Skal velferdsteknologi fungere godt i bruk, så må dette være organisert som del av et helhetlig tilbud.

Bodø kommune har klart oppgaven. De har håndtert tre perspektiver samtidig:

• Det viktigste: Brukerens behov.
• Å legge til rette for at tilbudet fungerer, med god opplæring.
• Forankring i det kommunale tjenestetilbudet.

– Derfor er Bodøs resultater så gode og nyttige å lære av, sier Marianne V. Trondsen, seniorforsker ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Hun får støtte av kollegaene hun har forsket sammen med, seniorrådgiverne Undine Knarvik og Gunn Hilde Rotvold.

Løsninger for barn og unge

Velferdsteknologi, alt fra spesialiserte teknologiske installasjoner til alminnelige apper på mobil, kan ha stor nytteverdi for barn og unge med funksjonsnedsettelser.

Mange opplever økt mestring av eget liv og hverdag. Enkelte foreldre opplever at teknologi bidrar til at barna deres kan delta på lik linje med andre – uten at funksjonsnedsettelsen er til hinder.

De tre har forsket på utprøving av velferdsteknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelser i fem kommuner i Norge siden 2016.

Målet har vært å prøve ut teknologi som kan gjøre det enklere for målgruppen å delta i og mestre fritidsaktiviteter.

Den siste publiserte forskningsrapporten fra de tre er basert på en studie i Bodø kommune. Forskerne har belyst erfaringene rundt ett enkelt barn, familien og alle involverte fagfolk rundt. Hva kreves av de ulike tjenestene? Hvordan organiserer kommunen tilbudet med velferdsteknologiske hjelpemidler?

Organiseringen har mye å si

Det finnes mange gode teknologiske hjelpemidler som kan bidra til ulik hjelp og støtte for barn og unge med funksjonsnedsettelser.

Med video-apper på mobil eller PC kan barn for eksempel delta i klasserommet eller i fritidsgruppa uten å være fysisk til stede. Digitale kalendre kan ha automatiske funksjoner for vekking og påminnelser. Andre apper og programmer kan gjøre at det blir mye lettere å lese og skrive på egen hånd.

Spesialtilpasset teknologi gjør at mange barn og unge lettere mester kommunikasjon med venner, via stemmestyring og automatisk opplesing av tekstmeldinger og lignende.

Men, selve hjelpemiddelet er ikke alltid nok.

– Mye av forskningen internasjonalt har konsentrert seg om brukererfaringer med et enkelt produkt. Lite handler om det som skal til av organisering for å kunne ta i bruk og lykkes med velferdsteknologiske hjelpemidler. Det er særlig dette vi har studert i Bodø, sier Rotvold.

Hun forteller at ergoterapitjenesten har utarbeidet en egen tjenestemodell for å håndtere brukerkartlegging, opplæring, oppfølging og ikke minst evaluering for å se hvilken nytte barnet har av hjelpemiddelet.

Ildsjeler er ikke nok

Forskerne møtte mye engasjement rundt velferdsteknologi i kommunene. Ofte jobber mange ildsjeler hardt for at hjelpemidlene skal være til nytte for målgruppen.

Likevel understreker de at iherdige ildsjeler ikke er nok.

– I alle overganger er brukerne spesielt sårbare, for eksempel mellom barne- og ungdomsskole eller overgangen fra ungdom til voksen. Dette gjelder også når det er mange fagpersoner og tjenester involvert, sier Trondsen.

De fant ut at dersom organiseringen av hjelpemidler hviler på en enkelt ildsjel, for eksempel en lærer, så er risikoen stor for at bruken av teknologien ikke videreføres når det kommer inn nytt personale, nye tjenester og nettverk rundt barnet.

Bodøs metode

Hva er det så Bodø har gjort? Forskerne fant følgende:

Brukeren i fokus:
Ved å kartlegge brukerens behov og ressurser ble riktig velferdsteknologi valgt. Barnet fikk to ulike hjelpemidler på skolen og hjemme. Et som hjalp til med å forklare hva tid er, og et som hjalp barnet med å huske ting. Teknologiene gjorde barnet mer selvstendig.

Samtlige av de barnet hadde rundt seg: familie, assistenter, skole og avlastning fikk opplæring i verktøyet, de ble fulgt opp og var i en prosess for å få innarbeidet bruk av verktøyet sammen med barnet.

