Mange som har opplevd en traumatisk hendelse vil helst unngå å tenke på den eller snakke om den.

Men en som sliter med posttraumatiske reaksjoner, vil ofte ha stor nytte av en grundig bearbeidelse av hendelsen. Derfor må terapeuten tørre å spørre.

Det mener forsker Kristin Alve Glad ved NKVTS.

- Hvis vi klinikere unngår å spørre klientene om deres traumatiske opplevelser og reaksjoner, risikerer vi å formidle at det er farlig å snakke om. Vi risikerer også å forsterke tanken om at ingen verken tåler eller orker å høre om det de har opplevd, sier Glad.

Hun har nylig skrevet en artikkel om dette temaet i Tidsskrift for Norsk Psykologforening 12/2013.

Der skriver hun om hvordan klientens egen fortelling om den traumatiske hendelsen, gir han eller henne muligheten til å utforske opplevelsen i trygge rammer. 

Dette hjelper klienten med å lage en sammenhengende, håndterbar og meningsfull historie om hendelsen, istedenfor at den føles fragmentert, overveldende og uforståelig.

Forklar hvorfor og hvordan

Noen har fortalt historien sin mange ganger før de oppsøker en psykolog, og er ofte skeptisk til om det er nyttig å snakke enda mer om den.

- Derfor er det viktig å forklare hvorfor vi skal jobbe direkte med traumehistorien og hvordan dette kan redusere de posttraumatiske plagene, sier Glad.

Hun understreker at terapeuten må forklare hvordan arbeidet skal foregå, slik at klienten er forberedt på hva som kommer til å skje underveis.

- Som et åpent sår

– Mari, en kvinne i slutten av 20-årene, kom til meg fordi hun hadde sterke posttraumatiske reaksjoner etter å ha blitt ranet, forteller Glad.

– Da jeg hadde forklart henne om hvordan vi skulle arbeide med traumenarrativet, spurte hun: «Det er vel ikke sånn at jeg kommer til å gå ut herfra som et åpent sår?». Dette illustrerer hvor sårbar hun følte seg, og hvor viktig det er at vi bruker tid på å utforske klientens forventinger til traumearbeidet.

Etter at Glad og klienten hadde gått gjennom traumehistorien hennes flere ganger – noen ganger hele historien, og andre ganger kun det øyeblikket hun opplevde som det verste, sa hun: «Jeg merker ikke så mye til det i dagliglivet, det kjennes mer naturlig når jeg snakker om det; det gjør ikke så vondt lenger».

– Vi som er klinikere må skaffe oss god kunnskap om traumebehandling slik at vi kan arbeide med klientens traumehistorie uten å være redd for å gjøre vondt verre, konkluderer Glad.

Referanse:

Kristin Alve Glad: «Det er vel ikke sånn at jeg kommer til å gå ut herfra som et åpent sår?» En kasusbeskrivelse av det terapeutiske arbeidet med traumenarrativet. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 12/2013. Sammendrag