- Klimaspillet hindrer klimatiltak

- Spillet mellom ulike land hindrer gjennombrudd i klimaforhandlingene. Ingen vil påta seg store forpliktelser, og utviklingslandene vil ha mest mulig av potten.

Publisert

- Krangelen om hvor kommaet skal stå i vedtakene står i sterk kontrast til alvoret i klimatrusselen, sier professor Arild Angelsen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

Angelsen deltok på FNs klimatoppmøte i Poznan, Polen, som ble avsluttet 12. desember.

Han har forsket på hvordan tropisk skog kan inngå i en ny global klimaavtale, og er redaktør for boken Moving Ahead with REDD: issues, options and implications, som ble lagt fram på møtet.

Nøkkelen ligger i skogen

- Skogområdene i utviklingsland er en formidabel kilde til klimagassutslipp. Rundt 20 prosent av de globale klimautslippene er resultat av avskoging eller generell forringelse av skogen. Skog må trekkes inn i en ny global klimaavtale dersom vi skal ha noen som helt sjanse til å nå målet om maksimalt 2 graders oppvarming.

- Fordi reduserte utslipp fra skog er billigere og kan gjennomføres raskere enn andre tiltak kan skog bli en svært viktig del av den globale klimaløsningen. Studier viser at ved inkludering av skog kan vi oppnå minst 0,25 grader redusert oppvarming uten at den totale kostnaden øker, sier Angelsen.

Et hovedspørsmål er hvordan kan man lage systemer som belønner reduserte utslipp fra tropisk skog?

Prinsippet er enkelt: man betaler for dokumenterte reduksjoner. Men gjennomføringen reiser mange store spørsmål og problemer. I boka påpekes at det finnes tekniske og institusjonelle løsninger på de aller fleste problemene.

- Det er komplisert, men fullt ut mulig. Problemene er politiske. Et stridsspørsmål er hva en avtale skal omfatte. Brasil, som står for de største utslippene av klimagasser fra skog, ønsker en mekanisme som kun fokuserer på avskoging. India, som har en netto tilvekst av skog, ønsker en avtale som også belønner binding av CO2 i skog.

- Alle land ønsker en avtale som tjener dem selv, og vil ikke gi seg før en får minst like store konsesjoner fra andre. Slike klimaspill forsinker og hindrer utviklingen av effektive globale tiltak, sier Angelsen.

Måle reduksjoner i utslipp

(Foto: www.colourbox.no)
(Foto: www.colourbox.no)

Det er en rekke utfordringer knyttet til å lage mekanismer som belønner land som bidrar til det som på klimasjargong går under betegnelsen REDD: Reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse.

I boka Moving Ahead with REDD: Issues, Options and Implications belyser 20 forskere utfordringer og muligheter knyttet til binding av CO2 i skog i utviklingsland som klimatiltak.

For det første må en vite hva en skal betale for. Det krever at en måler endringer i biomasse i skog. Teknisk er man et stykke på veg ved å tolke satellittbilder, som nå er lett tilgjengelig og billig.

- Men, reduserte utslipp i forhold til hva, spør Angelsen.

- Man trenger en referansebane, som vil fungere som en slags utslippskvote. Skal en bare basere seg på historisk avskoging vil det belønne land som har ført en dårlig vernepolitikk. Dette spørsmålet har en knapt begynt å diskutere, og vil være en meget vanskelig nøtt å knekke.

Hvordan betale?

Den andre utfordringen knytter seg til selve utformingen av betalingssystemer, og finansieringen av disse. Heller ikke her er en kommet særlig langt i den konkrete utformingen av tiltak.

Noen land som Brasil ønsker seg internasjonale fond, mens andre ønsker mer markedsbaserte løsninger. Angelsen påpeker at myndighetene i rike land må finansiere tiltakene i en oppstartingsfase.

- Skal tiltakene monne i klimasammenheng, er det likevel behov for beløp i en helt annen størrelsesorden enn hva en kan oppnå med bistand og andre offentlige penger. En halvering av avskogingen vil kunne koste 20-30 milliarder dollar per år. Det er i karbonmarkedene de store pengene for å finansiere dette finnes.

- Det europeiske markedet (ETS), som også er det største, omsatte karbonkvoter for 50 milliarder dollar i 2007. Det er om lag halvparten av hva som ytes i utviklingshjelp globalt hvert år, og markedene forventes å vokse sterkt framover.

- Den mest effektive løsningen er todelt: sterkere utslippsreduksjoner i rike land, kombinert med at noen av forpliktelsene kan oppfylles ved å kjøpe skogkvoter fra fattige land.

- De totale utslippsmålene, og inkluderingen av skog, må derfor sees i sammenheng og fastsettes samtidig i klimaforhandlingene. Da kan en sikre at skogvern kommer i tillegg til tiltak i de rike land.

- Mye kan gå galt med en slik ordning, men det er knapt andre muligheter for å få til omfattende reduksjoner i samlede utslipp fra skog og dermed et solid bidrag til en global klimaløsning. Og med fortsatt økning i klimagasser går det i alle fall galt. Så det er viktig å minne om hva som er alternativet, avslutter Angelsen.