Tore Bjørgo, leder ved Senter for ekstremismeforskning på UiO, mener forskning på ekstremisme i Norge er underlagt strengere regelverk enn i mange andre deler av verden. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)
Tore Bjørgo, leder ved Senter for ekstremismeforskning på UiO, mener forskning på ekstremisme i Norge er underlagt strengere regelverk enn i mange andre deler av verden. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Hindrer personvern viktig forskning?

Internett gir forskere muligheten til å observere ekstremister på måter som tidligere ikke har vært mulig. – Men vi får ikke bruke den, sier forsker.

Published

– Jeg har blitt ekstra oppmerksom på at anonymisering og sikker lagring av data er viktig, men jeg er fortsatt litt usikker på hva som egentlig er lov når det gjelder å samle inn opplysninger, sier Birgitte Prangerød Haanshuus.

– Erfarne forskere kontakter meg og spør hva de får lov og ikke får lov å forske på på internett, sier hun.

I 2017 ble artikkelen Høyreklikk! En analyse av ytre høyre på sosiale medier i Norge publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning. Her kartlegger Haanshuus sammen med Anders Ravik Jupskås norske høyreekstreme grupper med åpne Facebook-sider. Fordi de holdt seg unna såkalt personidentifiserende opplysninger, måtte det verken innhentes samtykke eller informeres om at forskningen pågikk. De holdt seg også unna kommentarfeltene.

Lengst opp i SV-blokka på Blindern holder Senter for ekstremismeforskning til. Haanshuus deler kontor med en rekke andre forskere, i et mellomstort rom fullt av skillevegger og datamaskiner. Maskinene er imidlertid ikke bare et arbeidsverktøy, det er også her forskninga foregår. For ekstremistene har flyttet seg fra gata til data, som de sier her på huset. Det er på internett det skjer.

Bak en av skilleveggene sitter kollega Jacob Aasland Ravndal og kartlegger høyreekstrem vold ved å registrere hendelser som omtales i nettaviser og andre åpne nettkilder. Han har nylig disputert på temaet, og får forespørsler fra forskere som gjerne vil se på datasettet hans. Det kan han imidlertid ikke la dem gjøre. Det er uklart om Ravndal får lov av personvernombudet å fortsette kartleggingen, og om han kan få slippe å ødelegge datasettet.

– Før internett var det ikke mulig å studere de mest ytterliggående gruppene direkte, de opererte under jorden og i hemmelighet, sier Ravndal.

– Internett gir en mulighet til å observere slike grupper på måter som tidligere ikke var mulig. Men vi får ikke bruke den.

Ting vi aldri kunne gjort før

– Forskning på internett er litt umodent, og utviklingen er rask, sier Elisabeth Staksrud.

Foruten å forske på barn og unges bruk av internett i EU kids online-prosjektet, er Staksrud også nestleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora, NESH. Et omfattende arbeid med å revidere komiteens veileder for internettforskning, som kom i 2003, er snart klart.

Elisabeth Staksrud er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)
Elisabeth Staksrud er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

– Det er lett for oss forskere å bli forelsket i dataene og mulighetene. Litt sånn oi, her kan vi finne ting som vi aldri hadde kunnet før, eller som ville kostet utrolig mye. Plutselig kan du sitte som phd-student og samle inn store mengder sensitive data om andre mennesker, som før bare kunne blitt utført gjennom store nasjonale prosjekter, eller kanskje ikke i det hele tatt. Det gir et enormt potensiale for å svare på samfunnsfaglige problemstillinger. Men det gjør også at mange står foran kompliserte forskningsetiske spørsmål, blant annet knyttet til informert samtykke, sier medieviteren.

– Innenfor mitt felt har jeg ikke opplevd at det har vært noe stort problem. Men det krever mye refleksjon og forarbeid. Vi bruker mye tid på å tenke gjennom konsekvenser, særlig for potensielt sårbare informanter. Men det finnes vanskeligere ting å forske på enn internett.

Juss og/eller etikk?

Hva er det da som gjør at forskere går rundt og syns det er fryktelig vanskelig å forske på internett?

– FFI-saken er et vannskille, konstaterer Tore Bjørgo, en av Norges mest erfarne forskere på høyreekstremisme og leder for Senter for ekstremismeforskning.

