Småskala settefiskanlegg har vært et populært forvaltningstiltak for atlanterhavslaks i Norge og andre europeiske land i over 150 år. De skulle opprinnelig støtte og styrke eksisterende bestander av villaks ved at fisken som ales opp i fangenskap settes ut i det fri når de er store nok til å overleve.

– Slike anlegg har både psykologiske og sosiale ringvirkninger for de som driver dem, sier forsker Hannah Harrison ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. 

Forskerne foreslår at disse fordelene tas med i betraktning når lakseforvaltning og settefiskanlegg diskuteres i fremtiden.

Anlegg er blitt stengt

Settefiskanlegg har nemlig i økende grad blitt gjenstand for diskusjon de siste tiårene.  

– Genetisk og evolusjonsøkologisk forskning som startet på 1980-tallet har vist at de kan ha uønska effekter nettopp på den ville fisken de er ment å bevare, sier Harrison.

Som et resultat har forvaltningen i mange land, også land som Norge og Wales, introdusert strengere reguleringer og retningslinjer. Dette har ført til begrensninger, og i noen tilfeller stenging, av klekkerier og settefiskanlegg.

Endringene har forårsaket betydelig kontrovers mellom tilhengere og kritikere av klekkerier.

• Les også: Rømt oppdrettslaks kan utslette villaksen

Hjelpe laksen

Personene bak slike anlegg har tradisjonelt vært grupper med fiskere eller elveeiere.

– Slike anlegg er relativt vanlige og var enda vanligere før, sier professor i fiskebiologi ved NMBU, Thrond Haugen.

– Satt litt på spissen ble det sagt at «alle» lakseelver hadde slike anlegg. Det stemmer naturligvis ikke, men at det har vært mange av dem, er hevet over enhver tvil.

Han forteller videre at det i enkelte elver i dag i all hovedsak er slike anlegg som holder liv i de lokale laksebestandene fordi det naturlige habitatet i disse elvene er ødelagt av for eksempel reguleringer.

– Så kan det diskuteres i det uendelige om dette er naturlig eller ei, kommenterer han.  

Entusiastiske tilhengere

Forkjemperne av settefiskanleggene er lidenskapelig opptatt av dem.

– På en måte er laks «mer enn bare fisk», sier Harrison.

– I tillegg til å være en matressurs er den også et sterkt kultur- og rekreasjonsikon.

Forskerne ønsket å få en bedre forståelse for hvorfor lokalbefolkningen ofte er så motvillig til å stenge eller begrense slike anlegg. De undersøkte derfor de sosiale aspektene av småskala settefiskanlegg for atlanterhavslaks i Norge, Wales og Tyskland.

– Vi tenkte at på samme måte som folk liker og drar nytte av aktiviteter som fotturer eller skigåing, gir kanskje slike settefiskanlegg tilsvarende fordeler, sier Harrison.

Målet var å forstå hvilke fordeler anleggene gir til dem som er engasjert.

• Les også: Laks arver stedsans fra mor

Positive følelser

Deltakerne i forskningsprosjektet listet opp en lang rekke positive assosiasjoner i forbindelse med klekkeriene. De fortalte om en dyp tilfredsstillelse. Noen av intervjuobjektene brukte betydelig tid i anleggene, ofte én til flere timer per dag.

Harrison forteller at situasjonen hvor laksen slippes ut i naturen, trekkes frem som ekstra spesiell.

– Via anleggene kan dugnadsarbeiderne kombinere det de mener er miljøvernarbeid med personlige interesser, som laks og fiske.

Utvidet miljøvernarbeid

Forskerne fant ut at frivillige aktiviteter i settefiskanlegg ofte blir en lavterskelinngang til andre former for miljøvern. Sistnevnte er gjerne ikke tilknyttet lakseoppdrett i det hele tatt.

– For eksempel organiserer walisiske frivillige søppelrydding og lærer skolebarn om økosystemer og laksefiske som en del av sitt miljøvernarbeid.

For deltakerne er det også et viktig etisk aspekt ved arbeidet.

– Noe som dukket opp flere ganger, var ønsket om å gi noe tilbake til naturen, forteller hun.

• Les også: Oppdrettslaks endrer svømmestil i sterk strøm

Ringvirkninger for andre truede arter

Tilhengerne av settefiskanleggene trekker frem at de bidrar til andre miljøverninitiativer og vitenskapelig forskning på vill atlantisk laks. I undersøkelsen påpekte de også at ferdighetene og kunnskapene deres kan brukes til restaureringstiltak for andre dyr.

– Settefiskanlegg i alle tre landene brukes i dag til å få frem andre arter. Noen av dem truede, som for eksempel elvemusling, sier Harrison.

– Entusiastene ser også på settefiskanlegg som en bank for kunnskap og ferdigheter.  

Kunnskapen er opparbeidet, utviklet og overført til neste generasjon via anleggene. De bidrar også til å danne sosiale nettverk og møteplasser som de lokale kan delta i, uavhengig av utdanning eller yrkesbakgrunn.

Ber politikerne se på de positive sidene

– Resultatene våre viser at det er mange positive sider ved settefiskanleggene for de som driver dem, sier Harrison.

Forskerne anbefaler at forvaltningen tar disse ringvirkningene i betraktning når fremtidens politikk bestemmes.

– Selvfølgelig kan ikke forvaltningen ignorere de legitime bekymringene rundt settefiskanleggene og deres potensielle negative effekt på villaksen.

– Men vi foreslår at politikere bør ta i bruk en mer helhetlig tilnærming når de skal vurdere konsekvensene og forvaltningen av norske settefiskanlegg.

Referanse:

Hannah L. Harrison: “Nature’s Little Helpers”: A benefits approach to voluntary cultivation of hatchery fish to support wild Atlantic salmon (Salmo salar) populations in Norway, Wales, and Germany. Fisheries Research. 2018. Sammendrag.