Annonse
Gibberulus gibberulus gibbosusrespirometer, et instrument som måler mengde av utåndet luft. (Foto: Sjannie Lefevre)

Klimasvar fra hoppende snegler

Vil sneglen Gibberulus gibberulus gibbosus tåle varmere vann og høyere CO2-innhold? Svaret er en del av de avanserte klimamodellene.

Publisert

Det er gjort mye forskning på hvordan livet i havet vil takle varmere og surere vann. Både koraller og fisk har blitt studert nøye, men få bryr seg om sneglene.

Lite har vært kjent om hvordan disse takler klimaendringene, og det ville forskere fra Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo gjøre noe med. Resultatene har vakt oppsikt i både New York Times og Science News.

Hoppende snegler

– Mange ser på snegler som late dyr. Når de hopper får de en del mer oppmerksomhet, forklarer Sjannie Lefevre, postdoktor ved Institutt for biovitenskap.

Forskningsgruppen hun er en del av har tidligere forsket mye på hvordan fisker takler varmere og surere vann ved å se på oksygenopptaket deres.

– En del fisk klarer seg dårlig. Særlig arter som lever på korallrev, er utsatt. Det gjort mange forsøk på fisk, og det er noe av grunnen til at det er interessant å se på en helt annen art.

– Det er vanskelig å måle maksimalt oksygenopptak hos snegler ettersom de ikke gjør så veldig mye anstrengende bevegelser. Derfor er forsøkene på denne sneglen viktige, sier Lefevre.

Flykter fra fiender

Hoppesneglen er en av svært få hoppende sneglearter. Alle snegler med denne typen bevegelser tilhører den samme familien, Strombidae. Det er en stor fordel å kunne hoppe når andre snegler, som spiser hoppesneglen, nærmer seg. Da flykter hoppesneglen ved å bykse av sted. For de andre sneglene er det da umulig å ta den igjen.

– Den kan holde det gående i fire til fem minutter, sier Lefevre.

Innen den tid har den klart å komme seg i trygghet.

Lefevre forteller videre at hoppesneglens aktivitet gjør at de kan studere hvordan snegler vil påvirkes av varmere og surere vann.

Under forsøkene er det nemlig svært viktig at forskerne kan måle oksygenopptak både ved hvile og ved maksimal belastning. Hos hoppesneglen kan maksbelastningen trigges ved at den utsettes for lukten av sine fiender. Da skyver den seg opp og fram i raskt tempo. Bevegelsen ser ut som små hopp.

Kanskje en gladnyhet?

Lefevres forsøk ser ut til å vise at hoppesneglen har like god kapasitet til å hoppe når klimaet endrer seg. For sneglen er dette en god nyhet. Uheldigvis viser adferdsstudier av samme snegleart at den endrer adferd.

Med andre ord har to ulike studier gitt sprikende resultater på hvor bra det vil gå med sneglen.

Ifølge adferdsstudien er det nemlig færre snegler som reagerer på lukten av sine fiender når vannet blir varmere og surere. Når forskerne skal lage modeller for hvordan livet i havet utvikler seg er det derfor viktig at de ser på mange ulike aspekter ved samme art.

Skallet til en Gibberulus gibberulus gibbosus. (Foto: H. Zell, Creative Commons 3.0)

En vanskelig modell

Hvordan vil livet i havet takle et varmere klima og surere hav? Forskere forsøker å se på hva som vil skje ved hjelp av avanserte modeller. Dessverre er det slik at én fiskeart kan reagere på en annen måte enn en annen fiskeart. Det er heller ikke mulig å si at fisker vil klare seg dårlig, og snegler generelt vil gjøre det bra.

Adferd og fysiologi er bare en liten del av det store puslespillet. Det er mange faktorer som påvirker artens evne til å takle endringene. Ofte er det ikke mulig å se på en enkeltart. For hoppesneglens del betyr det like mye at algene den lever av vil klare seg, eller at den ikke blir et lettere bytte for rovdyr.

Hoppesneglene som er studert denne gangen, lever ved Lizard Island utenfor Great Barrier Reef. Forskerne vet lite om hvilken rolle denne arten spiller for økosystemet ved korallene, men vet litt mer om hvordan snegler takler et varmere og surere miljø.

Referanse:

Sjannie Lefevre mfl: Will jumping snails prevail? Influence of near-future CO2, temperature and hypoxia on respiratory performance in the tropical conch Gibberulus gibberulus gibbosus, Journal of Experimental Biology, oktober 2015, doi: 10.1242/jeb.120717. Sammendrag

Powered by Labrador CMS