forskning.no ba Camilla Maartmann på Grinimuseet om å velge ut en gjenstand hun ville fortelle om. Hun valgte disse barneskoene.
forskning.no ba Camilla Maartmann på Grinimuseet om å velge ut en gjenstand hun ville fortelle om. Hun valgte disse barneskoene.

Krigsfange Roar Antonsen smuglet brev og sko ut av Grini fangeleir

Skoene forteller om drømmen om livet i frihet og om motstandsarbeid på Grini fangeleir under andre verdenskrig.

To par barnesko står utstilt på Grinimuseet. De tilhørte tvillingdøtrene til Roar Antonsen. Han var fange på Grini i to år, før han ble sendt til konsentrasjonsleir i Polen.

Førstekonservator Camilla Maartmann valgte disse skoene, da vi ba henne velge ut en gjenstand fra utstillingen.

– Skoene forteller en gripende historie om en av fangene, om livet deres i leiren og om motstanden de gjorde mot overmakten, forteller Maartmann.

Arrestert rett før bryllupet

Rundt 40.000 kvinner og menn ble arrestert i Norge under de fem årene med tysk okkupasjon. Mange av dem havnet i fangeleirer uten dom på ubestemt tid.

Grini fangeleir var den største. Tyskerne tok i bruk et nytt kvinnefengsel i Bærum. I dag er dette Ila fengsel og bevaringsanstalt. Grinimuseet ligger rett ved.

De første fangene kom til Grini fangeleir i juni 1941.

Da hadde Solveig Bråthen og Roar Antonsen fra Oslo akkurat møtt hverandre på en sankthansfest.

– De blir forelsket og kjærester, forteller Maartmann.

Året etter planlegger Solveig og Roar bryllup. Gjestene er invitert og kirken er bestilt. Det er bare de to som vet at Solveig er gravid.

– Så blir Roar arrestert før de rekker å gifte seg. Da er han 26 år, sier Maartmann.

Spredde ulovlige aviser

Tyskerne stengte ned eller sensurerte norske aviser. Derfor ble ulovlige aviser en viktig del av motstanden mot okkupantene. Det handlet om å holde motet oppe og spre informasjon om hva som egentlig skjedde i Norge og verden.

Roar Antonsen var med på å trykke og dele ut illegale aviser. I tillegg hadde han gjemt en ulovlig radio på utedoen. Slik fikk de høre nyheter fra England.

Gestapo, det tyske politiet i Norge, kommer hjem til foreldrene til Roar og bringer ham til politistasjonen i Møllergata 19. Der ble fangene avhørt og ofte torturert.

Etter et halvt år på enecelle blir Roar sendt til Grini. Han har ikke fått noen dom. Han vet ikke hvor lenge han skal sone.

Grini var den største fangeleiren i Norge i andre verdenskrig. Dette bildet er tatt på frigjøringsdagen 1945.
Grini var den største fangeleiren i Norge i andre verdenskrig. Dette bildet er tatt på frigjøringsdagen 1945.

To jenter blir født

Hver morgen må alle fangene stille seg opp på appellplassen. Der får de ordrer og beskjeder. En morgen i september blir det ropt opp at fange Antonsen har blitt far til to jenter.

Men fangelivet fortsetter akkurat som før.

– For Solveig var ikke livet som ugift mor lett. For eksempel var det veldig vanskelig å få Tone og Sissel døpt, for presten ville ikke ha noe å gjøre med det de kalte uekte barn, sier Maartmann.

Solveig vil gjerne gifte seg, men Roar sitter bak piggtrådgjerder på Grini. De finner en løsning. En venn av Roar stiller som stedfortreder. Dermed blir de gift.

Men det blir også litt feiring på Tvillingfaren, som nå hadde blitt Roars kallenavn i leiren.

– Fangene steller i stand en helt ulovlig fest for mannen som ikke får være til stede i sitt eget bryllup, forteller Maartmann.

Gjorde motstand

Alle Grini-fangene får jobber i leiren. Roar får jobb i brødbua. Selv om leiren prøvde å være mest mulig selvforsynt, er det for mange fanger til at de klarte å bake alle brødene selv, ifølge Maartmann.

Nær 20.000 krigsfanger satt på Grini i løpet av krigen. Leiren ble stadig utvidet, og de bygde til sammen 40 brakker rundt fengselsbygningen.

