Hjerneforsker og professor i psykologi ved NTNU, Audrey van der Meer, har forsket på spedbarnshjernen i flere tiår. Hun opplever at de fleste i vår del av verden tror at barn blir født med en hjerne som ikke er ferdig utviklet. Denne oppfatningen utgjør et viktig bakteppe for forskningen hennes.

- Det er en gjengs oppfatning at det ikke er noe poeng å stimulere barnet de første månedene, forteller Audrey van der Meer, og utdyper:

- Det tradisjonelle synet er at det til og med kan være farlig for barnets fysiske og psykiske utvikling hvis vi starter for tidlig. Babyen trenger bare mat, stell og kos de første månedene.

– Spedbarn skal liksom bruke de første månedene av livet til å vente på at hjernen er moden nok til at de kan begynne å leve livet på ordentlig. Slik har vi tenkt. Men ingenting kunne ha vært mer feil. Hjernen er klar til bruk fra fødselen av.

Dette sier hjerneforsker og professor i psykologi ved NTNU, Audrey van der Meer. Hun har viet sitt liv til å forstå hvordan barnehjernen fungerer.

Elektrodehette har revolusjonert forskningen

For 15 år siden var van der Meer blant de første i Europa til å ta i bruk elektroencefalografi (EEG) for å måle hjerneaktivitet hos spedbarn.

Tidligere hadde metoden vært umulig å bruke på de aller minste fordi forskerne måtte lime én og én elektrode i hodebunnen. Nå ble det mulig å bruke en elektrodehette med 128 sammensydde sensorer plassert på strategiske steder. Etter å ha blitt dyppet i saltvannsoppløsning og noen dråper babysjampo glir hetta enkelt på plass.

EEG blir brukt til å undersøke hvordan spedbarn oppfatter sin omverden.

Hensikten er å undersøke hjernens funksjon og dens utvikling, ved å registrere elektrisk aktivitet i hjernen mens barnet holder på med enkle visuelle og auditive oppgaver.

Målet er å forstå barna bedre og på sikt også å hjelpe barn med hjerneskade.

– Vi synes en baby beveger seg klossete. Og vi tror bevegelsene er reflekser. Men når vi gjør målinger, ser vi at babyen foretar bevisste handlinger. Den holder opp hendene foran ansiktet for å studere dem.

– Alt er nytt for den nyfødte, også egen kropp. Hva er hender og hva kan barnet gjøre med dem? Det må utforskes. Vi plasserte bitte små vekter på babyens hender, og da så vi at den likevel holdt hendene opp foran ansiktet, forteller van der Meer.

Vi må huske at babyen er født med et tungt hode for å romme den store menneskehjernen. Og den har forholdsvis tykke armer og ben fordi vi ikke har pels som holder på varmen.

Babyen må venne seg til tyngdekraften

Barnet har ligget i fostervann og ikke kjent tyngdekraften slik vi kjenner den. Dette danner utgangspunktet for barnets bevegelser den første tiden. Å tolke dette som at babyen har en umoden hjerne, mener Audrey van der Meer er en grov undervurdering.

– Foreldrene skal hjelpe barnet. De skal bidra til at babyen klarer å bevege armer, bein og hode mot tyngdekraften – i en oppreist stilling.

– Det blir ofte sagt at vi må la barnet ligge på ryggen så lenge som mulig og i hvert fall de første seks månedene, fordi du kan skade det hvis du setter det i et bilsete eller stående i fanget.

– Tanken bak er at ting skal skje i sitt eget tempo, både i hjernen og i resten av kroppen. Hvis du prøver å fremskynde modningsprosessen, kan du ødelegge ryggen på barnet. Men vi har ikke gjort et eneste funn som understøtter teorien om at det er skadelig – verken fysisk eller psykologisk – å påskynde utviklingen, sier hun.

Andre kulturer stimulerer babyen

I andre kulturer og deler av verden er tankegangen den motsatte. Der handler det om å stimulere babyen på ulike måter. Gjør man ikke det, risikerer man at barnet ikke utvikler seg normalt.

De lærer barna sine alle motoriske milepæler, som å sitte eller å bruke skje. Det er populært med babygymnastikk og -massasje. Moren kan gjerne løfte barnet etter en arm eller henge barnet opp-ned etter føttene.

I våre øyne ser det voldsomt ut. Men de mener bestemt at dette er nødvendig. Hvis ikke barnet får slik trening hver dag fra fødselen av, vil det ikke lære seg å krabbe og gå.

– Hvorfor er det så store forskjeller mellom kulturer?

– Det har å gjøre med debatten om arv og miljø. Så fort man snakker om spedbarn, kommer spørsmålet opp – er de født sånn eller blitt sånn. I noen kulturer tror de at vi blir hva vi gjør. I vår kultur er det mer modning som gjelder. Vi er født med bestemte evner og en utviklingsplan som ligger i genene våre.

