Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress(NKVTS)
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
De undersøkte 10-18-åringene fikk to forskjellige typer behandling. (Foto: Microstock)
Når et barn opplever noe traumatisk, påvirker det foreldrene. Men det gjør behandlingen etterpå, også. I en ny studie viser forskerne hvordan foreldre reagerer følelsesmessig på behandlingen som barna får.
Urolige foreldre
Det viser seg at foreldrene blir mindre stressede og urolige når barna går til terapi. Og det er helt uavhenging av hva slags terapi barnet faktisk får.
Psykolog og forsker Tonje Holt ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) forteller at foreldre blir både urolige, stressede og opprørte når barna har opplevd traumatiske hendelser.
– Også tristhet, skyld og skam er fremtredende, sier Holt.
135 foreldre ble spurt om følelsesmessige reaksjoner og depressive plager ved tre behandlingstidspunkt; før behandlingen av barna startet, underveis i behandlingen, og etter at behandlingen var avsluttet.
Dataene er hentet fra en stor undersøkelse om behandling, der 156 barn og ungdom mellom 10 og 18 år var med. Barna har enten fått en traumespesifikk behandlingsmetode som kalles traumefokusert kognitiv atferdsterapi, eller den vanlige behandlingen som barne- og ungdomspsykiatrien gir.
I traumefokusert kognitiv atferdsterapi skal barna, sammen med foreldrene, lære hvordan de kan redusere stress og bearbeide tanker og følelser knyttet til traumehendelsen.
Barna og ungdommene i utvalget hadde opplevd ulike typer traumer, blant annet vold i familien og seksuelle overgrep.
Forskerne fant at foreldrene ble bedre når barna kom i behandling, uavhengig av hvilken behandlingstype barna fikk.
Flere av barna ble bedre når de fikk traumefokusert kognitiv atferdsterapi enn når de gikk til vanlig behanling.
Det ble også undersøkt om foreldres bedring kunne forklare hvorfor traumefokusert kognitiv atferdsterapi hadde bedre effekt på barnas traumerelaterte plager enn det behandlingen som vanligvis ble tilbudt ved klinikkene hadde.
Foreldres bedring kunne delvis forklare behandlingseffekten i barnas depressive plager, men ikke i barnas posttraumatiske plager.
– Det at foreldre opplever en reduksjon i egne reaksjoner, kan altså hjelpe mot barnas depresjon, men i dette utvalget er det få holdepunkter for at det hjelper mot barnas posttraumatiske stressplager, sier Holt.
Hun mener derfor det er viktig å undersøke nærmere om det kan være annet som skal til for å bedre barnas posttraumatiske plager.
– Det er også viktig å undersøke nærmere hva det er, mer spesifikt, som gjør at foreldre har effekt av behandlingen som barna får, understreker Holt.
