Året 1990 døde 167 personer i Piper Alpha-ulykken på britisk sokkel, og så å si hele plattformen brant opp. Dette ble en vekker også i Norge.

Statoil satte i gang en omfattende risikoanalyse for å finne fram til tiltak som mest effektivt kunne redusere risikoen på Statfjord A, den plattformen som lignet mest på Piper Alpha.

Risikoanalytikeren Terje Aven ble satt på oppgaven, sammen med flere andre. Da de skulle presentere resultatene for Statoil-ledelsen, la Aven fram en figur med de oppsummerende risikotallene og ble raskt avbrutt av en av direktørene.

– Hva uttrykker egentlig disse sannsynlighetene dere har beregnet, og hva med usikkerhet i disse tallene?

Den dag i dag gremmes Aven over svaret han ga. Han følte det ikke var godt nok. Han opplevde der og da at hele det faglige grunnlaget for fagområdet han var ekspert på, var for dårlig.

Det var starten på et omfattende og langsiktig arbeid for å styrke det vitenskapelige grunnlaget for risikoanalyser.

Ny forståelse av risiko

I dag arbeider Terje Aven som professor ved Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planlegging ved Universitetet i Stavanger.

– Det er noen måter å tenke på innen risikofaget som er ganske utbredt, og som jeg mener er uheldige. Disse forestillingene finnes både i den vitenskapelige litteraturen og i industrien. De fører faget i feil retning, og de kan egentlig ikke forsvares faglig, sier Aven.

I boken Misconceptions of risk (2010) satte han søkelyset på det han mener er uheldige tenkesett. I alt peker han på nitten misoppfatninger og viser hva som er problemet med hver enkelt av dem.

– En slik misoppfatning er den om at risiko kan bestemmes med et objektivt tall. Det er det mange som tror, men der tar de feil. Tall kan gis, men de vil alltid være subjektive og avhengige av den tilgjengelige kunnskapen og de forutsetningene som gjøres, påpeker Aven.

I slutten av boka legger han fram en løsning på problemene i tråd med den nye risikotenkningen han har utviklet i løpet av de siste ti årene.

Et grunnleggende prinsipp i denne teorien er at vi må skille mellom risiko som et begrep, som omfatter konsekvenser av en aktivitet og usikkerhet om hva disse konsekvensene vil bli, og hvordan vi uttrykker eller måler risiko (der vi bruker sannsynligheter og risikoanalytiske metoder).

– Enhver risikobeskrivelse avhenger av den tilgjengelige kunnskapen og de forutsetningene som gjøres, og det er derfor behov for å se utover de beregnede sannsynlighetene og forventningsverdiene når man skal vurdere risiko, påpeker Aven.

Det er viktig for forskeren å få fram at arbeidet med den nye risikotenkningen ikke bare har akademisk betydning.

Han sier teorien griper konkret inn i hvordan risiko bør analyseres, styres og kommuniseres i industrien og samfunnet for øvrig, og mener den også har etiske og politiske implikasjoner.

Aven fikk inspirasjon til arbeidet fra petroleumsvirksomheten, men forskningen hans er i stor grad generell og relevant for mange av de utfordringene vi i dag står overfor når det gjelder samfunnssikkerhet.

Han har blant annet forsket på transport, helse, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, infrastruktur, terrorisme og helhetlig risikostyring.

Vitenskapelige utfordringer

Aven har trukket mange doktorgradsstudenter inn i de faglige problemstillingene han selv forsker på. Sammen med stipendiat Bjørnar Heide publiserte han i 2008 en artikkel om hva vitenskapelighet egentlig betyr i en risikoanalysesammenheng.

De trakk begrepene reliabilitet (pålitelighet) og validitet (gyldighet) inn i diskusjonen. Det var noe nytt.

– Denne artikkelen var begynnelsen på ideen om å skrive en bok om det vitenskapelige grunnlaget for risikoanalyser.

– Men allerede da artikkelen var ferdig hadde det skjedd vesentlige endringer i forhold til sentrale premisser for drøftingen av hva reliabilitet og validitet betyr. Ny innsikt om risiko var framkommet. Plattformen jeg og Heide hadde brukt i artikkelen måtte endres.

Den nye boken, Quantitative Risk Assessment: The Scientific Platform kom ut i februar 2011. Her drøfter Aven hva kriteriene for reliabilitet og validitet får å si for bruken av risikoanalyser i praksis, når det gjelder risikokommunikasjon, føre-var-prinsippet og forsiktighetsprinsippet.

Dette var temaer som ikke var tatt med i artikkelen til Aven og Heide.

– Med den nye boken ville jeg også trekke sammen forskning utført i andre artikler og gi et mer helhetlig svar på hvordan vi best kan sikre vitenskapelighet.

– Dersom du hadde gjennomført risikoanalysen av Statfjord A i dag, ville den ha vært veldig forskjellig fra den du var med på i 1990?

– Mye ville vært likt. Vi bruker mange av de samme metodene og teknikkene som den gang. Men mye ville også vært forskjellig. De grunnleggende prinsippene og tankene som analysen bygger på, er de som styrer hvordan resultatene skal se ut, og hvordan vi kommuniserer resultatene og bruker dem i beslutningsprosessene.

– Disse prinsippene og tankene var ikke helt på plass i 1990. Og for mange er de ikke på plass i dag heller – et stort antall risikoanalyser utføres i dag på samme tynne grunnlag som vi brukte i 1990. Det er tragisk, avslutter Aven.