Skader seg ikke for oppmerksomhet

Det er en myte at kroppsskadere flest er ute etter oppmerksomhet.

Published

– Tvert imot bruker de masse energi på å skjule sår og arr, for å unngå å bli stigmatisert som sosiale avvikere, fastslår Carina Fjelldal-Soelberg ved Universitetet i Nordland.

Hun har intervjuet 12 kvinnelige kroppsskadere mellom 18 og 30 år om deres erfaringer med kroppsskading, og dessuten undersøkt en blogg og et lukket diskusjonsforum for kroppsskadere.

– En av dem sa at hvis hun var ute etter oppmerksomhet, ville hun ha sprunget naken nedover gata framfor å skade egen kropp, forteller forskeren.

– De fleste vil ikke at andre skal vite om kroppsskadinga og de bruker mye av hverdagen til å kamuflere kroppen sin for ikke å bli oppdaget. Noen av dem jeg intervjuet bodde hjemme hos foreldre som ikke visste at døtrene deres var kroppsskadere.

Fjelldal-Soelberg velger å bruke begrepet «kroppsskading» i sin studie, framfor det mer vanlige «selvskading», for å skille studien fra psykologisk forskning.

– Kroppsskading er et sosialt fenomen, og jeg er opptatt av relasjonene som har betydning for skading, både privat og offentlig, sier forskeren.

Oppmerksomhet og skam

– Kroppsskaderne prøver å skjule eller endre på den skadde kroppen gjennom bruk av pulsvarmere og andre klær som skjuler kroppen, bandasjering, å smøre på masse kremer og å sminke eller tatovere seg.

Fjelldal-Soelberg knytter dette til følelsen av skam.

– Kroppsskaderne blir født inn i et samfunn der de kjenner til hva som oppfattes som normalt og avvikende, og de vet at det å skade egen kropp er stigmatisert og skambelagt. Derfor trekker de seg tilbake og skader kroppen sin alene.

Skammen er derimot ikke deres egen; det er omgivelsenes reaksjoner på kroppsskadinga som er skambelagt. Ei av kvinnene gikk så langt som å ta hudtransplantasjon for å skjule arrene.

– Hun valgte ikke transplantasjon for sin egen del, men fordi andre mennesker reagerte på arrene hennes. Etter transplantasjonen så det ut som hun hadde to store brannsår på armene, men det gjorde ingenting.

 (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com)

– Folk fikk et annet syn på henne fordi brannsår, i motsetning til kroppsskading, er sosialt akseptert.

Fjelldal-Soelberg erfarte imidlertid at det var en forskjell mellom dem som fortsatt skadet seg på intervjutidspunktet og de som hadde sluttet.

– De som fortsatt skadet seg var bevisste på å holde det skjult, mens de som hadde sluttet og hadde fått det mer på avstand, ikke orket mer og viste fram kroppen sin. De ville være seg selv og om arrene kom til syne, så fikk folk si hva de ville, forteller forskeren.

Et kvinnefenomen?

Fjelldal-Soelbergs forskning viser at kroppsskading kan være et uttrykk for både maktløshet over og opprør mot samfunnets forventninger til unge kvinner i det vestlige samfunn. Tidligere forskning viser at det er flere kvinner enn menn som skader egen kropp.

– Mine informanter opplever at den vestlige kvinnekroppen skal vises fram, og se helt perfekt ut. De føler at deres kropp ikke lever opp til dette idealet, og de har problemer med å kle av seg for eksempel i svømmehallen eller i Syden, konstaterer Fjelldal-Soelberg.

Carina Fjelldal-Soelberg. (Foto: Johanne Hansen Kobberstad)
Carina Fjelldal-Soelberg. (Foto: Johanne Hansen Kobberstad)

«Kaisa» fortalte at hun aldri brukte klær med korte ermer mens hun hadde arr.

«Kroppen min passet ikke inn, den var bare stygg,» fortalte hun til Fjelldal-Soelberg, som bruker begrepet monsterkropper.

– Monsterkropper er kropper som avviker fra normen, og Kaisas skadete kropp kan sammenlignes med en slik monsterkropp, ettersom den ikke er sosialt akseptert, forklarer sosiologen.

– Kvinnekroppen kan skjæres i for å gjøres vakrere, men ikke for å gjøres styggere. Kroppsskaderne ser at deres kropp, med sine sår og arr, ikke passer inn, sier hun videre.

Samtidig opplever informantene hennes at samfunnet utøver et stort prestasjonspress:

– Kvinner skal ta utdanning, arbeide, være gode mødre, og se bra ut – kort sagt fungere på alle plan. Når de da har en kropp som ikke tilsvarer dagens kvinnekroppsideal, føler de at de faller gjennom, forklarer Fjelldal-Soelberg.

Forskeren understreker at det sannsynligvis er store mørketall blant gutter og menn.

– Ettersom kroppsskading blir oppfattet som kvinnefenomen, kan skammen for menn bli større, og det er mulig at de skjuler det i enda større grad enn kvinner.

Feminin og maskulin kroppsskading

Forskeren peker på tallene kunne sett annerledes ut dersom maskuline typer kroppsskading hadde blitt inkludert i definisjonen.

– Kutting er en av de vanligste formene for kroppsskading og regnes som et kvinnefenomen. Det innebærer å skjære i kroppen med redskaper som barberblad, skalpell, kniv, glasskår eller andre skarpe gjenstander, forteller Fjelldal-Soelberg.

