Mange barn vokser opp i familier der mor eller far ruser seg. Rusproblemer rammer hele familier og må også behandles deretter, mener forskere. (Foto: Tatyana Dzemileva, Shutterstock, NTB scanpix)

– Familien må med i rusbehandling

Rusbehandling blir mest effektiv dersom familien er med. Hvorfor skjer det så sjelden da?

Mellom 50 000 og 150 000 barn i Norge lever med en mor eller far som har et risikofullt alkoholforbruk. Det samme gjelder opptil 100 000 ektefeller eller partnere.

Pårørende kjenner på fortvilelse og håpløshet. Mange utvikler egne plager på grunn av store belastninger over lang tid.

– Rusproblemer rammer hele familien. Tiltakende rusing bærer med seg uforutsigbarhet, stress og konflikter i familien, sier sosiolog Anne Schanche Selbekk.

Hun er rådgiver ved Kompetansesenter for rus i Stavanger, som er ett av sju regionale sentre finansiert av Helsedirektoratet.

I sin ferske doktoravhandling fra Universitetet i Stavanger har hun undersøkt hvilke muligheter rusbehandling gir familien.  

Tøft for pårørende

- Selv om vi vet at familiens deltakelse er viktig og at det virker, så skjer det i altfor liten grad, sier Anne Schanche Selbekk. (Foto: UiS)

Tidligere forskning har vist hvor tøft det er å være pårørende til rusavhengige. Det er også grundig dokumentert at å involvere familien gir god effekt når rusproblemer skal behandles, ifølge Selbekk. Både fordi selve behandlingen har større effekt, men også fordi det bedrer forholdet mellom familiemedlemmene.

En undersøkelse av polikliniske pasienter gjennomført i 2013, viste at halvparten bodde sammen med noen. Likevel var det bare gjennomført familiesamtaler i åtte prosent av tilfellene.

– Det overrasker meg at gapet mellom teori og praksis er så stort. Selv om vi vet at familiens deltakelse er viktig og at det virker, så skjer det i altfor liten grad, sier Selbekk.

Brutte bånd

Ett av familiemedlemmene Selbekk snakket med, formulerte seg slik:

«Det er viktig at vi trekkes med helt fra starten. Da er det fortsatt noe å bygge på – fortsatt vilje til å holde sammen».

For det triste faktum er at når en rusavhengig først kommer til behandling, er båndene til familien ofte brutt for lenge siden. For store belastninger over for lang tid, gjør at familier splittes.

Ti familier

Selbekk intervjuet terapeuter og ledere ved tre rusbehandlingsinstitusjoner i Norge. I tillegg snakket hun med ti familier som har vært involvert i behandling. Hun intervjuet den rusavhengige selv og partnere, foreldre og voksne barn.

I et flertall av familiene var det alkohol som var det problematiske rusmiddelet.

I studien deltok både familier som hadde funnet tilbake til hverandre, og familier som var usikre på om de skulle fortsette.

Familiens behov

Rusbehandling innebærer et håp om at ting skal endre seg og at familien skal få det bedre.

Deltakelse er ikke bare viktig for den som ruser seg, men også for at pårørende får muligheten til å bearbeide følelser og komme videre i livet.

Når hvert familiemedlem bidrar med sin historie, får familien et felles språk for problemer og løsninger. Slik kan de bygge opp tillit igjen, og behandlingen kan tilpasses endringene som skjer i familien, ifølge Selbekk.

– Det motsatte kan oppleves som dobbel utestenging. Familien blir utestengt gjennom stadig mer intens rusing og i neste omgang når de ikke å få delta i behandlingen, sier hun.

Fiksing av enkeltmennesker

Selbekk mener at det som preger situasjonen i dag, er sterke pasientrettigheter og et system som favoriserer hjelp til den enkelte. 

Helse oppfattes først og fremst som noe individuelt.

– Vi ser på dette som noe som må fikses i hodet og kroppen på enkeltmennesker, forklarer Selbekk.

Med rusreformen i 2004 fikk rusavhengige status som pasienter. Det gav sterkere rettigheter og en anerkjennelse av rusavhengighet som en sykdom. Men rettighetene er knyttet til pasienten, og familiene faller ofte utenfor.

Pasienten i sentrum, familien faller ut

Rusreformen ga også pasienten større muligheter til selv å definere egen behandling. Å sette pasienten i sentrum er ifølge Selbekk en viktig verdi, men samtidig kan det føre til at barn og pårørende får en veldig perifer rolle.

– Det kan styrke motsetningene. Kanskje den som ruser seg ikke vil ha familien med, selv om det ville vært nyttig for de andre familiemedlemmene, sier hun.

Selbekk forklarer at behandlingsinstitusjonene er blitt mer strømlinjeformet fordi de skulle bli mer lik somatiske helseinstitusjoner. Hun frykter at det rusbehandlingsinstitusjonene var gode på før, som for eksempel å se viktigheten av relasjoner, nå står i fare for å bli borte.

For dyrt

Selbekk mener også at økonomi spiller inn. Måten behandling telles og registreres på, favoriserer hjelp til enkeltpersoner mer enn til familier. En familiesamtale krever mer arbeid administrativt, og kanskje flere terapeuter. Dette får ikke behandlingsinstitusjonene kompensert for i tilstrekkelig grad.

– Det går under radaren hvor viktig dette er for samfunnet. Denne gevinsten gjenspeiles ikke i organiseringen av tilbudene, sier Selbekk.

Behandles på tre nivåer

Avhengighet er et sammensatt fenomen. For å behandle avhengighet er det viktig å jobbe både medisinsk, psykologisk og sosialt, ifølge Selbekk.

På det medisinske og psykologiske nivået må både rusavhengige og pårørende tilbys hjelp og støtte tilpasset sin situasjon.

Den som ruser seg trenger hjelp til å jobbe med sitt forhold til rusmiddelet, mens den pårørende kan trenge hjelp til å bearbeide erfaringer fra å leve med en som ruser seg. I tillegg må de jobbe med forholdet seg imellom.

Referanse:

Anne Schanche Selbekk: Berørte familier og individualiserte løsninger? En ontologisk, diskursiv og interaksjonistisk analyse av familiers involvering i rusbehandling.
Doktoravhandling, Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger, 2016.

Powered by Labrador CMS