Det er uvanlig at en forsker får innpass til å studere diplomatiet, slik Neumann har gjort.

Han er forskningssjef ved NUPI og har sitt viktigste materiale fra sin tid som taleskriver i Utenriksdepartementet (UD).

Ser diplomaten som helt

Diplomaten kan til tider være en selvutslettende byråkrat som får alle taler til å høres like ut, men for Neumann er diplomaten også en helt som sørger for å formidle mellom mennesker i en fremmedgjort verdenen.

Han er opptatt av diplomaten som person og hvordan diplomatens rolle har blitt til gjennom historien.

Han sammenlikner diplomaten med den journalistiske utenrikskorrespondenten, fordi de begge bruker sine nettverk, produserer kunnskap, og pendler mellom «ute» og «hjemme».

Neumann mener også andre sektorer blir «diplomatisert» i takt med globaliseringen.

Gjennom kverna

Neumanns viktigste case i avhandlingen er fra da han jobbet blant annet med å skrive taler i UD. Han ville skrive en ny type tale, en som ikke hørtes ut som alle de andre.

Et utkast fra hans hånd ga etter sigende flere overordnede hjerteproblemer, før situasjonen ble løst – og talen ble lik alle de andre talene som produseres, ifølge Neumann.

Han konkluderer med at taler er uttrykk for konsensus i departementet, og alle skal ha et ord med i laget på hvordan ordlyden blir. Dét er årsaken til at alle taler høres like ut.

– Taleskriving er en integrerende prosess. Det er blant annet fordi taleskriving er så viktig som fellesoppgave i departementet at det å informere og overbevise publikum ikke blir sett på som viktig, sier Neumann.

Gjennom denne arbeidsmåten reproduseres en statskultur – det viktigste i talene er ikke at de kommuniserer med publikum, men at de produserer UDs identitet.

– Når hele Utenriksdepartementet kan stå bak en tale, er det fordi talen er departementet, sier Neumann.

Selv ble han effektivt styrt da han overskred grensen for hva man kan skrive tale om, uten at noen sa at det var dette som skjedde.

Ambassadøren og ambassadøra

I UD finner Neumann også de norske og europeiske kjønn- og klassehierarkiene i beste velgående.

Dette på tross av at det er kommet flere kvinnelige diplomater siden den første ble tatt opp på UDs aspirantkurs i 1938.

Hun skulle sendes til Italia – men italienerne hadde innvendinger, så hun endte opp i London.

Det var først i 1970-årene at kvinnene inntok UD for alvor, men selv i dag har de et mer begrenset repertoar å spille på enn mannlige kolleger.

Endringer har aldri kommet innenfra, men snarere blitt introdusert utenfra, og fortsatt i 2001, skriver Neumann, er det ikke akseptert å gå hjem før kl 15.45, en tid der mange småbarnsforeldre helst er på vei til barnehagen.

Selv om diplomatmannen også har et begrenset antall roller å velge mellom – Neumann kaller dem «embetsmannen», «småborgeren» og «bråkmakeren» – er det bare maskuliniteten som tillater diplomatens viktigste fortelling om seg selv, nemlig helteeposet.

Det er en mann i en nålestripet dress som ufortrødent nipper til et champagne-glass i et av de viktige delvis medieskapte bildene av diplomaten.

Måtte til antropologien

Neumann tok hovedfag i sosialantropologi i 2001, da han allerede var godt etablert som akademiker i den statsvitenskapelige tradisjonen.

Nå kommer altså doktoravhandlingen. Etter tre grader i statsvitenskap, fant Neumann ut at fagets metodikk ikke var tilfredsstillende for å si noe om diplomatens plass i verden og den historiske tilblivelsen av den formidlende kulturen diplomaten deler med journalisten.

Der statsvitenskapen er opptatt av det politisk resultat, mener Neumann antropologien kan brukes til å forstå hvordan noe blir til.

For å klare å beskrive det han ville, måtte han skrive seg ut av den statsvitenskapelige tradisjonen han sto i, og det var hardt arbeid, skal vi tro avhandlingen – som ett sted «skeier ut» med en statsvitenskapelig yndlingssjanger:

Den har én tabell.

Underveis er også Neumann kritisk til den britiske international relations-tradisjonen, som han mener ser på diplomati som en tradisjon som har «strålet ut» fra Europa.

Sprett champagnen

Neumann konkluderer med at det er all mulig grunn til å feire diplomatene, som bidrar til at fremmedgjøringen mellom forskjellige politiske enheter blir mindre enn den ville ha vært uten dem.

– Diplomater er rituelle spesialister, og kan ikke klandres for det. I en fremmedgjort verden forsøker diplomater å overkomme den fremmedgjøringen.

- Slik sett er diplomatiet en institusjon for å forbedre menneskelige kår, som har lykkes.

Referanse:

Neumann, Iver B.: Diplomats and Diplomacy: An Anthropological View. Dissertation in Social Anthropology submitted to the Faculty of Social Sciences, University of Oslo, 2008. Sammendrag og informasjon om disputasen finner du her.