Caroline Moe broderte motstand mot den tyske okkupasjonen av Norge. Håndarbeidet tok hun med seg på møter der det også var medlemmer av Nasjonal samling.
Caroline Moe broderte motstand mot den tyske okkupasjonen av Norge. Håndarbeidet tok hun med seg på møter der det også var medlemmer av Nasjonal samling.

Er dette Norges første gerilja-broderi?

Caroline Moe broderte. Astrid Løken spionerte. Kvinner deltok i motstandsarbeid under andre verdenskrig, men er ikke nevnt i historiebøkene.

Da krigen brøt ut i Norge i april 1940, kjøpte Caroline Moe linstoff og svart broderitråd.

Læreren fra Fjære ved Grimstad gjorde motstand mot den tyske okkupasjonen på sin måte. Det så ut som en helt vanlig duk under arbeid.

Det skulle skje så uskyldig ut som mulig, ifølge Lena Sannæs. Hun er historiker og samlingsforvalter på Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand.

På den tiden tok kvinner med seg håndarbeid når de gikk på kaffebesøk eller på møter i Røde Kors eller Sanitetsforeningen. Og der satt Caroline Moe med sine korsting mot krig og for fred. Også når det var medlemmer av Nasjonal Samling til stede.

Caroline Moe (bakerst) var formingslærer. Hun er beskrevet av elevene som streng, men rettferdig.
Caroline Moe (bakerst) var formingslærer. Hun er beskrevet av elevene som streng, men rettferdig.

– Det blir litt som å vise fingeren til dem. De visste ikke hva hun holdt på med, sier Sannæs til forskning.no.

Korssting mot okkupasjon

Hun tror det kan være Norges første gerilja-broderi, som er en form for opprørsk korsting-broderi. De ble populære for ti år siden, er ofte morsomme, men også politiske og kritiske, som Caroline Moes duk var. Hun kan ha vært langt før sin tid.

I borden rundt duken står det med pen søm:
Mot mørke makter sting for sting er stukket
I tunge tider tvilen aldri slukket
En trøstig tro på dagen til den bruk
Som eslet er til denne duk

– Caroline Moe har antagelig laget diktet selv, sier Sannæs.

Folk i lokalmiljøet kjente til prosjektet. De spurte hvordan det gikk med duken, og det ble en kode for å snakke om krigens gang.

– Duken ble avsluttet på fredsdagen i 1945. Og den er bare brukt en gang. Det var da de feiret Hitlers død, forteller Sannæs.

Caroline Moes duk. Borden har motsatte kors, som symboliserer de døde på begge sider. Andre referanser til krigen er også brodert inn. Duken har kaffeflekker fra feiringen av Hitlers død.
Caroline Moes duk. Borden har motsatte kors, som symboliserer de døde på begge sider. Andre referanser til krigen er også brodert inn. Duken har kaffeflekker fra feiringen av Hitlers død.

For smått?

Duken inngår i Arkivets samlinger fra andre verdenskrig. Noen mener at det er for lite, at duken ikke viser nok motstand, ifølge Sannæs.

– Men det handler om å opprettholde viljen til motstand i seg selv og de rundt seg. Duken blir noe å samles rundt. Man trosser på den måten man kan, sier hun.

Mange dro til skogs for å gjøre motstand mot tyskerne, men hverdagsmotstanden er også viktig, mener Sannæs.

– Hvis alle de som ble hjemme, ikke gjorde noe som helst motstand, ville det jo ikke være noen igjen å slåss for.

Kvinner kjempet også aktivt i krigen.

Usynlige kvinner i historiebøkene

Forfatter Mari Jonassen har skrevet boka «Norske kvinner i krig, 1939-1945». Hun deltok på et møte i Arendalsuka om kjønn i krig og historien.

Jonassen har gått gjennom pensumbøkene på videregående skole. Noen av dem nevner ikke kvinner i det hele tatt, fortalte hun.

Og de i bøkene hun fant bilder og tekst om kvinner, var det oftest som fanger i konsentrasjonsleirer, husmødre som skaffer mat eller kvinner som har forelsket seg i tyske soldater.

– Summen av dette framstår som kvinner ikke spilte noen rolle under andre verdenskrig, sa Jonassen på møtet.

Hun viste fram noen eksempler på kvinner som hadde gjort aktiv innsats i krigen.

Mari Jonassen er historiker. Hun har skrevet bok om kvinners innsats i andre verdenskrig.
Mari Jonassen er historiker. Hun har skrevet bok om kvinners innsats i andre verdenskrig.

Spioner, krigsseilere og fallskjermjeger

Signe Viborg Andersen overtok som sjef for en Milorg-gruppe etter at mannen hennes ble skutt. Hun bygde opp en sambandstjeneste med bare kvinner.

Margit Johnsen, også kalt Malta-Margit, er en av Norges høyest dekorerte personer – med medaljer fra både Norge, Malta og Storbritannia. Johnsen var krigsseiler og ble torpedert flere ganger.

Dagny Sivlund var partisaner i nord. Hun kom seg over til Sovjetunionen da tyskerne kom. Først var hun tolk, deretter tok hun fallskjermkurs og ble Norges første kvinnelige fallskjermjeger.

Anne Sofie Østvedt og Astrid Løken var hemmelige agenter. Begge satt i ledelsen av XU, den største etterretningsgruppen under krigen, med 1500 agenter under seg, ifølge Jonassen.

Kvinner var med i motstanden mot tyskerne, som aktivt kjempende, i saniteten og som spioner. På bildet ser vi Milorg-gruppa på Kolbotn ved krigens slutt.
Kvinner var med i motstanden mot tyskerne, som aktivt kjempende, i saniteten og som spioner. På bildet ser vi Milorg-gruppa på Kolbotn ved krigens slutt.

Likestilte med kvinneoppgaver

– Norske kvinner var med i alle former for motstand og krigshandlinger, også sabotasje og planlegging av likvideringer, fortalte Jonassen.

Ofte gikk de inn i motstandsarbeidet sammen med en mann, bror, far eller venn. Flesteparten var single, unge og yrkesaktive. 20 prosent var husmødre.

Kvinnene som deltok, opplevde selv at de var likestilte, ifølge Jonassen. Men de fikk typisk kvinneoppgaver, som å skaffe mat og levere beskjeder.

Særlig i begynnelsen av krigen var mange kvinner spioner.

– Tyskerne skjønte ikke at kvinner var med i motstanden. Derfor ble de ikke sjekket når de brakte beskjeder i barnevogner og på sykkel, fortalte Jonassen.

Det står gjerne i historiebøkene og oppslagsverkene at Milorg besto av 40.000 mann på slutten av krigen.

Lena Sannæs jobber på Arkivet i Kristiansand.
Lena Sannæs jobber på Arkivet i Kristiansand.

10 prosent var kvinner

– Det er ikke sant, for 10 prosent av de som var med i Milorg, var kvinner. Vi må heller si at Milorg besto av 40.000 menn og kvinner, sa Jonassen på møtet.

Også utstillinger om andre verdenskrig bør ta med kvinnene.

– Men vi må jobbe mer med å finne historiene, ifølge Lena Sannæs fra Arkivet.

Like mange kvinner som menn leverer gjenstander og dokumenter til museene, men det er ofte manneting.

– Vi får inn menns historie. For å sette det på spissen: Alle leverer ting etter faren sin, sier Sannæs.

Ett unntak er brevsamlinger og dagbøker skrevet av kvinner.

– Der kommer vi tettere på og kan lese kvinners egne tanker og opplevelser. Og der er ikke mennene så tøffe som de blir framstilt på film, sier Lena Sannæs.

------

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS