Villaksen drar til havs for å vokse seg stor og kjønnsmoden. Mange finner aldri veien tilbake, men det hjelper med gode retningsgener fra mor. (Foto: Aristokrates, Shutterstock/NTB scanpix)
Laks arver stedsans fra mor
Med vill mamma er det ikke så farlig for stedsansen at pappa er tilpasset et liv i merdene. Omvendt blir det så som så med orienteringsevnen.
Når det er snakk om stedsans, dukker fort kjønnsstereotypiene opp, enten det handler om å orientere seg på kartet eller om å lukeparkere.
Noen ganger bidrar også forskerne, slik som i denne artikkelen fra NTNU: Menn har best stedsans
Om laksen har slike samtaler der de svømmer rundt i elver, hav og oppdrettsanlegg, er ikke godt å vite, men nå har forskere i hvert fall funnet ut hvem de arver orienteringsevnen fra.
Det er genene fra moren som gjelder når den voksne laksen skal fine tilbake til barndommens paradis for å gyte.
Krysset villaks og oppdrettslaks
Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) satte for noen år siden ut nesten 7000 unglaks ved utløpet av Imsa i Rogaland. Alle var klekket ut på NINAs forskningsstasjon på Ims.
Noen av dem var avkom av to oppdrettslaks, andre av to villaks fra Imsaelva, men de hadde også selskap av blandingsraser. Noen med vill mor og oppdrettet far, andre med vill far og oppdrettsmor.
Alle var godt merket, så forskerne kunne se hvem som kom tilbake fra turen ut i det åpne havet når tiden var kommet for å vende kjønnsmodne tilbake.
«Resultatene fra forsøket viser at arv fra mor er viktigere enn arv fra far når det gjelder overlevelse, orienteringsevne og vekst i havet», skriver Nina Jonsson og Bror Jonsson i siste utgave av tidsskriftet Naturen.
De rene Imsa-laksene og hybridene med Imsa-mor og oppdrettspappa var dobbelt så flinke til å finne tilbake til utgangspunktet der langt inne i fjorden.
Ikke prioritert i oppdrett
For helt vill laks som aldri har vært rørt av forskerhender, er det cirka 3 prosent som vender tilbake, forteller Nina Jonsson i en e-post til forskning.no. Fiskene i forsøket lå mellom 0,6 og 2 prosent, avhengig av foreldrene.
Og det hjalp ikke så mye med vill pappalaks hvis mammaen var av oppdrettsnæringens nøye selekterte laksestamme. Disse er avlet fram for å vokse mest mulig fortest mulig, og stedsansen har naturlig nok ikke vært særlig høyt prioritert.
Det har jo heller ikke så mye å si der de svømmer rundt i merdene sine, men det kan få konsekvenser når laksen rømmer fra oppdrettsanleggene.
Bekymret for rømlinger
Det er nemlig de rømte hunnene som har størst sjanse til å føre genene sine videre. Rømte hanner er mindre vellykkede på den ville gytearenaen. Stedsansmessig er det dermed den «den absolutt dårligste kombinasjonen av kryssing» som har størst suksess.
– Resultatene støtter vår tidligere bekymring for at virkningen av rømt laks er negativ, sier Nina Jonsson.
Overfor forskning.no bekrefter hun at dette problemet vil forsvinne dersom oppdrettslaksen blir steril, slik forskere nå jobber med å få til, og som Havforskningsinstituttet har skrevet om her: Forskere stanset kjønnsmodning hos oppdrettslaks.
Referanser:
Nina Jonsson og Bror Jonsson: Hos laks er det gener fra mor som avgjør om avkommet finner veien hjem. Naturen, 01/2018, doi: 10.18261/issn.1504-3118-2018-01-06. Sammendrag
Bror Jonsson og Nina Jonsson: Maternal inheritance influences homing and growth of hybrid offspring between wild and farmed Atlantic salmon (pdf). Aquaculture Environment Interactions, juli 2017, doi: 10.3354/aei00232.
