38 år gamle «Pia» har ikke vært hos tannlegen siden videregående. Flere av tennene hennes har smuldret bort, og hun smiler ikke lenger. Da hun var ung, ble hun utsatt for flere traumatiserende hendelser, noe som førte til en ekstrem tannlegeskrekk, odontofobi.
I dag kan pasienter med sterk tannlegeskrekk, få behandlet både angsten sin og tennene gjennom et offentlig tilbud, slik at de senere blir i stand til å gå til tannlegen selv.
Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst (TkØ) har tilbudt denne behandlingen siden 2013.
Men hva går egentlig behandlingen ut på?
Den mest effektive metoden
I 2011 ble TOO-prosjektet opprettet. Prosjektet er et offentlig tilrettelagt tannhelsetilbud til tortur- og overgrepsutsatte og personer med såkalt odontofobi, altså sterk angst for tannbehandling.
Pasienten blir behandlet av et tverrfaglig behandlerteam som består av psykolog, tannlege, tannhelsesekretær og tannpleier. Målet er at pasienten i løpet av behandlingen skal lære å mestre angsten og dermed bli i stand til å motta vanlig tannbehandling.
Behandlingen baserer seg på prinsipper fra eksponerings-terapi og traumeforståelse.
– Eksponeringsterapi er den mest effektive metoden for behandling av fobier, forteller psykolog Åshild Nupen. Nupen har jobbet i prosjektet siden starten og har vært med å utvikle den nasjonale behandlingsmanualen for TOO-prosjektet.
For å bli kvitt en fobi, uavhengig om det er for høyder, slanger, folksomme plasser eller tannlege, må du øve i trygge omgivelser på det som er vanskelig, kjenne på de følelsene som kommer og bearbeide dette til det ikke lenger er så vanskelig.
– Effekten av å lære seg nye verktøy for å mestre vanskelige situasjoner eller følelser ellers i livet har vist seg å være svært betydningsfull, sier Nupen.
Mellom tre og syv prosent har odontofobi
TOO-behandlingen blir tilpasset hver enkelt pasient ut ifra hvor omfattende angsten er og hvor omfattende tannbehandlingsbehovet er. Selve angstbehandlingen består av ukentlige sesjoner som ofte går over en periode på mellom to til fire måneder, mens den etterfølgende tannbehandlingen fullføres innen ett år.
– Mange opplever at det er vanskelig å gå til tannlegen uten at de nødvendigvis har odontofobi, men vi kan med rimelig sikkerhet si at omtrent tre til syv prosent av den norske befolkningen oppfyller kravene til en spesifikk fobi for å gå til tannlegen, odontofobi, sier Nupen.
Overgrep førte til tannlegeskrekk
«Pia» er en av pasientene som har mottatt behandling for tannlegeskrekk.
Som barn ble hun utsatt for seksuelle overgrep. Hun hadde en traumatisk opplevelse med en innleggelse på sykehus da hun var yngre, hvor hun ble holdt fast av personalet, noe hun opplevde som et overgrep. Hun opplevde også at skoletannlegen kjeftet på henne fordi hun var så redd. Til sammen gjorde dette at hun hadde vært redd for tannlegen hele livet.
Pia hadde hørt om TOO-behandlingen via noen bekjente og tok selv kontakt med teamet på TkØ.
Tannbehandlingsangsten hennes ble kartlagt gjennom samtale med psykologen og utfylling av et spørreskjema.
Det viste seg altså at Pia hadde odontofobi.
Trente seg gradvis opp
Før Pia i det hele tatt kunne møte en tannlege, fikk hun behandlingstimer hos psykolog. Deretter møtte hun tannlegen i et nøytralt rom slik at de kunne bli kjent og snakke om hvordan de sammen kunne legge opp angstbehandlingen.
Her skulle hun trene seg gradvis opp til å møte de tingene hun var redd for, en ting av gangen. Det skulle foregå med små kontrollerte skritt, planlagt og avtalt på forhånd, og Pia skulle til enhver tid ha kontrollen over alt som skjedde.
– Dette er essensen i denne behandlingsmetoden, forteller tannlege Jorun Torper ved TkØ, som er en av angstbehandlerne, og veileder for tannleger i TOO-prosjektet.
– Eksponeringsterapi er en krevende behandlingsform. Vi jobber med pasientens unngåelsesadferd overfor sin egen angst i tillegg til å forstå og behandle de eventuelle traumene som spesielt overgrepsofre gjenopplever i en tannbehandlingssituasjon. Det verdifulle med denne behandlingsformen er at pasienten får øvet seg, ikke bare snakke.
