Skogforskningens grønne arkiver

De faste forsøksfeltene i skog er gull verdt for skogforskningen. I økosystemer der endringer skjer sakte, må forskerne smøre seg med trærnes tålmodighet.

Publisert
Ett av 16 furutrær som blåste ned i romjula 2011. Men feltet fortsetter å tjene skogforskningen. (Foto: Stig Støtvig, Skog og landskap)
Ett av 16 furutrær som blåste ned i romjula 2011. Men feltet fortsetter å tjene skogforskningen. (Foto: Stig Støtvig, Skog og landskap)

Noen kaller de langsiktige forsøksfeltene gull, andre kaller dem skogforskningens arvesølv.

I dag har forskningen mer enn 1000 langsiktige forsøksfelt over hele landet. Disse revideres hvert femte til tolvte år, avhengig av hvor gamle de er og hvor mange trær som skogen produserer.

Det tidligst anlagte forsøksfeltet som fortsatt er intakt heter Felt 7, og ble etablert i 1917. Det er et furufelt i Elverum prestegårdsskog som lever i beste velgående.

Skjønt, romjulsstormen Dagmar i 2011 gjorde et innhogg her og 16 trær gikk overende.

Senioringeniør Stig Støtvig og avdelingsingeniør Robert Andersen ved Norsk institutt for skog og landskap var i april på befaring, og kunne konstatere at livet går videre for furufeltet. Diameter og høyde på nedblåste trær ble målt opp, mens resten fortsetter å tjene skogforskningen.

Gamle felt med nytt formål

Felt 7 ble anlagt for snart 100 år siden. Det ble valgt ut av forsøksleder Erling Archer ved Det norske Skogforsøksvesen, blant annet fordi det hadde en jevn kvalitet og lå lett tilgjengelig fra vei.

Det eldste treet ble da funnet å være fra 1851.

Hensikten med å etablere dette feltet var å behandle det i fire parseller etter et tynningssystem som professor Gunnar Schotte, daværende leder av det svenske skogforsøksvesen, hadde utviklet.

Her ble det valgt ut blokker som fikk ekstra sterk tynning, sterk tynning, svak tynning, og én forble urørt.

Veksten hos trærne, diameter- og høydeveksten og volumøkningen er studert etter gjentatte målinger. Senere er man blitt enig om å følge en internasjonal klassifikasjon og Schottes systemet ble forlatt. Felt 7 ble revidert ordinært siste gang i 2001.  

Etablert med knappe ressurser

De ble anlagt flere skogsforsøksfelt tidlig på 1900-tallet, og pionerene i skogforskningen etablerte en stor mengde forsøk, med begrensede ressurser mellom 1917 og 1930.

Man innså tidlig at forsøk med et langt tidsperspektiv var nødvendig for å klarlegge forhold som hadde betydning for de norske skogers eksistens, utvikling og gjenvekst, som det het i de gamle dokumentene.

Avdelingsingeniør Robert Andersen, Skog og landskap, er ute på felt nr. 7 for å vurdere skadene som Dagmar gjorde i romjula og se hva som står igjen. (Foto: Stig Støtvig, Skog og landskap)
Avdelingsingeniør Robert Andersen, Skog og landskap, er ute på felt nr. 7 for å vurdere skadene som Dagmar gjorde i romjula og se hva som står igjen. (Foto: Stig Støtvig, Skog og landskap)

Revisjonsarbeid og behandling av feltene er tidkrevende og kostbart, og ressursene avsatt til dette arbeidet sammenlignet med tidligere tider er begrenset.

Man har en løpende vurdering av porteføljen med forsøksfelter og stadig må man legge ned felt som det er lagt ned mye arbeid i og som det kunne vært interessant å følge videre.

40 år gamle sur nedbør-felt verdifulle også i dag

Da diskusjonen gikk på 1970-tallet om den sure nedbøren hadde effekt på norsk skog, ble det anlagt flere forsøksfelt for å følge utviklingen.

Men også etter at denne prosjektperioden var over har verdien av disse feltene vært stor. Utover på 1980- og 1990-tallet ble de fulgt opp for å studere den langsiktige responsen.

Verdien av de langsiktige forsøksfeltene er fremdeles meget stor, blant annet i forhold til forventede endringer i klima. Tidvis var formålet med anlegget et annet enn det kan være i dag.

Studier av gjødslingsforsøk, kalking, ungskogpleie og tynninger i skog krever et langt tidsperspektiv og gjentatte revisjoner.