– Men det er ingenting som tyder på at tidlig stimulering har negative følger. De har ikke større ryggproblemer i andre kulturer. Tvert imot, barn i kulturer som blir mye stimulert, er tidligere utviklet enn våre barn, sier van der Meer.

– Hva opplever den nyfødte?

Alle vet at fødselen er en stor påkjenning for moren. På engelsk snakker man om «labour», altså hardt arbeid. Men fødselen er også tøff for barnet. Aldri senere i livet vil du ha så store doser av adrenalin og andre flukthormoner i blodet som rett etter at du kommer til verden.

– Også barnet har gjennomført en stor oppgave – og lyktes. Den nyfødte er ekstra våken og oppmerksom den første timen når alle hormonene raser i blodet. Barnet har behov for å knytte kontakt. Det ser direkte på foreldrene for å uttrykke: «Hei, her er jeg. Jeg trenger dere for å ta vare på meg.»

Den første blikk-kontakten er viktig for å knytte bånd mellom foreldrene og den nye babyen.

– Kan et nyfødt barn fokusere blikket?

– Det blir ofte sagt og skrevet i pensumbøker om utviklingspsykologi at spedbarn har tåkete syn. Men det er ikke sant. De ser det de trenger å se, som er mors ansikt når hun ammer eller gir flaske, og sine egne hender. På denne avstanden ser de svært godt, forklarer van der Meer, som er overbevist om at erfaringene vi gjør de første årene, vil være med oss for alltid.

De stiene eller veiene som blir mest «oppgått» mellom nervecellene i hjernen, danner nettverk som er med og bestemmer ditt personlige potensial som voksen.

Krabbing på høygir

– Hva er det aller viktigste funnet dere har gjort de siste årene?

– Det er at krabbing setter fart på hjerneutviklingen. Når en baby er nyfødt, og bare er i stand til å ligge på ryggen og se i taket, trenger den ikke å ha avanserte nettverk i hjernen som bedømmer avstand, retning, fart og lignende.

– Men så fort en baby begynner å kravle og krabbe på hender og knær, må den plutselig bli mye bedre i stand til å bedømme forhold som gjelder utstrekning, fart og rom.

– Etter omkring seks uker med krabbeerfaring ser vi at barnehjernen blir mye raskere til å behandle informasjon som gjelder bevegelse.

– De lærer for eksempel å skjelne mellom framover- og bakoverbevegelse. De kan beregne når gjenstander som beveger seg på kollisjonskurs i ulik fart, kommer til å treffe. De forstår at en gjenstand fortsetter å eksistere selv om den har beveget seg bak noe annet. Og de lærer hva som er innen rekkevidde, og hvilke gjenstander som er for langt unna til at de kan nå dem.

Eksperimentelt

– Hvorfor valgte du barnehjernen som ditt forskningsfelt?

– Helt fra jeg startet studiene, har jeg vært opptatt av eksperimentell psykologi. Eksperimentene åpner opp for å forstå hva som skjer i hjernen, sier hjerneforskeren.

– Når vi holder en nyfødt baby for første gang, klarer den ikke å holde oppe sitt eget hode. Innen tolv måneder har det samme barnet lært å krabbe opp og ned trapper, det uttaler sine første ord og har utviklet en egen personlighet. Hvordan er det mulig å lære så mye på så kort tid?

– Dette ville jeg finne ut og derfor har jeg viet meg til studiet i spedbarnshjernen. Ikke bare for å forstå hvordan normalutvikling skjer hos friske barn. Men også for å hjelpe barn som ikke ser ut til å følge den planen, for eksempel på grunn av en hjerneskade.

Hun forteller at teamet på Nevrovitenskapelig utviklingslaboratorium (Nu-lab) på NTNU ikke bare tester friske barn født til termin. De tester eksempelvis også barn som er født for tidlig og ser hvordan hjernen deres utvikler seg.

Mange barn som blir født for tidlig, ser ut til å utvikle seg ganske normalt. Men når de begynner på skolen og kravene blir større, ser forskerne at de kan ha «maur i rumpa» og slite med å ta imot beskjeder og lære ulike ferdigheter som å knytte skolissene og lese og skrive. De kan også ha problemer med oppmerksomhet.

– Da mener jeg at man ikke har utnyttet verdifulle barneår. Helsevesenet har hele tiden forklart foreldrene at det er normalt med sen utvikling, og at alle barn utvikler seg i ulikt tempo. Så viser det seg at noe er feil likevel. Da er det en del foreldre som føler seg litt snytt.

De forstår at de ikke har utnyttet de første viktige årene, når hjernen er så formbar og har en så stor plastisitet. I den perioden kunne mye ha vært gjort for å hjelpe barnet til å utvikle sitt potensial.

– Har du noen gode råd til nybakte foreldre?