Pustevansker, hjertebank, skjelving og kvalme
I starten hadde Pia sterke angstreaksjoner bare hun kom inn i tannlegerommet. Disse vekslet mellom pustevansker, hjertebank, skjelving og kvalme. Derfor måtte hun lære seg noen mestringsverktøy for å overvinne reaksjonene, som for eksempel pusteteknikker.
Pia måtte også jobbe med å håndtere katastrofetankene hun stadig fikk, for eksempel om at tannlegen skulle holde henne fast og gjøre fæle ting mot henne. Hun kunne sette egne grenser og når som helst gå ut av rommet.
Så snart Pia følte seg trygg nok i rommet, var neste skritt å trene på å sitte i tannlegestolen. Hun startet med å sitte ett sekund i stolen, og deretter gå ut av den. Dette ble gjentatt helt til kroppen sluttet å være nervøs av å sitte i stolen.
Det største gjennombruddet
Etter hvert følte Pia seg så trygg på tannlegen at hun turte åpne munnen litt og la tannlegen få komme så nær at det var mulig å se inn. Dette var kanskje det største gjennombruddet for Pia som hadde skjult tennene sine i så mange år.
Nå startet tilvenningen til de ulike instrumentene og prosedyrene som inngår i en vanlig tannbehandling med avtalte, overkommelige skritt. For eksempel ble bormaskinen introdusert en meter fra Pia, slik at hun kunne bli kjent med den og se hvordan den virket.
Deretter lot hun den få komme gradvis nærmere. Så begynte tilvenningen til selve lyden. Slik fortsatte treningen, skritt for skritt, til hun mestret å få boret i en tann med bedøvelse.
Spilleregler for tannbehandlingen videre
Etter ti sesjoner med angstbehandling hos tannlegen var hun nå klar for neste skritt: Å få behandlet tennene sine. Pia og tannlegen utarbeidet en «mestringsplan» som blant annet beskrev hvilke «spilleregler» som skulle gjelde for det nye tannhelseteamet som skulle foreta den videre tannbehandlingen. Dette teamet er også en del av TOO-behandlingen.
Pia ville for eksempel alltid vite hva som skulle skje, hvor lenge ting skulle vare og at ingenting skulle gjøres før hun var klar for det selv. Hun ville ha muligheten til å stoppe underveis hvis hun trengte det ved å bruke et forhåndsbestemt stoppsignal.
Pia ble godt tatt imot av det nye teamet, og hun kjente seg snart trygg da hun skjønte at tannlegen hadde lest mestringsplanen hennes i forkant og satt av god tid til å snakke om hvordan de kunne legge til rette for at det skulle bli best mulig for henne. Sammen la de en plan for behandlingen som skulle utføres. Og snart fikk hun erfare at de fulgte spillereglene til punkt og prikke, og at hun selv hadde full kontroll.
Det nye livet
Noen måneder senere var Pia ferdig med tannbehandlingen og utskrevet fra TOO-behandlingen. Hun følte at en ny verden åpnet seg for henne. Hun skammet seg ikke lenger, hun kunne smile, tygge mat uten problemer, og hun kunne gjenoppta sitt sosiale liv.
Heretter måtte hun selv ta ansvar for vedlikeholdet av tennene sine og avtalte at hun skulle få en årlig innkalling til sin tannlege.
Pia fortalte i ettertid at det viktigste hun lærte gjennom TOO-behandlingen, var at det faktisk var mulig å lære seg å mestre situasjoner hun aldri hadde drømt om skulle være mulig for henne, ved å utsette seg for det gradvis og under kontrollerte forhold.
Hun oppdaget gjentatte ganger at de katastrofetankene hun hadde ved oppstart, viste seg å ikke stemme med virkeligheten når det kom til stykket, og hun ble modigere. En annen viktig lærdom som Pia tok med seg videre, var at det er greit å sette grenser for både seg selv og for andre. At det er lov å si nei, og at dette blir respektert.
Tid for evaluering
Et viktig mål for helsemyndighetene i Norge er at alle skal ha lik tilgang til tannhelsetjenester uavhengig av etnisk bakgrunn, kjønn, personlig økonomi og livssituasjon. I 2010 kom en rapport fra Helsedirektoratet: Tilrettelagte tannhelsetilbud for mennesker som er blitt utsatt for tortur, overgrep eller har odontofobi – Vurdering av omfang og behov samt forslag til tannhelsetiltak. Rapporten er bakgrunnen for TOO-prosjektet.
Pasienter som oppsøker TOO-prosjektet har ulik bakgrunn og ulik psykologisk ballast i tillegg til tannlegeskrekken sin. Derfor innebærer prosjektet også forskning for å evaluere effekten av behandlingsmetodene på de ulike pasientgruppene. Målet er å gjøre tilbudet så godt som mulig slik at flest mulig kan få hjelp.