Tilrettelegging:
De velferdsteknologiske hjelpemidlene ble organisert i en tjeneste som tilrettela for bruk hele døgnet og på alle arenaer hvor barnet deltok. Ergo- og fysioterapitjenesten ledet arbeidet, fungerte som både tilbyder og tilrettelegger, og utviklet en tjenestemodell med rutiner for kartlegging, opplæring, oppfølging, samarbeid og evaluering.

Dialog og teamarbeid var sentralt i prosjektet, ikke bare med barnet, familien og assistenter, men mellom alle involverte. I dette tilfellet NAV, PPT, skole og kommunens IKT-avdeling. Ergoterapitjenesten og PPT hadde fått en ekstra ressurs til digitalisering og velferdsteknologi.

Forankring:
Bodøs visjon er å være «landets beste oppvekstkommune.» Prosjektet ga innhold til digitaliseringsstrategien, og ledelsen i Barne- og familieenheten og Ergoterapi- og fysioterapitjenesten var positive tilretteleggere for de ressursene og prosessene som var nødvendige.

I følge forskerne var innføringen av velferdsteknologi preget av engasjement og motivasjon hos partene.

Kollektivt engasjement nødvendig

– Tjenestemodellen til Bodø kan avlaste enkeltpersoner, skape forankring i alle ledd og integrere bruk av velferdsteknologi som del av tjenesten. Den kan også skape et kollektivt engasjement, sier Knarvik.

En av lederne de intervjuet beskriver forbedringen fra tidligere praksis slik:

«Før, så ble egentlig veldig mye til at de (brukerne) fikk et hjelpemiddel, og så prøvde vi etter beste evne å forklare hvordan de kunne bruke det – og så kunne vi det ikke selv.»

– Det er mange måter å organisere tilbudet på, men det viktigste synes å være at det tas utgangspunkt i brukerens behov slik at riktig teknologi blir valgt, forklarer Trondsen.

– Så må vi erkjenne at velferdsteknologi krever kunnskap, ressurser og bemanning. I tillegg er det avgjørende med riktig opplæring og motivasjon for å ta det i bruk. Ikke bare hos den som skal ha nytte av hjelpemiddelet, men hos familie, fagpersoner og alle som deltar rundt, sier hun.

Krever tid og ressurser

Forskerne mener at velferdsteknologi har et stort potensial for barn og unge med funksjonsnedsettelser, når rammeverket er til stede.

– Ved siden av tid og ressurser, er det en forutsetning med forankring oppover i organisasjonen og i alle involverte tjenester, slik at nødvendige ressurser stilles til rådighet, forklarer Knarvik.

– Kommunene må sørge for at alle faginstanser er inkludert og forberedt til å møte en ny praksis. Det må skapes gode arenaer for samarbeid, med gjensidig forståelse av hverandres faglige perspektiv, arbeidshverdag og tilgjengelige ressurser. I tillegg er det avgjørende med et godt samarbeid med foreldre, sier Trondsen.

Referanser:

Undine Knarvik mfl.: «Hele døgnet, hele uka, hele livsløpet»: Velferdsteknologi som del av et helhetlig tilbud for barn og unge med funksjonsnedsettelser. En kvalitativ studie i Bodø kommune. Rapport, Nasjonalt senter for e-helseforskning, 2020.

Undine Knarvik mfl.: Internasjonal litteraturstudie om velferdsteknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Kunnskapsoppsummering, Nasjonalt senter for e-helseforskning, 2020.

Artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalt senter for e-helseforskning

Nasjonalt senter for e-helseforskning er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse artiklene fra Nasjonalt senter for e-helseforskning:

• 

  Slik kan du finne motivasjon til å trene

• 

  Kan sosiale medier brukes for å få flere til å ta vaksiner?

• 

  Teamene som skal hjelpe folk med alvorlige psykiske lidelser, sliter selv med digitale problemer

• 

  Digitale helsedata hjelper ikke nord­menn med å håndtere helsen sin

• 

  Når kunstig intelligens passer på person­vernet, kan den være veien til bedre helsehjelp

• 

  Vi må «høre» pasientens stemme i journalen

Du finner flere artikler fra Nasjonalt senter for e-helseforskning her.