–  Man ser alltid etter noen å skylde på hvis et barn har problemer. Foreldrene vil tenke at det er noe galt med barnet, mens fagfolk vil mene at det er foreldrenes skyld, sier Arnold Sameroff, professor i utviklingspsykologi ved University of Michigan.

– Faktum er at alle har «skylden», både foreldre, barn og miljøet rundt dem. Det handler imidlertid ikke om skyld, men at alle parter bidrar til barnets utvikling i et kontinuerlig samspill, utyper han.

Evig runddans

Ifølge Sameroff påvirker barnets egenskaper foreldrenes atferd, og foreldrenes atferd påvirker barnet, i en evig runddans. Et barn som gråter mye, vil for eksempel gjøre foreldrene mer usikre og irritable. Dermed vil de håndtere barnet på en usikker måte og få barnet til å gråte enda mer.

Etter hvert som barnet vokser og utvikler seg, vil også skole, venner og resten av samfunnet spille en viktig rolle i denne transaksjonsmodellen som Sameroff lanserte allerede i 1975.

– Mange har en idé om at barn med høy IQ, god psykisk helse og gode ferdigheter generelt vil gjøre det bra i livet. Men barnets egenskaper er bare første fase, påpeker Sameroff.

Egenskaper versus miljø

For eksempel vil småbarn med høy intelligens og godt temperament på sikt komme dårligere ut enn barn med lavere intelligens og et vanskeligere temperament dersom de vokser opp i et miljø med mange flere risikofaktorer. Slike risikofaktorer kan være fattigdom, psykiske vansker eller rusmisbruk hos foreldre eller en dårlig organisert skolehverdag.

I motsatt fall er ikke barn av mødre som har hatt et rusproblem under graviditeten, dømt til å gå en dårlig framtid i møte.

– I situasjoner hvor rusproblemet er det eneste problemet og barnet ellers har et trygt omsorgsmiljø, kan barnet greie seg bedre enn barn som lever i et miljø hvor det samlet sett er mange andre risikofaktorer, forteller Sameroff.

Utviklingspsykologen var en av foredragsholderne på konferansen Children at risk i Oslo før jul, der tema var rusmisbruk under graviditet og barnas første leveår, og følgene for barnets utvikling.

Formbarhetsgener

Arnold Sameroffs transaksjonsmodell har kontinuerlig blitt utvidet siden den ble lansert. På seminaret tilførte professor og utviklingspsykolog Jay Belsky nok et aspekt ved barns utvikling, nemlig at miljøfaktorer påvirker ulike barn ulikt, og enkelte barn mer enn andre.

Variasjonen skyldes fysiologiske og biologiske egenskaper ved barnet, som temperament og hvordan kroppen reagerer på stress.

– Miljøet kan gi både positive og negative utslag. Barna som har størst risiko for å komme dårlig ut i et risikofylt omsorgsmiljø, har samtidig størst sjanse for en positiv utvikling i et støttende miljø. Småbarn med vanskelig temperament er et eksempel på slike barn, forklarer Belsky.

Disse barna er altså mer formbare, eller mottakelige enn andre. Gener ser også ut til å spille en rolle. Noen barn har såkalte plastisitetsgener, og de vil ha en god prognose hvis miljøpåvirkningene er optimale, og dårligere prognose hvis miljøpåvirkningene ikke er optimale. Barn uten disse genene vil ha en relativt jevn utvikling uavhengig av miljøet de vokser opp i.

Et risikofylt oppvekstmiljø vil for noen utgjøre en større risiko for senere rusmisbruk. På den andre siden er det de samme personene som også har størst sannsynlighet for å dra nytte av tiltak rettet mot rusmisbruket, ifølge Belsky.

Hele omsorgsmiljøet viktig

Sameroffs modell har vært et viktig utgangspunkt for behandling av utviklingsproblemer og forskning på barns utvikling i Norge i mange år. Belskys tanker er også på vei inn.

Vibeke Moe er forsker ved Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse ved R.BUP Øst og Sør og deltok på seminaret Children at risk. Hun samarbeider med både Sameroff og Belsky om flere forskningsprosjekter.

 – Sameroffs modell viser oss hvor komplekst vi må tenke for å forstå barns utvikling. Vi kan ikke designe en studie med utgangspunkt i enkle modeller hvor vi fokuserer på én hovedeffekt, som foreldrenes rusmisbruk alene. Vi må se på hele omsorgsmiljøet, inkludert foreldrenes psykiske helse og sosioøkonomiske status, samt det individuelle barnets egenskaper forklarer Moe.

– Vi bruker også Belskys forskning knyttet til genetikk og ulik mottakelighet for miljøpåvirkning i vår forskning, fortsetter hun.

Må innarbeides i behandling

Moe er en av prosjektlederne i studien Liten i Norge (LIN) hvor en forskergruppe med både norske og internasjonale forskere skal følge utviklingen hos 1000 barn fra fosterlivet og til de er 18 måneder. Forskerne vil analysere samspillet mellom genetikk og miljøpåvirkninger for å kartlegge tidlige tegn på risiko og veier som fører mot en optimal eller ikke-optimal utvikling.

I et annet prosjekt studerer Moe og kollegene følgene for barnets utvikling når mor bruker rusmidler under graviditeten. De prøver å identifisere hvilke mekanismer som fremmer eller modererer konsekvensene av å være barn av foreldre som har rusproblemer og ofte psykiske vansker i tillegg.

Sameroff og Belskys teorier er imidlertid ikke viktige bare i forskning, understreker Moe.

– Også behandlingsmodeller må ta hensyn til at det er snakk om en sammensatt problematikk hvor hjelpen må gis på ulike områder, fastslår hun.

Les mer:

Lenke: Forskningsrådets program:  Rusmiddelforskning (RUSMIDDEL)