Det var i 2015 at Forsvarets Forskningsinstitutt søkte om konsesjon fra Datatilsynet for å forske på norske fremmedkrigere, med bruk av åpne kilder på internett. FFI fikk unntak fra regelen om å innhente samtykke, men fremmedkrigerne måtte informeres om at de hadde blitt forsket på. Kravet gjorde forskningen umulig å gjennomføre, mente FFI og droppet prosjektet.

Datatilsynet begrunnet sin avgjørelse blant annet ved å henvise til retningslinjene for forskning på internett.

I ett blogginnlegg om saken skrev direktør Bjørn Erik Thon om at det å bli registrert som fremmedkriger basert på feilaktige opplysninger ville kunne få dramatiske konsekvenser for enkeltindivider.

– Vi hadde ikke hatt så mange saker som handlet om internettforskning, og det ble ansett relevant i saken, sier Camilla Nervik, seniorrådgiver i Datatilsynet, om hvorfor det ble henvist til etiske retningslinjer i konsesjonen.

– Det er ikke gitt at etikken ville være enig i avgjørelsen?

– Nei, det kan være.

Avgjørelsen fra Datatilsynet er uansett til syvende og sist juridisk.

– Utgangspunktet i personopplysningsloven er at alle har rett til informasjon når det behandles opplysninger om oss. I denne saken ble det ikke godtgjort at noen av unntakene fra dette kunne brukes, understreker Nervik.

Det er forskning på mennesker

Samme år som FFI-saken skapte overskrifter, behandlet Den nasjonale forskningsetiske komité en sak om forskning på noe helt annet: ME-pasienter som debatterer sykdommen sin på ulike nettfora.

Komiteen kritiserte forskningen fordi sitater fra en vitenskapelig artikkel om temaet lett kunne spores tilbake til forumdebattanter. I en uttalelse slo komiteen derfor fast at forskerne burde ha informert administratorer og brukere på nettstedene, og innhentet samtykke før prosjektet ble påbegynt. Den påpekte også at selv om forskerne bare undersøkte forum der administrator var over 16 år, er ikke det garanti nok for at ikke deltakere i forumet kunne være mindreårige.

Datatilsynet forvalter personopplysningsloven. Den nasjonale forskningsetiske komité gir veiledning og rådgivende uttalelser om forskningsetikk og forebygger vitenskapelig uredelighet. 

I en artikkel i Morgenbladet samme år ble Datatilsynet og komiteen fremstilt som uoverkommelige hinder for forskning på internett. I artikkelen «Når etikken stopper forskningen» henviser journalistene til at flere forskere mener at «det norske etikkregimet er blitt en hemsko ved bruk av kildemateriale fra internett».

– Etikken har blitt omtalt som en hindring for forskning på internett, men det er misvisende. Etikken gir rom for refleksjon så forskere kan opptre ansvarlig. Det handler ikke om ja eller nei-svar, sier Vidar Enebakk, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora.

Han peker på en dataskjerm.

– Dette er ikke bare tekst.

Og tar i maskinen.

– Og dette er ikke bare teknologi. Det er forskning på mennesker det er snakk om i etisk forstand. Forskere som sier at «jammen det er ikke noe kult hvis de vet at jeg er der», at folk oppfører seg annerledes dersom de vet at en forsker følger med på dem – ja, da er det stalkerforskning de vil drive med da. Da handler det ikke om internett, egentlig, sier Enebakk.

– Det er ikke greit for en forsker å tjuvlytte til samtaler i skolegården og så bruke det i forskningen sin. Dette er akkurat det samme.

Ekstremister og barnevernsbarn

FFIs ønske om å forske på fremmedkrigere har ikke blitt vurdert av Den nasjonale forskningsetiske komité, men behandlet av Datatilsynet. De fant at samfunnsnytten var så stor at det ble gitt unntak fra å innhente samtykke. Men fremmedkrigerne måtte informeres.

Dessuten bestemte Datatilsynet at det å bli kalt fremmedkriger var sensitivt. Og behandling av sensitive opplysninger er konsesjonspliktig, i hvert fall frem til ny personvernlov trer i kraft i mai i år. Dette har blant annet Norsk senter for forskningsdata reagert på, som i brev til Datatilsynet i september 2016 skriver at de mener «det kan diskuteres om det å bli kategorisert som «ekstremist» er like sensitivt som det å bli kategorisert som «barnevernsbarn», «pasient» eller lignende».

Senteret skriver at i lys av Datatilsynets nye praksis på feltet kan redselen for å trå feil bli stor, og advarer til slutt mot at «Det vil være svært uheldig for samfunnet og forskningen om vilkårene for ekstremistforskning hindrer gjennomføring av gode og samfunnsnyttige prosjekter».

Camilla Nervik i Datatilsynet mener man skal være forsiktige med å påstå at FFI-saken satte en presedens som gjør det vanskelig å forske eller skaper usikkerhet.

– Det er snakk om én sak, med spesielle problemstillinger, som ingen har påklaget.

Hva gjelder sammenligningen fremmedkrigere og barnevernsbarn er Nervik tydelig på at alle har samme rett til personvern, uansett.

– Det er ikke straffbart å reise til Syria, og vi kan ikke slå fast kriminell adferd. Fremmedkrigere har like personvernrettigheter som alle andre mennesker, og vi må ha gode grunner og hjemmel i lov for å kunne gjøre unntak.

Må anonymisere offentlige aktivister

I et pågående prosjekt har Tore Bjørgos forskergruppe fått konsesjon til å forske på konspirasjonsteorier gjennom å intervjue politiet, men er underlagt svært strenge regler for anonymisering av informasjon om tredjepart.

– Det betyr at hvis jeg skulle omtale Fjordmann, en av de store nettaktivistene som alle vet hvem er, så må jeg anonymisere han. Eller lederen for Soldiers of Odin, som står frem i media med fullt navn.

Noen forskere velger å skrive populærvitenskapelige bøker, i stedet for forskningsartikler, forteller Bjørgo.

– Du skal bare flytte deg litt bort fra formell forskning og over til å skrive sakprosa, så er du plutselig utenfor lov om personopplysninger og kan skrive hva du vil.

– Pressen, som gjerne er interessert i persondata, er unntatt lov om personopplysninger. Vi forskere, som ikke er ute etter Per og Pål som sådan, men heller kunnskap på et høyere abstraksjonsnivå, vi må konsesjonsbehandles og underlegges strenge regler, sier Bjørgo.

– Det blir ofte praktisk ugjennomførbart, og fører til at en del forskning ikke blir gjort. Det er ikke personvernet som vinner på at vi holdes utenfor. Et samfunnsområde blir overlatt til journalister, som har en mye svakere bevissthet om personvern enn vi har.

Ekstremister vurderes som ekstra sensitivt

– Det er et paradoks at det er på grunn av deres ytterliggående politiske tilhørighet at det å forske på ekstremister vurderes som sensitivt, sier Jacob Ravndal fra Senter for ekstremismeforskning.

– Det er greit å skrive om stortingspolitikere, men jo mer ytterliggående aktivistene er, jo mer sensitivt. Og da får vi ikke lov til å samle inn informasjon om dem. Jo mer ulovlig og ekstrem aktiviteten er, jo større skulle man tro samfunnets interesse var for å få vite om det.

Bjørgo frykter det kan bli verre med ny personvernlov i år, som truer med store bøter til institusjoner som ikke følger reglene.

– Når man er redd for å gjøre feil legger man gjerne lista enda litt høyere, for å være på den sikre siden.

Den nasjonale forskningsetiske komité skal behandle en sak som berører ekstremismeforskning og internett i desember i år. I de reviderte retningslinjene er det uttrykt mer i klartekst at viktig og kritisk samfunnsforskning må kunne forekomme, forteller sekretariatsleder Vidar Enebakk.

– Det finnes gode grunner til å forske uten samtykke, men det brukes ikke så mye i Norge. I Canada og Storbritannia har man vært mer eksplisitte på at personvern kan bli et hinder for kritisk forsking. Da må man tenke annerledes om hvem som har krav på beskyttelse.

Et digitalt torg?

Både personopplysningsloven og etiske retningslinjer omtaler forskeres ansvar for å informere de som forskes på. I Den nasjonale forskningsetiske komités retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora er det unntak for regelen «når forskningen blir gjennomført med observasjon på åpne arenaer, på gater og torg».

– Hvor er den allmenne offentlighet i dag? Den er på Facebook, sier Tore Bjørgo.

– Der har vi helt åpne sider der vi får lov til å være. Men så er det mye aktivitet på vårt felt som er flytta til halvoffentlige sider. Du må være medlem, men det er ikke hemmelig.

En sånn side er «Fedrelandet viktigst», gruppa som oppnådde internasjonale overskrifter da medlemmene trodde tomme buss-seter var burkakledde kvinner.

– Gruppa har over 14 000 medlemmer, det tilsvarer en ganske stor norsk by. Et kjempetorg der folk roper ut sine meninger. Men vi får ikke lov til å være der, med mindre vi går inn og sier hei, vi er her! Og da er det 5000 av dem som kaster seg over oss. Hvis jeg hadde gått inn som enkeltperson og sagt jeg er Tore Bjørgo, jeg er her for å forske på dere, hadde jeg ikke hatt annet å gjøre de neste månedene enn å håndtere alle som hetsa meg. Så vi er veldig tilbakeholdne med det.

– Vi ønsker ikke å gå inn med falsk profil, understreker Ravndal.

– I mange tilfeller kan man bli med i en gruppe under sitt navn og med egen profil, men er det nok? Eller må du når du er der inne sende ut en melding der du sier at du er der? Det vil påvirke dataene. Det er et dilemma. Vi er jo der for å observere… Jeg syns ikke det er like krystallklart hva som er riktig her.

Ravndal har også observert demonstrasjoner som ledd i sin forskning. Da nynazister demonstrerte i Gøteborg i september, var han til stede.

– Hvis noen hadde spurt, hadde jeg sagt hvorfor jeg var der. Det er ikke snakk om å skjule seg, men ikke nødvendigvis flagge at man er der heller, sier Ravndal.

– Der bar nazistene for øvrig plakater med bilder av to gode forskerkolleger, Magnus Ranstorp og Christer Mattsson, med ordet «folkeforræder». Så det er ikke veldig fristende å gå rundt med skilt som sier at hei, her er vi, kommenterer Bjørgo.

– Vi er oppe i mange ulike situasjoner, og grader av hvor direkte vi agerer med folk, hvor mye opplysning vi gir. Dette må vi ta med oss inn i det digitale rommet, når vi går på digitale gater i stedet for fysiske gater. Men hvor grunnleggende annerledes er det egentlig?

Forventet offentlighet

– Det er annerledes, fordi i en demonstrasjon vet du ikke hva alle heter, hvem de er gift med, hvilken skole barna går på og at de var på skiferie i Hemsedal i helga, sier Elisabeth Staksrud.

– Det er en del av det nye med å forske på internett. Så her må vi ha aktiv refleksjon. Med respekt for menneskeverdet som grunnprinsipp i bunn.

Forskningsetikk handler om mye mer enn personvern og personopplysninger, understreker Staksrud.

– Vi har kanskje ikke alltid vært flinke til å formidle det. Noen tror at Den nasjonale forskningsetiske komité, Norsk senter for forskningsdata og Datatilsynet er det samme.

I noen tilfeller kan etikken være strengere enn personvernlovgivningen. Noe som er offentlig, rent juridisk, er kanskje ikke greit å bruke uten å si fra til dem det gjelder.

– Mange setter likhetstegn mellom det som står i avisen og det som ligger ute åpent tilgjengelig på nett. Men mange privatpersoner legger ut ting på nett uten å overskue konsekvensen av det. Og det er ikke alltid enkelt å vite om den som har lagt ut noe er mindreårig eller om det er andre hensyn som må tas. Vi må gå noen runder for å finne en god balanse her mellom forskeres, informanters og samfunnets interesse.

I den reviderte veilederen fremhever Den nasjonale forskningsetiske komité begrepet «forventet offentlighet». Det er ikke opplagt at all informasjon på Internett er offentlig, selv om den ligger åpent tilgjengelig rent teknisk.

– Det er et stort sprang fra det å forstå at det du legger ut på nett kan sees av andre, og forstå eller forvente at en forsker kan bruke det for å analysere deg og din kommunikasjon, og så publisere en artikkel om det, sier Staksrud.

Referanse:

Bigitte Prangerød Haanshuus og Anders Ravik Jupskås: Høyreklikk! En analyse av ytre høyre på sosiale medier i Norge. Tidsskrift for samfunnsforskning. 2017. DOI: 10.18261/issn.1504-291X-2017-02-01