Tidligere forskning viser at menn oftere skader seg ved brenning og slag mot egen kropp. Kjønnsforskjellen kunne vært mindre markant om definisjonen av kroppsskading hadde inkludert det å ta risiko – som i større grad forbindes med menn.

– En mannskropp med sår og arr vekker ikke så mye oppsikt, mens en skadet kvinnekropp i utgangspunktet vekker negative følelser hos folk, sier sosiologen.

En av hennes informanter brukte terrengsykling til å skade kroppen sin, i tillegg til mer feminine former for kroppsskading.

– En av grunnene til at hun begynte med terrengsykling var at når familie og venner spurte om skadene hennes, var terrengsykling, i motsetning til kutting, en legitim forklaring, forklarer Fjelldal-Soelberg.

– Hun skrapet opp kroppen ved bevisst å sykle nært bergknauser, og ble bare oppfattet som ei tøff jente. Terrengsykling som en maskulin form for kroppsskading, også av en kvinnekropp, er sosialt akseptert nettopp fordi terrengsykling i motsetning til kutting ikke oppfattes som en selvpåført skade.

Feminine og maskuline typer kroppsskading kan dermed ha helt forskjellige betydninger, og sistnevnte medfører andre og mildere sanksjoner fra omgivelsene nettopp fordi meningen knyttes til noe som er sosialt akseptert.

Sanksjoner

– En av informantene fortalte at hun hadde strekkmerker på magen etter en fødsel. I svømmehallen hadde noen ungjenter åpenlyst kommentert: «Er det mulig å være så syk og gjøre noe sånt mot kroppen sin, og så til og med på magen?».

Fordi de så kuttskader på armene hennes, ble strekkmerkene også tillagt kroppsskading.

Kvinnene i Fjelldal-Soelbergs undersøkelse fortalte om at folk hadde dømmende blikk eller snudde seg vekk, hvis kroppen deres kom til syne. Dette kom i tillegg til sanksjonene de påla seg selv, for å unngå reaksjoner fra andre.

– Kroppsskaderne unngår å delta i sosiale sammenhenger der kroppen blir synlig, enten det gjelder yrkesliv, utdanning eller fritid. Skadinga kan også være et hinder mot å få seg partner og nærhet i forholdet til eksisterende partner.

Kroppsskadinga preger slik mye av livet deres.

– En av informantene mine følte hun at hun måtte slutte da hun ble gravid fordi kroppsskading ikke var forenlig med forventninger til morsrollen. Hun ønsket heller ikke at barnet skulle ha ei mor som skadet kroppen sin, sier forskeren, og fortsetter:

– I tillegg opplevde hun at legen hennes anbefalte henne å tatovere over arrene, noe han neppe ville sagt til en mann som skulle bli far.

Nettets janusansikt

Fjelldal-Soelberg forteller at kroppsskadinga skifter karakter i den virtuelle verden.

– På bloggen og i diskusjonsforumet jeg har undersøkt, legger kroppsskaderne ut bilder og tekster for å få oppmerksomhet. De sammenligner sår og arr, samtidig som de deler erfaringer og knytter bånd, forteller forskeren.

– Anonymiteten framstår som viktig, fordi ingen trenger å vite hvem du er og risikoen for å bli avslørt ikke er så stor.

Fjelldal-Soelberg påpeker at kroppsskaderne mangler et sosialt rom i den virkelige verden hvor de kan snakke åpent om kroppsskadinga.

– På internett finner de likesinnede som er tilgjengelige for dem døgnet rundt, og det oppstår en egen kroppsskaderkultur hvor det sosiale avviket opphører, sier forskeren.

Dette innebærer imidlertid også at kroppsskadinga blir sosialt akseptert, noe som kan bidra til å opprettholde skading og rekruttere nye kroppsskadere.

– Enkelte kan også føle seg utafor og tenke at de ikke er en «ordentlig kroppsskader» når de sammenligner seg med bilder og historier publisert på internett.

Positiv opplevelse

En av de største overraskelsene for forskeren var at informantene beskrev kroppsskadinga som noe positivt.

– Kvinnene opplever et kick og en herlig følelse når de skader seg, både når de kjenner smerten og ser blodet renne. De sammenligner det med en rusfølelse; de blir varme i kroppen og fylles med ro.

Fjelldal-Soelberg understreker at informantene hennes ikke opplever kroppsskadinga som utelukkende positiv, men at handlinga også kan oppleves å ha positive aspekt.

– De kjenner en frihetsfølelse når de skader kroppen sin, knyttet til presset om å prestere og skulle se bra ut. Gjennom skading kan de gjøre med kroppen som de selv vil, som et slags opprør mot alt presset de utsettes for.

Samtidig medfører den gode følelsen også skam fordi de ikke «burde» like å skade kroppen. Dessuten fins det i samfunnet ei oppfatning om at kroppsskading er forbeholdt ofre for seksuelle overgrep og dem med psykiske lidelser, og dette opplever mange som belastende.

– Noen av kvinnene kan ikke gi noen eksakt grunn til at de skader seg, eller de kan ha varierende grunner. Dette kan være vanskelig for utenforstående å skjønne. Slik framstår de som dobbeltavvikere, gjennom å avvike fra dem som «normalt» blir oppfattet som kroppsskadere, avslutter sosiologen.

Referanse:

Carina Fjelldal-Soelberg: Kroppsskadingens meningsmangfold: en sosiologisk studie av personer som skader egen kropp, doktoravhandling ved Universitetet i Nordland.