Hornmoens artikkel er en del av boka “Maktens tekster”, og har tittelen “Roller og maktrelasjoner i forskningsjournalistikk”. Han påpeker at forholdet mellom forskere og journalister er preget av både harmoni og disharmoni. Forskere gir gjerne uttrykk for at medieoppslag forvrenger forskningens prosess og resultater.

- Man kan merke en generell skepsis til journalistisk fremstilling av forskningsstoff. Mange forskere fremhever at journalister mangler forståelse for vitenskap. Journalister påpeker på sin side ofte forskerens manglende evne til å snakke slik at “folk flest forstår”, sier Hornmoen.

Samspill

Forskeren eller eksperten spiller en sentral rolle for journalisten. Journalisten trenger en ekspert for å gi tyngde til en sak, og forskeren har behov for offentlig anerkjennelse av vitenskapens arbeid.

- Blant journalister hersker det en betydelig tiltro til forskerkildenes autoritet. Forskere har status som nøytrale og upartiske kommentatorer, og benyttes til å gi oppslag “objektivitet” og tyngde.

Popularisering av vitenskap er ikke noe nytt fenomen. Den har røtter tilbake til 1800-tallet. Forskningsinstitusjoner har i økende grad vektlagt de pragmatiske målene med offentlig kommunikasjon eller forskningsformidling.

- Dette kan man se i sammenheng med behovet for økte midler til forskningen. Det er blant annet tydelig i Norges forskningsråds formidlingsstrategi fra 1997, der journalister betraktes som redskap for å fremme forskningen i samfunnet.

Maktspill

Hornmoen påpeker at populariseringen følger en modell som gir mye makt til forskeren. Ifølge denne modellen utvikler forskere først “genuin” vitenskapelig kunnskap og deretter sprer journalister en forenklet fremstilling til et allment publikum.

- Dette mønsteret bidrar til å opprettholde et kunnskapsmessig hierarki som plasserer forskere over journalister. Journalister oppfattes som en kanal, som har som oppgave å rapportere vitenskapelige funn med maksimal troskap mot kilden.

En slik kommunikasjon mellom journalist og forsker kan lett gli over i ukritisk journalistikk, ifølge Hornmoen.

- Forskningsjournalistikkens problem er at journalister ikke reflekterer over sine oppgaver på feltet og anstrenger seg for å vurdere forskeres uttalelser og eventuelle funn kritisk.

Ny forskning viser

Språkbruken i forskningsjournalistikken har også sine særpreg, og fremhever gjerne det unike og underlige. Språket og den bestemte måten å bruke adjektiver på, innbyr gjerne til en publikumsattityde der man ser opp til det beskrevne eller forskeren. Eksperten tillegges en autoritet slik at de kan forutsi når den neste influensaepidemien er over oss, gi løfter om en ny vaksinasjonsmetode eller om et “enestående” norskutviklet instrument.

- Henvisningene til de “unike nyvinningene” eller “gjennombruddene” følger ofte et fast mønster. Enten lovpriser man noe ved å omtale noe som aldri før er oppnådd, eller man viser til hvilken potensiell nytte det kan ha - helst for hver og en av oss. Antagelsen er at dersom forsker og journalist ikke klarer å underordne seg dette mønsteret, er sjansen for å nå et større publikum redusert. Men jeg tror publikum i like stor grad vil ha en journalistikk som problematiserer vitenskapen og setter den inn i en sammenheng.

Politikkens eksperter

Også innen politikken har ekspertenes rolle blitt viktigere. Politikere benytter seg i økende grad av “nye” forskningsresultater som argumenter for sine standpunkt. Forskere brukes også som ekspertkommentator, slik tilfellet er med den pågående krisen i Irak.

- Vi ser en merkbar økning i samfunnsviterens deltagelse i den offentlige debatten. De brukes hyppigere som ekspertkommentatorer til aktuelle begivenheter, også på områder som de nødvendigvis ikke har forsket mest på, sier Harald Hornmoen.