Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
To horn av okse eller ku, funnet i Store Vikingegrav, som etterligner drikkehorn fra romertidsgraven Stubhøj-graven.(Foto: Ulla Schildt / Kunsthistorisk museum / CC BY-SA 4.0)
Vikingene kopierte grav fra romertiden for å vise hvem de ville være
Mot slutten av vikingtiden ble det anlagt en grav som ligner veldig på én av romertidens mest spektakulære graver i Norge.
Hunn gravfelt i Østfold er et rikt kulturlandskap med over 145 synlige gravhauger. De er fra en periode som går over nesten to tusen år – fra yngre bronsealder 1100 før vår tidsregning (fvt.), til slutten av vikingtiden 1050 år etter vår tidsregning.
Området består av tre felt. På Vestfeltet finnes det graver fra romertiden, folkevandringstiden, jernalderen og vikingtiden.
Her har forskerne funnet detaljerte likheter mellom to graver som var anlagt med flere hundre års mellomrom.
Den eldste graven av de to er fra romertiden og har fått navnet Stubhøj. Mens graven som ligner på Stubhøj, er fra vikingtiden og heter Store Vikingegrav.
I forskningsprosjektet Using the Past in the Past. Viking Age Scandinavia as a Renaissance? har arkeolog Julie Lund ved Institutt for arkeologi, konservering og historie på Universitetet i Oslo undersøkt hvordan vikingene knyttet seg til fortiden i forskjellige graver og depoter med gjenstander.
Gjennom forskningen har hun funnet ut at forskjellige grupper i vikingtiden refererer til ulike fortider.
– Vikingene brukte fortiden på en mer subtil måte enn det man har trodd. Blant annet skilte de mellom en nær og en fjern fortid, sier Lund.
Hun forteller at det vises i kvinnegraver der arvegods som smykker er lagt ned. I andre graver, som for eksempel i Store Vikingegrav, er det lagt ned gjenstander som kopierer gjenstander fra den 700 år eldre romertiden.
– Det virker kanskje ikke så spesielt for oss i dag å kunne skille mellom en nær og en fjern fortid. Men vi kan se at de knyttet seg til en bestemt fortid på et tidspunkt hvor de ikke hadde god oversikt over fortid, presiserer hun.
Arkeolog Julie Lund mener vikingenes bruk av fortiden er langt mer raffinert enn man skulle tro.(Foto: Julie Lucie Liljeroth / UiO)
Ville knytte seg til romertiden
Det finnes ikke mange vikinggraver som etterligner graver fra romertiden. Forskerne vet bare om to andre gravplasser i Norge med en lignende situasjon som gravene på Hunn.
For arkeologen var likhetene mellom romertidsgraven og vikinggraven på Hunn verdt å undersøke nærmere.
– Hunn er et spesielt gravfelt fordi alle perioder er representert der. Det er et sted som er i kontinuerlig bruk gjennom flere tusen år. Det er veldig mange lag av historie der, men vikingene velger å kopiere én bestemt grav, nemlig den mest spektakulære romertidsgraven i landskapet. Det er ikke tilfeldig og forteller at romertiden var en bestemt fortid de gjerne ville forbinde seg til, forteller Lund.
Vikinggraven skulle se gammel ut
Lund tok for seg alle likheter mellom de to gravene, både utvendig og innvendig.
– Utvendig har gravene til felles at de begge er lagt på de beste plassene på feltet. Romertidsgraven er lagt på toppen av en åsrygg, mens vikinggraven er lagt i skråningen på den samme ryggen, forklarer hun.
I tillegg markeres begge graver av jevnstore steiner lagt i ring rundt, såkalte fotkjeder.
Annonse
Fotkjedene vekket arkeologens nysgjerrighet. De stammer nemlig fra siste del av steinalderen og var også brukt i graver i bronsealderen. Men da ble fotkjeden bygd inn i gravhaugen og var en del av konstruksjonen.
Fotkjeden var dermed ikke synlig i bronsealderen, men ble synlig etter hvert som gravhaugen ble slitt ned. Slik fikk gravhauger med fotkjede et gammelt uttrykk.
Det var også hensikten med vikinggraven, mener Julie Lund. Den skulle gi graven et gammelt uttrykk.
– Det som er interessant med Store Vikingegrav, er at den er bygd som en kopi. Det skal se ut som den har ligget der til all tid, forteller hun.
Romertidsgraven Stubhøj og Store Vikingegrav på Hunn gravfelt i Østfold er markert med fotkjeder.(Foto: Julie Lund)
Bryter tradisjonen med å brenne de døde
Vikingene kopierte også romertidsgraven innvendig. Begge gravene har fullt våpenutstyr, skjold, sjeldne drikkehorn og ridesporer.
De har også til felles at de begge er skjelettgraver med møblerte gravkamre.
– Stubhøj er den første skjelettgraven vi kjenner til i dag. Fra bronsealderen og frem til denne romertidsgraven har man brent de døde. Så den bryter med en over tusen år gammel tradisjon med kremering, forteller Lund.
Gravenes innvendige likhet har fått forskerne til å undre seg fordi romertidsgraven Stubhøj ikke ble åpnet før på begynnelsen av 1900-tallet. Altså ni hundre år etter at vikingene kopierte den.
To ridesporer, dekorert med sølv fra Store Vikingegrav på Hunn gravfelt i Østfold. Vikingene kopierte ridesporene fra romertiden for å vise hva de likte og hvem de ønsket å være.(Foto: Mårten Teigen / Kulturhistorisk museum, UiO / CC-BY-SA 4.0)
Muntlige fortellinger som levde lenge
– Vi kan ikke si at vikingene kopierte noe de hadde sett. Det er mer sannsynlig at de kopierte noe de hadde hørt fortellinger om, sier arkeologen.
Stubhøjs brudd med en tusen år gammel kremeringstradisjon betyr at graven må ha vært veldig betydningsfull da den ble anlagt.
Annonse
– Det er derfor ikke usannsynlig at det har eksistert historier om begravelsesritualet, om personen som er gravlagt eller om relasjonene som er skapt gjennom alliansegavene i graven, forteller arkeologen.
Sosiale relasjoner, selvforståelse og identitet
I undersøkelsen av Store Vikingegrav har forskeren fokusert på påvirkningskraften den materielle kulturen har på mennesker.
– Når man bruker elementer fra fortiden, så gjør man den eksisterende eller relevant i samtiden. Slik påvirker den materielle kulturen mennesker og omvendt, sier Lund.
Det forteller at når de brukte fortiden og kopierte en romertidsgrav så kan det ikke ha vært at de bare skulle lage noe som så gammelt ut.
– Fortiden ga dem også en fortelling om hvem de var. Vikingenes fortidsbruk handlet derfor om sosiale relasjoner, selvforståelse og identitet, forklarer hun.
Arvegods som smykker, funnet i kvinnegraver, var forbeholdt en viss type elitekvinner og manifesterte nære relasjoner. I andre graver som skipssetninger, der steinene rundt graven danner en form som et skip, skapes det relasjoner til fjerne tider og steder.
– I Store Vikingegrav markeres alliansene fra en fjern romertid på nytt i vikingtiden. I fortolkningen deres av romertidsgraven kommer det frem hva de liker. Det forteller oss om hvem de oppfattet at de var og gjerne ville være, sier Lund.
