å finne data som ga en større grad av representativitet.

Det var mulig med så gode registerdata som vi har i vårt land, forteller han.

Kunnskap om «knekte» liv og de som klarte seg

Bildet studien viste av krigsbarnas levekår i Norge er komplekst. På den ene siden viser ulike funn at mange krigsbarns levekår var dårligere enn andre på deres alder.

Dødeligheten i perioden fra 1960 til i 2004 var tydelig høyere blant krigsbarna. Selvmordshyppigheten var høyere enn blant jevnaldrende, det samme var dødelighet som følge av hjerte- og karsykdom. Flere krigsbarn fikk uførepensjon i relativt ung alder.

Alt i alt antydet dette at en betydelig andel har hatt helseproblemer og lavere livskvalitet. Det var tydelig flere skilsmisser blant kvinner. Færre tok høyere utdanning, og inntekten deres var lavere.

– Allikevel ser det ut til at mange krigsbarn har levd livet sitt på samme måte som «folk flest» eller «arbeidsfolk flest». I hvert fall utad, forteller Ellingsen. 

– De har en normal utdanning for sine årskull, mange har greie inntekter, er gift og har barn.

Ellingsen forteller at noen krigsbarn klarte å stå imot stigmaet de møtte i samfunnet og i noen familier. I voksen alder er det mange som vektlegger at de klarte seg bra.

Forskningen viser ikke bare et bilde av tap og utsatthet, men også det man kaller resiliens. Noen blir noe annet enn det man skulle tro var deres skjebne. At det går bedre, gjerne fordi noen «ser» dem.

UiOs menneskerettighetspris 2024

I dagens Bosnia er situasjonen for krigsbarna noe annerledes enn den var for krigsbarn i Norge, forteller Skjelsbæk.

Etter at krigen fra 1992 til 1995 tok slutt, er det barn som står frem og forteller om hvem de er og hvilke utfordringer de har, mens deres foreldre fremdeles er i live. Disse barna er i begynnelsen av 30-årene og flere har blitt unnfanget av seksuelle krigsforbrytelser.

Hvilke likheter og ulikheter forskerne ser i hvordan krigsbarn har blitt behandlet på tvers av kriger, kulturer og kontinenter kan du høre om i Universitetet i Oslos podkast om krigsbarn:

Referanser:

Barnehjem og spesialskoler under lupen— Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945–1980. NOU 2004: 23. Regjeringen, 2024.

UiOs menneskerettighetspris til The Forgotten Children of War Association. Universitetet i Oslo, 2024.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Ny metode bereknar ekstreme påkjenningar på skip og oljeplattformer

• 

  Fysikere har laget avansert verktøy for å takle mange dimensjoner – forklart med sokker

• 

  Slik kan hybride kraftverk best utnytte både sol og vind

• 

  Hvordan kan vi forsvare oss mot en fiende som har en kvante­datamaskin?

• 

  Ny kvantebrikke fra Google: Kommer endelig kvante­datamaskinene?

• 

  Forskerne ble overrasket: Dette kan redde truede isbreer i Sør-Amerika

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER