Arbeidet med sandflukt som opphav til sandsletter er nytt både i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Forskere fra blant annet Danmark, Nederland og Polen jobber med sandflukt, men de fleste konsentrerer seg om dyneområdet, det vil si den sanden som ligger nær stranden, og ikke på sandslettene innenfor.

– Sanddyner er dynamiske. Vi vet ikke hvor gamle de er. De kan være fra i fjor
for alt vi vet. Sandslettene er mye eldre og mer stabile.

– De tynne organiske lagene viser stabilitet og er derfor mer attraktive å studere for å finne ut mer om sandflukt i forhistorien, forklarer botaniker Lisbeth Prøsch-Danielsen ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger.

Sammen med kollega geolog Lotte Selsing studerer hun transport av sand til sandslettene som ligger innenfor sanddynene langs strendene på Jæren, og ser på hvor lenge sandflukten har foregått, i hvilke områder den er utbredt, og hva flukten skyldes.

Forskningsarbeidet bygger på data og materiale fra tverrfaglige undersøkelser gjort på Arkeologisk museum de siste femti årene.

Lettere å finne kulturminner

– Landskapet på Jæren er totalt forandret på grunn av flygesanden, og den opprinnelige topografien er skjult. Det har derfor vært vanskelig å fastslå hvor de forhistoriske boplassene kunne ligge i de områdene som er dekket av flygesand.

– Men nå er vi kommet et skritt videre. De nye forskningsresultatene vil gjøre det lettere å lage prognoser for hvor kulturminner kan finnes, forklarer Prøsch-Danielsen og Selsing.

Forskningen på sandflukt kan brukes i mange ulike sammenhenger. Den vil særlig være nyttig for videre forskning ved Arkeologisk museum og for museets samarbeid med Rogaland fylkeskommune om planlegging av utgravingsprosjekter.

Forhistorisk flygesand

Flygesand består av sandpartikler, vanligvis av kvarts, som er blitt transportert med vinden.

– Sandpartikler som er blitt flyttet rundt med vinden over lengre tid, får en karakteristisk matt overflate fordi partiklene kolliderer og blir avrundete etter hvert.

– Vinden må ha en viss styrke, rundt 12–15 meter per sekund, for å holde sandkornene i bevegelse. Denne vindstyrken kan oppstå året rundt på Jæren, sier Selsing.

Tidligere arkeologiske undersøkelser og flere utgravinger viser at flygesandaktivitet går langt tilbake i tid. Enkelte steder kan man finne et lag med flygesand som er flere meter tykt, og enkelte dateringer viser at flygesandaktiviteten pågikk også for ni tusen år siden.

– Ved utvidelsen av Stavanger flyplass på 1980-tallet ble et stort område undersøkt arkeologisk. Det lå hele to meter med sand over den arkeologiske lokaliteten. Sanden har rett og slett jevnet ut hele landskapet, sier Selsing.

Havnivå og menneskelige aktiviteter

Ifølge de to forskerne skyldes den store sandflukten på Jæren i hovedsak endringer i havnivået og menneskelige aktiviteter som har påvirket det lokale vindklimaet.

– For mellom 7 500 og 5 500 år siden stod havet så høyt at kystlinjen enkelte steder gikk en kilometer lenger inn i landet enn det den gjør i dag, sier Prøsch-Danielsen.

– De store, grunne fjordene og elvemunningene ble fylt med sand som tidligere hadde blitt lagt igjen ved kysten og i havet under siste del av istiden. Det er denne sanden som er opphavet til sandstrendene langs Jæren.

– Da havnivået igjen sank, ble store sandområder blottlagt, og vinden fikk fritt spillerom med sedimentene.

– For at sandflukt skal kunne finne sted, er det flere faktorer som må være til stede. Det må finnes tilgjengelig sandig materiale, manglende vegetasjonsdekke og en god porsjon vind for å sette sanden i bevegelse.

Ved Salthelleren på Ogna er det spor etter sandflukt allerede for rundt 7 000 år siden. Det var før jærbuen hadde begynt å drive jordbruk, sier Prøsch-Danielsen.

Hun legger til at menneskelige aktiviteter i tillegg har bidratt til at vegetasjonsdekket ble ødelagt slik at vinden lettere fikk tak i sanden, og at sandflukten derfor ble mer utbredt opp gjennom tidene.

Skogen på Jæren forsvinner

– Det er vanskelig å forestille seg det i dag, men i eldre steinalder var Jæren dekket av en tett løvskog, sier Prøsch-Danielsen.

Rogalendingens formødre og forfedre begynte å hogge ned og brenne skogen for å skaffe beite til buskapen sin, som bestod av sauer, geiter og kyr. Resultatet ble store arealer med lynghei som ble skjøttet ved jevnlig sviing og beiting.

I løpet av 1 500 år var skogen på Jæren borte. Lyngheiene dominerte landskapet på Jæren helt frem til andre verdenskrig. Først da skjøt det moderne jordbruket fart.

– Den menneskeskapte overgangen fra løvskog til lynghei endret det lokale klimaet sterkt, særlig langs kysten. Den kraftige vinden fra havet møtte ingen motstand, og på grunn av nedkjølingseffekten av vinden virket temperaturen lavere, sier Selsing.

Jordbruket bidrar til sandflukt

Da jordbruket kom til Rogaland for 4 000 år siden, økte sandflukten ytterligere. I tillegg ble menneskene bofaste, og dermed ble miljøet mer sårbart for erosjon og forørkning.

– Da de første bøndene pløyde åkrene sine for å så bygg og hvete, rev de opp jordsmonnet og blottla sanden under, sier de to forskerne.
 
Dermed fikk vinden tak i sanden, og sandflukten var et faktum. I jordlag fra jernalderen i Sola og på Karmøy kan forskerne til og med finne ard-spor etter bøndenes pløying i jorda.

De finner også tegn på at bøndene flyttet åkrene sine etter som de gamle ble dekket av sand og dyrkningsforholdene ble ødelagt.

– Sandflukten hadde stor effekt på selve landskapet og påvirket nok også familie-enhetene og samfunnet sterkt, sier Prøsch-Danielsen og Selsing.

Miljøendringer i forhistorien

Ved utgravingene ved Stavanger flyplass viste en jordprofil vekslende sand- og jordlag. Det tyder på en veksling mellom ustabile og stabile perioder i det tidlige landbruket på Jæren.

– Lærdommen om at for hard utnytting av jordsmonnet ødela livsgrunnlaget, satt nok ikke så lenge i hos den forhistoriske bonden. Fristelsen til kortsiktig gevinst ble for stor, sier Prøsch-Danielsen.

Fjerningen av skogen hadde stor innvirkning både på det lokale klimaet og på miljøet i området. Forskerne ser klare paralleller til miljø- og klimaendringene i dag.

– Den største forskjellen mellom de menneskeskapte miljøendringene i forhistorien og nåtiden er likevel at de moderne inngrepene er så mye mer vidtrekkende og så mye vanskeligere å lege, sier Selsing.

Både sandflukten og dyptgripende endringer i jærlandskapet fortsatte utover middel-alderen og helt opp i nyere tid.

– Sandflukten på Jæren skapte lokale lommer av forørkning, forklarer Prøsch-Danielsen.

– Det er få steder i Norge hvor forskerne finner liknende tilfeller. Et av dem er Kvitsanden på Røros, som er landets eneste innlandsørken. Området ble ørken først etter at skogen ble hugget ned for at trevirket skulle brukes til gruvedriften.