I dypet av Lurefjorden på Vestlandet lever en mystisk skapning. Nye metoder og bedre utstyr avslører noe av det som foregår under overflaten. Siden 1970-tallet har dyphavsmaneten Periphylla periphylla inntatt norske fjorder.

– Maneter driver ikke bare med strømmen. Vi ser at ulike individer har ulik atferd. De har nesten personlighet, sier Stein Kaartvedt ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Matematisk modell

– Når vi studerer manetene, ser vi at de samler seg i små grupper på to til tre stykker i bestemte deler av vannlagene. Det er de samme vannlagene hvor vi ser at det er krill, som disse manetene lever av. 

Kaartvedt forteller at forskerne fikk laget en matematisk modell for å se på om det kunne være noen fordeler ved å svømme sammen. Og ifølge modellen er det fordelaktig å slå seg sammen i en liten manetgruppe. Dette henger sammen med manetenes fangstmetode.

Mangler fortsatt brikker

Dyphavsmaneten fanger byttedyrene ved at den svømmer sakte med tentaklene spredd foran seg. Intetanende krill som svømmer inn i tentaklene, blir forgiftet og skjebnen beseglet. Men noen merker faren før det er for sent og spretter unna. Kanskje rett i fanget på nabomaneten. Den første maneten har ikke tapt noe mer enn den ellers ville ha tapt, mens følgesvennen har fått en ekstra matbit.

Ved en senere anledning kan rollene være snudd. På denne måten kan det lønne seg for manetene å stå sammen.

Men en modell er intet bevis, og det mangler fortsatt biter i puslespillet. Uansett forklaring har metodene Kaartvedt og medarbeidere benytter, dokumentert at manetene oppdager hverandre i dypet, søker sammen en periode for så å svømme hver til sitt. Manetene er i stand til å produsere sitt eget lys og kanskje benyttes lyssignaler når atferden koordineres.

Gjør ting de ikke burde kunne

Dyphavsmaneten er ingen lett organisme å studere. Utsettes dyphavmaneten for lys, blir dens egne pigmentstoffer giftige, og den går i oppløsning.

Dermed er den vanskelig å studere i fangenskap. Det er lite forskerne vet om dyphavsmanetene, men etter at den har bosatt seg i norske fjorder, har vi tilgang til å studere den. Kaartvedt og hans kollegaer har ved hjelp av ekkolodd.

Forskere er enige om at disse manetene gjør ting de ikke burde kunne, særlig med tanke på at den ikke har hjerne.

Kaartvedt utdyper: – Adferden varierer gjennom døgnet og avhenger av hvor i vannmassene manetene befinner seg og er langt mer kompleks enn vi skulle forvente.

– Som jeg sier til studentene mine: Ikke undervurder planktonet. Dette gjelder også for maneter som kanskje framstår som geléklumper som bare driver med strømmen, sier forskeren.

Manetene tar deg ikke

Selv om tanken på maneter som jakter i flokk kan være skremmende, er det lite å bekymre seg for. Mennesker er ikke en del av menyen, og de trives stort sett i dypet. Om natten kan de bevege seg flere hundre meter opp fra dypet for å komme til de øverste vannlagene hvor byttedyr som krill holder til.

Selv om alle maneter jakter ved hjelp av gift, er giften fra P. periphylla relativt svak og kjennes bare som en svie på tynn hud.

Belastning for fiskerne

Manetene har få naturlige fiender. Dette er muligens en av grunnene til at det tilsynelatende har blitt flere maneter de siste årene. Dyphavsmaneten utgjør trolig ingen trussel mot norske økosystemer, men kan være en belastning for fiskere ettersom de klogger garnene.

Og både i Norge og på verdensbasis har det blitt større fokus på problemer som følge av maneter.

– Vi ser fra oppdrettsnæringen at det kommer inn arter som klogger nettene og som kan brenne fiskene. Det er bekymring for i hvilken grad større mengder maneter vil være næringskonkurrenter for fisk eller sjødyr som spiser fiskelarver. Maneter har klogget vanninntak til avsaltingsanlegg og kjølevannsinntak for atomkraftverk. Ved Middelhavet ødelegger manetoppblomstringer for turistnæringen, og i Japan har man sett at ansamlinger av kjempemaneter i noten er tunge nok til å senke fiskebåter, forteller Kaartvedt.

Referanse:

Stein Kaartvedt, mfl. Social behaviour in mesopelagic jellyfish. Sci. Rep. 5, 2015. doi: 10.1038/srep11310. Sammendrag.