Utvikling av havbruksnæringen er en revolusjon i menneskehetens historie. I løpet av 30 år har vi gjort fisken til husdyr gjennom en koordinert, tilsiktet og global revolusjon.

Norge er et bittelite land, men vi er ledende innenfor havbruk og har usedvanlig god tilgang på ressurser til forskning og forvaltning.

- Dette gir oss et helt spesielt ansvar for den globale utviklingen av havbruk. Vi er med på å forme det som skjer, og det perspektivet burde være minst like viktig som kortsiktig problemløsing eller økonomisk gevinst, sier professor Marianne Lien fra Universitetet i Oslo.

Hun var en av hovedinnlederne da Forskningsrådet 7.-9. april samlet mer enn 350 deltakere fra havbruks­forskning, -næring og -forvaltning til konferansen HAVBRUK 2008 i Tromsø.

Som professor i sosialantropologi, utdannet ernæringsfysiolog og med mange års erfaring som forsker på mat og kultur, matproduksjon og forbruk, marked og globalisering, ser hun oppdrettsvirksomhet i et spennende perspektiv:

- Kan bli økologisk katastrofe

Havbrukseventyret kan ifølge Lien bli historien om en marin økologisk katastrofe preget av knapphet på fôrressurser, avfallsproblematikk og fare for utrydding av villaksen.

Men det kan også bli historien om helt ny kapasitet for matproduksjon, der havbruk blir redningen når verdens befolkning i løpet av noen tiår nærmer seg 9 milliarder.

Med økende befolkning, mangel på jordbruksarealer, svekket villfiskbestand og økte matvarepriser vil oppdrettsvirksomhet kunne få enorm betydning.

– Havbruk kan bli viktigere enn internett i forhold til å endre verden, sier Lien.

- Derfor må forskere, forvaltning og investorer på dette feltet ha et globalt og langsiktig blikk på det som skjer.

Stor avstand

Med bakgrunn som forbruksforsker er Marianne Lien opptatt av den store avstanden mellom matproduksjon og forbruk, både sosialt, geografisk og til dels tidsmessig.

Dette preger moderne markedstankegang der produsentene ofte ser markedet som noe “der ute”, nærmest uavhengig av hva de selv gjør.

Det er ikke gitt at etterspørselen etter oppdrettsfisk vil øke og drive fram en så kraftig produksjonsvekst som blant andre FAO anslår.

- Ingen er nødt til å spise laks, og mange velger bort fisk som mat. Derfor er oppdrettsfiskens omdømme i markedet like viktig for langsiktig suksess, som håndtering av sykdom og kostnadseffektiv produksjon.

- Det er bra at vi produserer stadig billigere, men det hjelper lite hvis forbrukerne samtidig oppfatter produktet som mindre og mindre verdt.

Sett i historisk perspektiv er det slik at våre forfedre temmet husdyr for å bruke dem til mat eller ull eller arbeidskraft. Nå temmer vi laksen for å selge den videre til forbrukerne som til dels er veldig langt unna.

Marianne Lien mener at dette har noen viktige konsekvenser.

Mulighet til å kontrollere

Det er godt dokumentert at laks og annen fisk er sunn mat som er bra å spise. Men produsentene av oppdrettsfisk kan gjøre enda mer for å sikre at kvaliteten på produktene.

- Når det gjelder innhold av fremmedstoffer, kan det se ut som laksenæringen i Norge har valgt å forholde seg til regelverket, men heller ikke mer. I hvert fall har den ennå ikke har tatt i bruk de teknologiske mulighetene som finnes for å rense laksefôret for visse typer gift, som dioksin, påpeker Lien.

Hun stiller seg uforstående til at næringen tilsynelatende ikke oppfatter dette som særlig viktig, så lenge nivået av dioksin liggere innenfor EUs maksgrense.

- På denne måten gir næringen fra seg den helt unike muligheten til å kontrollere hva dyra spiser, som jo er et kjennetegn ved husdyrhold. Villaksen har vi ikke kontroll med, men vi kan kontrollere tamlaksen og dermed gi den et konkurranseforttrinn. Hvorfor gjøres det ikke? undrer hun.

Hemmelig oppdrettstorsk

Et annet eksempel er oppdrettstorsk, som i dag selges uten informasjon om at det faktisk er et oppdrettsprodukt.

- Torskenæringen har valgt denne muligheten, og myndighetene har akseptert det, kanskje på grunn av erfaring med oppdrettslaksen. Det er forståelig, men ikke særlig lurt på lengre sikt, mener Lien.

- Er det meningen å holde det hemmelig? Her har vi et bra produkt, hvorfor ikke si det som det er? spør Lien.

Hun legger til at oppdrett av torsk til og med kan betraktes som mer bærekraftig enn villfangst.

- Hvorfor ikke gjøre havbruk til noe som vi i Norge kan være stolte av? Da kan vi ikke behandle produktene som om vi hadde noe å skjule.

Produksjon med omtanke

Lien ønsker seg også et større mangfold av produkter:

- Hvorfor er det ikke mulig i Norge å kjøpe økologisk laks, eller i hvert fall laks som er produsert med spesiell omtanke når det gjelder økologi eller dyrevelferd, slik en kan i Skottland.

- Også i Norge burde det være mulig å utvikle et differensiert marked med tilbud av ulike kvaliteter, inkludert hensyn til produksjon forut for slakt.

- Vi har hatt laks på markedet i flere tiår, det er på tide å tenke noe annet enn bulk. Mange forbrukere vil være villige til å betale mer for kvalitetsprodukter av fisk, akkurat som vi betaler mer for Stangekylling enn for ordinær kylling, tror Lien.

Åpenhet og ansvarlighet

Hvis forbrukerne tas på alvor, kan de spille på lag med næringen.

– Det er mange gode nyheter i bransjen, men de er dessverre dårlig kjent. De dårlige nyhetene er derimot godt kjent.

Manglende åpenhet i bransjen kan skape mistillit og skyve forbrukeropinionen over i mer ytterliggående synspunkter.

- Vi kan få en polarisering som på sikt undergraver det gode potensialet som ligger i havbruk. Det finnes mange veier og mange valg.

- Tilnærming mellom produsent og forbruk, med større åpenhet og større ansvarlighet, kan gjøre det lettere å treffe valg som vil være bærekraftige på lenger sikt, også økonomisk, mener Lien.