Dermed havner Roar i en av de viktigste smuglerrutene inn og ut av leiren. Brødbua er postkontoret for hemmelige brev og meldinger.

– Fangene gjorde motstand. De dannet en hemmelig organisasjon som smuglet beskjeder inn og ut. Slik kunne de fortelle hvem som er tatt og kommet til Grini, slik at andre kunne flykte. Eller beskjeder til familien til de som ble henrettet, forteller Maartmann.

Det ble også smuglet private brev ut og inn av leiren. Der fortalte fangene at de levde og fortsatt var i Norge.

Organisasjonen W/25X

Fangene dannet en motstandsorganisasjon på Grini. Den ble kalt W/25X. Thomas Christian Wyller, som var fange på Grini samtidig som Roar Antonsen, skrev bok om motstandskampen.

Okkupantene ville isolere hele landet fra den ytre verden, skriver Wyller. Derfor var det ingen ytringsfrihet og media ble sensurert. Det var forbudt å lytte på radio. Formålet var «full kontroll med befolkningen, for dermed å redusere den dømmekraft, dens motforestillinger og motstandsevne», skriver Wyller. Fangene på Grini var enda mer isolert enn den øvrige befolkningen. For organisasjonen W/S25 var det en viktig oppgave å bryte fangenes isolasjon, gjennom å bringe nyheter fra krigen inn i leiren. Medlemmene i W/25X spionerte også på sine voktere, formidlet informasjon om hvem som var arrestert, om de hadde sprukket eller ikke i avhør og om noen der ute var angitt og måtte flykte.

Informasjon utenfra ble hvisket videre eller skrevet på lapper, lagt på skjulesteder eller i maten, heist i snorer opp til øvre etasjer, til og med via tegnspråk eller morse. Fangene var ofte bedre informert enn sine voktere, skriver Thomas Wyller i boka W/25X.

Brev i brød og kasser

Fangene lagde hulrom i hjørnene på brødkassene. Der gjemte de beskjeder. Baker Hansen leverte brød og formidlet brev.

– Noen ganger fikk de brød der innmaten var tatt ut og erstattet med brev og beskjeder.

Roar Antonsen får ansvaret for brødlinja inn og ut av Grini. Selv skriver han brev til Solveig, mer enn 40 brev fra Grini.

Solveig tok vare på brevene. De har Camilla Maartmann lest.

Camilla Maartmann er førstekonservator på Grinimuseet og ansatt på Museene i Akershus. Hun har ansvar for innsamling av gjenstander og dokumenter. Hun jobber med utstillingene og forsker. Her står hun ved bildet av den yngste fangen på Grini. Han var bare 14 år.
Camilla Maartmann er førstekonservator på Grinimuseet og ansatt på Museene i Akershus. Hun har ansvar for innsamling av gjenstander og dokumenter. Hun jobber med utstillingene og forsker. Her står hun ved bildet av den yngste fangen på Grini. Han var bare 14 år.

Gave til døtrene

– I ett av Roars brev til Solveig står det at han har fått laget sko til tvillingene sine. En fange som var skomaker, hjalp ham. Roar klarte å få smuglet skoene ut. De var tvillingenes første sko, forteller Maartmann.

Roar skriver i de første brevene at han føler seg trygg på at han ikke skal sendes til Tyskland. Det var Grini-fangenes store skrekk.

Etter to år i fangeleiren kommer det en uro fram i brevene.

– Nå er han bekymret for at det snart er hans tur til å bli sendt av gårde. Men han trøster kona si. Han skriver at han vil komme til kjente, sier Maartmann.

De fleste mannlige fangene på Grini har blitt sendt til leiren Sachsenhausen i Tyskland. Derfor tror Roar at han også blir sendt dit.

I august 1944 blir navnet hans ropt opp.

Sendt i konsentrasjonsleir

Nå skal han også fraktes til Tyskland, som så mange andre før ham. Men Roar blir ikke sendt til Sachsenhausen som de andre. Sammen med 44 menn og 18 kvinner fra Grini ender han opp i Stutthof, en konsentrasjonsleir ved Gdansk i Polen.

– Roar havner i den verste delen av leiren, men han var heldig. Han fikk jobbe på kontoret, forteller Maartmann.

Der får han på nytt sjansen til å sende brev hjem og fortalt at han er i live.

