Året er 1913. Det er bare åtte år siden Norge fikk egen konge og fullt selvstyre. En stor politisk bevegelse jobbet for å fremme norske tradisjoner – til fordel for de svenske og internasjonale.
Hulda Garborg var en av dem. Nå er hun kommet til Valdres for å lage bunad.
Folkedrakter hadde vært i bruk tidligere i det gamle bondesamfunnet før industrialiseringen. I noen bygder brukte kvinner slike drakter både til fest og hverdags. Nå var de for lengst gått av moten. Moderne stoffer og kjøpeklær ble mer og mer vanlig fra slutten av 1800-tallet.
Hulda Garborg var forfatter og aktivist for å ta i bruk norsk språk, kultur og tradisjoner. Bildet er fra 1912.(Foto: Ernest Rude / Nasjonalbiblioteket / public domain).
Kvinneaktivisten og kulturpolitikeren Garborg ville bringe liv i de lokale, gamle drakttradisjonene. Hun mente at folk skulle ta i bruk drakter fra deres egen bygd.
I Valdres ble Garborg vist det ene plagget etter det andre. Den nye bunaden skulle lages etter mønster fra eldre festklær.
Likte ikke silke og damask
– Men hun likte ikke det hun fikk se. Mange av plaggene var laget i importerte stoffer i silke og damask, sier Camilla Rossing, leder ved Norsk institutt for bunad og folkedrakt.
Bøndene i Valdres og andre steder hadde god tilgang på utenlandske tekstiler. Sjømenn brakte silke og damask med seg hjem, og handelsmenn tok med varene videre ut i landet.
Garborg mente at bunadene helst skulle være i ull, med broderier laget i Norge.
– Så fikk Garborg øye på en liten lue, forteller Rossing.
forskning.no har bedt henne om å velge ut en spennende gjenstand. Hun valgte denne lua.
Spiren til norske bunader
Lua var laget i importert bomullsfløyel og var brodert i ull og silke i et tradisjonelt mønster.
– Garborg falt for broderiene og fargene. Hun brukte denne lua som utgangspunkt for Valdres-bunaden, sier Rossing.
Hun får hjelp av Husfliden i Oslo med å lage den nye bunaden. Livet og forkleet er brodert i mønsteret fra lua.
Garborg var trolig inspirert av bunadene som ungdomslag på Sunnmøre hadde tatt i bruk tidlig på 1900-tallet. Disse bygde på tradisjonelle kjoler med brodert liv og ullforkle fra bygdene.
– Sammen med bunadene fra Sunnmøre er den lille lua fra Valdres spiren til bunadstradisjonen vår: mørkt liv og skjørt og forkle i ull med lokale broderier, sier Rossing.
Hulda Garborg ønsket at fargene i broderiene på Valdresbunaden skulle være dempet, som på den gamle lua, men slik ble det ikke.(Foto: Foto Laila Durán)
Museumsfavoritten
I denne artikkelserien ber vi forskere og kuratorer om å velge én gjenstand fra museet som de vil fortelle om. Hva er deres favoritt?
Trikk som ble bombet i Tyskland, men kjørte folk i 20 år etterpå og nå står på Sporveismuseet i Oslo
Skulle være behagelige
Annonse
I 1917 presenterer Garborg begge bunadene i boka «Norsk Klædebunad». De slo an.
– Bunadene fra Sunnmøre og Valdres ble enormt populære. Folk bestilte mønstre og materialer fra Husfliden, så sydde de bunaden selv.
– Draktene skulle være behagelige å ha på seg, sier Rossing.
Midjen skulle ikke være for smal, for Garborg mente at kvinner burde kaste korsettet.
Garborg ville at Valdres-bunaden skulle være brun og fargene like dempet som på fløyelslua.
– Men det skjedde ikke. Drakten ble svart eller blå, og fargene på broderiene ble etter hvert mye sterkere, sier Rossing.
Camilla Rossing er kulturhistorier og konservator. Hun valgte en liten fløyelslue som sin favorittgjenstand.(Foto: Norsk institutt for bunad og folkedrakt)
Også andre ting har endret seg etter at Garborg satte ullstandard for bunadene.
Fra helull til silkevest
Etter hvert kom andre bunad-pionerer, som tenkte annerledes om materialene.
– De mente at om folk brukte importerte materialer i eldre tid, så kan vi vel bruke det i dag. Dermed kom bunader med liv sydd av silkestoffer, forteller Rossing.
Instituttet hun leder, ble opprinnelig stiftet i 1947 som en nemnd under Landbruksdepartementet. Oppdraget var å gi råd i produksjon av bunader.
– Etter krigen var det stor mangel på materialer og stor etterspørsel etter bunader.
Annonse
Etter hvert ble nemnden til råd og deretter institutt med flere ansatte, og i 2008 ble det lagt inn under Valdresmusea.
- Verken tidligere eller nå har vi hatt myndighet til å godkjenne bunader, men vi bistår lokale krefter, som bygdekvinnelag og historielag med å videreutvikle eller lage nye bunader, sier Rossing.
Fortsatt sprengkraft
Hun understreker at det ikke finnes fasit på området.
– Hva som er bunad eller ikke, er på en måte opp til folk flest. Her er det flytende overganger.
Det er over 100 år siden bunaden var politisk sprengkraft i norskhetsbevegelsen.
Bunaden er fortsatt et politisk plagg, skriver Unni Irmelin Kvam i en kronikk i VG. Hun har flere eksempler:
Pakistanskfødte Rubina Rana ble truet på livet da hun i bunad ledet 17. mai-toget i Oslo. Stortingskvinner brukte bunad på slottsmiddag, som protest mot motepolitiet. På Nordmøre bruker aktivister bunad når de demonstrerer mot nedleggelse av fødeavdelinger.
Det er helt i tråd med slik det var på Hulda Garborgs tid. Bunaden ga politiske signaler. De som bar bunad, markerte at de tok avstand fra samfunnets elite og unionen med Sverige.
Dokumenterer drakter
De seks ansatte på Norsk institutt for bunad og folkedrakt tar vare på historien og gamle draktskikker.
– Det ligger fortsatt store mengder gamle klær hjemme hos folk. Vi samler ikke inn, men reiser rundt for å dokumentere og registrere klesplagg, sier Rossing.
Annonse
Nå står den lille fløyelslua utstilt på Valdresmusea. Utstillingen handler om de ti kvinnene som har formet bunadshistorien. Hulda Garborg er en av dem.
