Når norske kvinner skader seg selv, er det dels i en kamp for å slippe ansvar, dels for å få beskyttelse i en krise, eller et ønske om at noen skal se dem og forstå deres frykt for å bli forlatt.
For sykepleierne betyr dette at de i møte med pasienten må bidra med varme, beskyttelse og trygghet - helt uten forventninger.
Sykepleieren må gå inn i en kontinuerlig søken etter mening sammen med pasienten, og sammen med henne utvikle nye og sunne livsmønstre.
Dette viser en ny norsk undersøkelse gjennomført av førsteamanuensis Anne Lise Holm fra Høgskolen Stord Haugesund og professor Elisabeth Severinsson ved Senter for kvinner, familie og barnehelse på Høgskolen i Vestfold.
De 13 kvinnene som er med i undersøkelsen er i alderen 25–53 år, og de forteller alle om en barndom og oppvekst preget av mishandling, omsorgssvikt og overgrep av ulike slag.
Selvskadingen skjer ved at kvinnene skjærer eller risper seg med kniv, brenner seg, eller tar en overdose av stoff eller alkohol.
Mange av kvinnene framstiller selvskadingen som en offerhandling. Kvinnen ofrer seg for å oppnå følelsesmessig avlastning og for å overleve følelsesmessig smerte.
– Behovet for å ofre seg bidrar til at de bevarer selvbildet på tross av en følelse av å være annerledes og fremmedgjort, påpeker forskerne.
Slippe ansvar
Kvinnene forteller om kampen for å makte ansvaret overfor seg selv og familien, om de kaotiske tankene som knytter seg til barndommens traumer.
“Jeg føler meg maktesløs, på samme måte som fagfolkene gjør,” forklarer en av kvinnene.
– Det er mulig å tolke denne tankegangen som et ønske om dø, om å slippe unna det hele. Samtidig klynger kvinnene seg til livet, ifølge Holm og Severinsson.
Lengsel etter intimitet
Flere av kvinnene sier at de lengter etter intimitet, etter en som kan være glad i dem. Samtidig forklarer de at når de har det som verst, orker de ikke være sammen med noen.
De tar ikke telefonen, de åpner ikke når det ringer på. Som en av kvinnene sier det: “Om bare noen kunne komme før jeg blir så destruktiv at det eneste jeg har igjen å gjøre er å skolle meg med kokende vann for å lette smerten!”
– Lengselen etter intimitet er paradoksalt nok kombinert med frykten for at noen, spesielt menn, skal trenge seg på, mentalt eller fysisk, sier Holm.
Denne frykten for intimitet kan tolkes som et resultat av et tidligere traume, der en reaktualisering av traumet ser ut til å øke den følelsesmessige smerten og sannsynligheten for selvskading.
– Paradokset her blir at kvinnene framstår som sårbare, slik at pleiernes oppgave blir å forhindre at nye traumer får øke den relasjonelle konfliktene i kvinnenes liv, og sårbarheten i forholdet til menn, forteller Severinsson.
Behov for verdighet
Annonse
Studien peker på to forklaringer: Behovet for verdighet og for å unngå selvforakt, skyld og skam på den ene siden og ønsket om å bli usynlig for å ta vare på eget selvbilde på den annen.
Kvinnene som viser til den første forklaringen sier de føler seg forvirret og uverdige. Dette fører i sin tur til selvforakt. “Jeg skader meg for å lette smerten jeg har inne i meg,” forklarer en av kvinnene. “Oppmerksomhet ønsker jeg absolutt ikke. Oppmerksomhet bringer meg tilbake til barndommen, med avvisning, ydmykelse, vold og latterliggjøring. Dette ønsker jeg meg absolutt ikke tilbake til.”
– Kvinnene i dette utvalget har vært utsatt for traumer i barndommen. De har lært at de er ansvarlige for det som skjedde, slik at de nå fortjener straff.
– Kvinnene sier at de faktisk ikke har funnet noe annet rimelig alternativ til selvskading for å slippe unna den skyld og skam de hele tiden plages av, ifølge Holm og Severinsson.
For pleieren blir det viktig å hjelpe pasientene til å overvinne skyldfølelsen, og hjelpe dem til å reflektere over det urimelige i at de opplever skyld når de faktisk selv er offeret.
– Kvinnene trenger hjelp til å finne balansen mellom ansvar, skyld og skam, forteller Holm.
De av kvinnene som ønsker usynlighet er ute etter at noen skulle stanse dem. “Jeg vil bare være alene,” sier en av kvinnene. “Samtidig vil jeg at noen skal stanse meg. Jeg finner ingen annen måte å dempe smertene mine på.”
Beskyttelse og omsorg
Omsorg, tillit, respekt, forståelse og støtte er viktige for disse kvinnene. Flere rapporterer at det har vært positivt å være innlagt i psykiatrisk avdeling.
Noen av kvinnene er opptatt av at sykepleierne må forstå at i en krise kan man ikke alltid bruke ressursene sine på å unngå å skade seg.
Kvinnene forteller at smerten øker når de blir overlatt til seg selv:
“Da jeg var på psykiatrisk sykehus og pleieren som jeg stolte på forlot rommet, trodde jeg hun aldri skulle komme tilbake. Jeg skalv av frykt, lurte på hvor hun skulle. Det eneste jeg kunne gjøre var å skjære meg.”
Annonse
Flere av kvinnene er opptatt av at pleierne skal snakke med dem under krisen.
– Slik intervenering kan bidra til at kvinnene makter å gjenskape en følelse av enhet, kombinert med styrket forbindelse til venner, familie, Gud eller andre, mener forskerne.