– Ta din vidunderlige baby på alvor. Det er ikke bare en liten klump. Let etter små tegn som babyen sender fra seg helt fra fødselen av. Du trenger ikke å vente for å kommunisere. Barnets hjerne er moden nok til at babyen kan sende fra seg visse tegn – helt fra dag én.

– Å se tegnene og kommunisere, gjør alt så mye morsommere både for barnet og for foreldrene. Det er jo en vanskelig periode, med lite søvn, amming hver tredje time og mye strev på mange områder.

– Tingene blir så mye bedre når du skjønner at din nyfødte baby faktisk har en personlighet og ER i stand til å se og kjenne ansiktet ditt. Barnet ditt prøver å kommunisere med deg.

Professoren legger til: – Det første smilet er faktisk ekte. Det er ikke bare luft i magen. Barnet smiler med munn og kinn og øyne og øyenbryn. Det gjør alt så mye morsommere når du innser det.

Et gap mellom kunnskap og praksis

En av de som har latt seg berøre av forskningen til Audrey van der Meer og teamet på Nu-lab, er Heidi Aabrekk. Hun hadde en mastergrad i spesialpedagogikk da hun fikk en sønn med hjerneskade for 15 år siden.

– Først tenkte jeg «så fint at jeg er utdannet spesialpedagog». Så oppdaget jeg at jeg ikke hadde verktøyene jeg trengte for å kunne støtte min sønns hjerneutvikling. Og da jeg kom i kontakt med fagmiljøene som setter hjernen i fokus, merket jeg at det var et gap mellom den eksisterende pedagogiske praksisen og hjerneforskernes kunnskap.

– Mens pedagogikken sto for en vente-og-se-holdning, var hjerneforskernes syn at vi helt fra starten kan stimulere utviklingen, ta i bruk sanseapparatet til de små og gi dem varierte bevegelser. Det er mange elementer som er viktige de første årene av barnets liv, men som verken er tatt inn i utdanningen av barnehagelærere og spesialpedagoger eller har fått fotfeste i praksisen.

Heidi Aabrekk var hjemme med sin sønn de tre første årene. Prognosene for utvikling var svært dårlige. Etter å ha søkt råd hos utenlandske fagmiljøer jobbet hun og mannen systematisk med å bygge opp forbindelser i sønnens hjerne.

Det skjedde gjennom ulike stimuli, som lukter, smaker, lyder, bevegelser og andre sanseinntrykk.

– Når gutten ikke var i stand til å utforske verden på egen hånd, ble det vår oppgave som voksne å bringe verden inn til han. Det var mye forskning som støttet opp under dette.

– Etter hvert løsnet det. Kognitive funksjoner ble vekket til liv. Etter nærmere to år kunne gutten se. Ett år senere kunne han lese, forteller Aabrekk.

Som akademiker var det naturlig for henne å gå videre med sine erfaringer. Hun fikk lunken mottakelse hos forskerne i de pedagogiske fagmiljøene. Hun ble overrasket over at den nye kunnskapen fra hjerneforskningen ikke var tatt inn i pedagogikken.

I stedet for å skrive en avhandling valgte Heidi Aabrekk en praktisk tilnærming. Hun og hennes kollega Elisabeth Hunnes utviklet et språkverktøy som nå er i bruk i flere hundre barnehager over hele landet.

Denne artikkelen er oppdatert 9. september.

Om Nu-lab på NTNU

Audrey van der Meer har sammen med sin mann, professor Ruud van der Weel, bygget opp Nevrovitenskapelig utviklingslaboratorium (Nu-lab) ved Institutt for psykologi på NTNU. Flere av deres prosjekter er blitt støttet av Forskningsrådet.

Nu-lab er i dag et av verdens fremste miljøer innenfor forskning på barnehjernen. Tidligere i år ble Nu-lab-teamet tildelt europeiske forskningsmidler for å utvikle et grensesnitt mellom hjerne og datamaskin – brain computer interface – for å fremme læring hos risikobarn.

Forskningsdagene 2020

Denne artikkelen er skrevet i forbindelse med Forskningsdagene, hvor årets tema er hjernen.

Forskningsfestivalen arrangeres over hele landet og varer fra 16. september til og med 27. september.

Les mer om årets arrangement på forskningsdagene.no

Artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd

Norges forskningsråd er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norges forskningsråd?

• 

  Slik kan norsk teknologi gjøre oss mindre avhengig av gruvedrift

• 

  Hvem er Norges beste forskningsformidler 2024? Se Forsker Grand Prix på forskning.no her!

• 

  Sirkulær økonomi er like viktig som fornybar energi

• 

  Giftforskeren vil sandblåse Bergen

• 

  Hvordan kan naturen måles i penger?

• 

  Er det mulig å feire jul uten å overdrive?

Les flere saker fra Norges forskningsråd her.