Mange norske kommuner er ikke store nok til å ansette helsearbeidere i full stilling på de mer spesialiserte feltene. Det hender derfor at for eksempel psykologer, ruskonsulenter og helsearbeidere innen rus og demens deler stillingen sin over flere kommuner.

Men kommunene organiserer helsetjenestene sine ulikt. Det kan dreie seg om noe så enkelt som at IT-systemene er ulike.

Det kan også handle om organisering, slik at rusarbeid som i én kommune er organisert under NAV, i en annen kommune ligger under helse- og omsorgstjenester.

Gjenstridige problemer

Ulik organisering har følger for hvilke tilganger helsearbeiderne får og hvem de har rundt seg i arbeidet.

– Norske kommuner har stor selvråderett. De lager en organisasjon og struktur som passer for sine forhold. Det blir en utfordring for de som jobber på tvers av kommunene, sier Elisabeth Holen-Rabbersvik.

Hun har forsket på utfordringer for interkommunalt helsearbeid i norske helse- og omsorgstjenester i sin doktorgradsavhandling. Hun har undersøkt hvordan dette henger sammen med såkalte gjenstridige problemer, et begrep som i engelsk fagspråk innen organisasjonsvitenskap er kalt «wicked problems».

Gjenstridige problemer er et begrep for problemer som blant annet involverer flere sektorer, er vanskelig å dele opp i avgrensede ansvarsområder og hvor det ikke finnes en entydig riktig eller feil løsning.

Utydelig ledelse

Når et helsetilbud eksisterer på tvers av kommunegrensene, kan det bli vanskeligere å styre. Å ta avgjørelser kan være utfordrende, siden endringer også angår nabokommunen.

Særlig de som jobber alene i disse tjenestene kan oppleve at ledelsen ikke er tydelig på hvilke oppgaver som skal prioriteres – eller hvem som i det hele tatt skal gjøre prioriteringene.

– For ansatte som jobber alene i interkommunale tjenester er det en utfordring når ledelsen ikke er tydelig og legger føringer for arbeidet som skal utføres. De savner også å være del av et faglig fellesskap og kan føle seg ensomme i jobben, sier Holen-Rabbersvik.

Når flere helsearbeidere jobber i team på tvers av kommunegrensene, oppfatter de selvstyringen som mer positiv.

– De som jobber i team har en helt annen fleksibilitet. De kan utvikle tjenestene i nær kontakt med brukerne. De bruker hverandre til faglig oppdatering og til å skape mer fleksible tjenester. Teamarbeiderne mangler også oppfølging fra ledelsen, men det ser ut til at dette ikke nødvendigvis oppleves som en utfordring, sier Holen-Rabbersvik.

Hun mener kommunene bør være oppmerksomme på dette og organisere de spesialiserte interkommunale tjenestene i team når det er mulig.

– Det er viktig å være bevisst på at lederskapet i interkommunale samarbeid er komplekst, men at det går an å sikre en god arbeidssituasjon likevel. Når man oppretter tjenester hvor helsearbeidere jobber alene, kan man sikre faglig støtte for eksempel i samarbeid med sykehus, sier hun.

Samkamp og samarbeid

Holen-Rabbersvik fant flere utfordringer for ansatte som jobber i interkommunale tjenester. Blant dem var:

• Store avstander. Høyt kompetente helsearbeidere bruker en stor del av arbeidshverdagen sin i bil. Eller de har kontor i to ulike kommuner og må bruke mye av tiden til pendling.
• Endringsmotstand. Det er ikke alltid tydelig hva en kommune vil få igjen ved å gå inn i et interkommunalt samarbeid. Dermed kan det være lettere å fortsette med å levere tjenester innen egen kommune
• Samkamp. Altså en blanding av samarbeid og konkurranse/kamp. Kommuneledelsen har kanskje en tanke om at de vil ha fordel av å samarbeide samtidig som det ligger et element av konkurranse her, om blant annet hvor tjenester skal bli lokalisert.
• Informasjonsdeling. Mange kommuner har allerede en intern utfordring knyttet til informasjonsdeling. For eksempel kan overflod av informasjon gjøre det vanskelig å identifisere relevant informasjon. Dette blir særlig utfordrende ved samarbeid på tvers av kommuner. Det er ofte mange omveier før informasjonen kommer frem dit den skal. Når helsearbeidere skal bruke ulike systemer på hver side av kommunegrensen blir det en ekstra utfordring.

På tross av flere kommunesammenslåinger vil forskningen fortsatt være relevant, sier Elisabeth Holen-Rabbersvik.

– Uansett hvordan vi organiserer oss vil det være oppgaver som må løses på tvers. Norge er et land med store forskjeller i demografi, bosetting og fraflytting. Det er mye større mobilitet i befolkningen i dag. Og de store flokene i samfunnet, som folkehelse og miljø, må løses på tvers av kommunegrenser, sier hun.

Referanse:

Elisabeth Holen-Rabbersvik: Inter-municipal cooperation in health services: coping with the wickedness? Doktorgradsavhandling, Senter for e-helse, Universitetet i Agder, 2019

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder

Universitetet i Agder er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Universitetet i Agder?

– Foreldre bør ikkje drikke seg fulle når dei er saman med barna

Terapi i naturen hjelper unge å finne ro

Forskarar bekymra for livet i havet langs sørlandskysten