I januar 1945 er det tydelig for tyskerne at de vil tape krigen. Russiske soldater nærmer seg. Da driver nazistene fangene ut på flukt, ut av leiren, vekk fra russerne. Det er iskaldt. Klærne fryser til is. De sulter. De som ikke klarer tempoet, blir skutt.

På disse brutale marsjene dør mange av skader, sykdom, sult og frost.

Marsjerer i to måneder

– Også Roar er jaget ut på dødsmarsj. Han har klart å smugle med seg et bilde av Solveig og tvillingene, sier Maartmann.

Roar og de andre fangene marsjerer i to måneder. Mange blir liggende igjen i grøftekantene. Roar klarer seg.

De blir befridd av russiske soldater. Men der Roar er, kommer det ingen hvite busser for å hente ham hjem.

– Veien hjem er ufattelig lang. Det er kaos. Fangene blir samlet i oppsamlingsleirer. Han flykter, kommer seg litt videre, men havner i en ny leir, sier Maartmann.

Kommer seg hjem

Så endelig. Sankthanstider 1945 greier han å komme seg på et fly fra Hamburg til Oslo.

Solveig har hørt rykter om at det skal komme Stutthof-fanger hjem, men hun tør ikke håpe på at det endelig skal skje.

Men hun tar på tvillingjentene fine kjoler og ber dem plukke blomster til faren. Endelig står han i porten og han får holde jentene sine i armene for første gang.

Roar har kommet hjem. Det har gått fire år siden han og Solveig traff hverandre på sankthansfest. Døtrene er tre år gamle og møter faren for første gang.
Roar har kommet hjem. Det har gått fire år siden han og Solveig traff hverandre på sankthansfest. Døtrene er tre år gamle og møter faren for første gang.

Kjærlighet, savn og motstand

– For meg representerer disse skoene så mye. For det første er det en gripende kjærlighetshistorie og en fars savn etter barn han aldri har sett. Så handler det om motstand, om fangene som nekter å innordne seg, sier Maartmann.

– Så handler det også om – og det er det viktigste – viljen til å leve og overleve som fange, sier Maartmann.

Utstillingen der skoene står, handler nettopp om overlevelse. Den er inspirert av den østerrikske psykiateren Victor Frankl, ifølge Maartmann.

Frankl var jøde og overlevde holocaust, men mistet hele familien. Da han satt i konsentrasjonsleir, utviklet han en livsteori: At livet uansett har en mening uansett hvor håpløst det framstår.

For Frankl var det tanken på kona. Hun ble drept i en av leirene, men det visste han ikke. Og det var tanken på at han skulle fullføre sin avhandling, som han begynte på før krigen.

Roar Antonsen forteller i et intervju med hvitebusser.no om hvordan han overlevde konsentrasjonsleiren. Han hadde en venn. De to satte av tid hver dag til å snakke sammen, koble ut og drømme om de der hjemme. Roar døde i 2015.
Roar Antonsen forteller i et intervju med hvitebusser.no om hvordan han overlevde konsentrasjonsleiren. Han hadde en venn. De to satte av tid hver dag til å snakke sammen, koble ut og drømme om de der hjemme. Roar døde i 2015.

Livet etterpå

– For Roars del var det meningsfulle i å jobbe i motstandsorganisasjonen og smugle lapper, men kanskje aller viktigst er tanken på Solveig og jentene og livet han skal bygge med dem når han engang kommer ut, sier Maartmann.

Det gjennomsyrer også brevene: tankene på hvordan de skal ha det. Han skriver at han skal holde Solveig i armene sine, at han skal gå tur med jentene. Tankene på livet som venter der fremme, var en måte å overleve på.

Mange av de som overlevde de tyske konsentrasjonsleirene, gikk det ikke så bra med. De slet med angst og depresjon og skam over å ha overlevd, mens så mange døde. Så hvordan gikk det med Roar?

– Det gikk så bra med Roar. Han var et dyktig organisasjonsmenneske og ble seinere president i Norges Skiforbund, forteller Maartmann.

Roar og Solveig fikk to døtre til, og de rakk å feire 70-års bryllupsdag.

Referanser:

Grinimuseet: Om Grini fangeleir

Thomas Wyller: W/25X. Motstandskampen på Grini. Aschehoug 2009

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS