Få etterdønninger etter Tsunamien

De fleste av de norske turistene som opplevde Tsunamien i 2004, gikk det bra med. På tross av store påkjenninger og mange akutte reaksjoner den første tiden, klarer de fleste seg godt etter to og et halvt år.

Published
"Tsunamien treffer Thailand."
"Tsunamien treffer Thailand."

Tsunamien

26. desember 2004 førte et jordskjelv til at enorme flodbølger skylte inn over land i flere deler av Sørøst-Asia.

Alle som befant seg i nærheten av vannet ble rammet, og ca. 230 000 mennesker døde.

4000 nordmenn var i området. 58 voksne omkom. 26 barn under 18 år omkom.

Undersøkelsen

I Norge har det ikke tidligere vært gjort noen studie som omfatter familier som har vært utsatt for en naturkatastrofe.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fikk i 2005 i oppdrag av Sosial- og helsedirektoratet å undersøke hvilke konsekvenser tsunamien fikk for de berørte.

Dette har resultert i flere delstudier gjennomført ved senteret.

Denne rapporten presenterer resultater fra tre av studiene som fokuserte på barnefamilienes situasjon.

Det forteller Tine Jensen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). 

Sammen med fire andre forskere ved NKVTS har hun undersøkt hvordan opplevelsene og reaksjonene artet seg hos de norske familiene som var på juleferie i katastrofeområdet i 2004.

Noen sliter fortsatt

Forskerne har funnet at omtrent 75 prosent av barna hadde en eller flere vansker i etterkant av tsunamien. For barn som er i utvikling, kan selv få reaksjoner føre til betydelige funksjonsforstyrrelser dersom problemet forekommer hyppig.

- Vi ser dessverre at en del barn som har fått en posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og alvorlige reaksjoner i etterkant, ikke har fått god nok oppfølging fra hjelpeapparatets side, sier Jensen

- Hva kjennetegner disse barna?

- De som fortsatt strever med reaksjoner, er de som opplevde de sterkeste inntrykkene og de som allerede var i en sårbar livssituasjon før hendelsen. De barna som ikke følte seg forstått strevde også, sier Jensen.

Jenter verre enn gutter

Tine Jensen.
Tine Jensen.

I tillegg var det en tendens til at jenter opplevde større vansker i ettertid enn gutter.

- Vi ser også at noen barn som har voksne omsorgspersoner som har hatt nok med å takle sin egen stressreaksjon, har gått glipp av viktig foreldrestøtte, sier Jensen.

For barn er foreldrene en viktig ressurs og de fleste foreldrene i denne studien bidro til å hjelpe barna å håndtere ettervirkningene.

I den første tiden hadde mange barn symptomer på posttraumatisk stress. De sov dårlig, hadde påtrengende minner som førte til at de ble ukonsentrerte på skolen.

- Men for de fleste avtok disse reaksjonene etter en tid og etter to og et halvt år var det nesten ingen som hadde en PTSD lidelse.

- Var det fordi det var spesielt ressursterke familier som reiste så langt på juleferie?

- Utvalget for studien ligger noe over gjennomsnittet sosioøkonomisk, men jeg tror ikke det er det som slår ut her. Jeg mener det først og fremst er fordi familien opplevde dette sammen og at de kunne bearbeide reaksjonene sammen.

- De kunne snakke om hendelsen og vite at de ble forstått siden de hadde felles erfaring. Selv om de var utsatt for til dels groteske vitneopplevelser, var det ingen skam eller skyldfølelse forbundet med traumet.

- De ble møtt med stor forståelse fra storsamfunnet og nærmiljøet. Noen forteller at livet har blitt mer meningsfullt etter katastrofen og mange følte seg heldige. Spesielt ser vi det der familien og skolen la vekt på tilpasset støtte, sier Jensen.

Kriseteam

(Foto: iStockphoto)
(Foto: iStockphoto)

De fleste var fornøyd med å bli møtt av kriseteamet på Gardermoen ved hjemkomsten og å bli kontaktet av hjelpeapparatet rett etter hjemkomsten.

Myndighetene hadde gitt signaler om at helsevesenet skulle være imøtekommende mot de rammede og at fastlegene skulle ta kontakt med dem når de var kommet hjem.

- Denne kontakten ble opplevd som positiv av mange. Ved hjemkomsten og i tiden rett etter var det for mange følelsen av lettelse over å ha overlevd og å komme hjem som var sterkest, sier Jensen.

Noen etterlyste oppfølging etter at den første kritiske fasen var over. Det er for mange etter en tid, når inntrykkene har sunket inn, at behovet for oppfølging melder seg.

- Vi fant også at noen barn ikke fikk den hjelpen de trengte av behandlerne. Det kan se ut til at det ikke var motvilje, men snarere at hjelperne manglet kompetanse på hvordan de skulle håndtere denne type hendelse, sier Jensen.

Traumatiserte barn

Fra terapiforskning på traumer vet man at det er viktig at man får snakket om traumehistorien og får hjelp til å bearbeide den.

- De som møter barna må ha god kjennskap til hvordan traumatiske hendelser kan virke inn på barns utvikling, sier Jensen.

Noen barn fortalte at behandlerne vegret seg for å snakke om det som var skjedd. For som ett av barna sa: ”Vi snakket ikke så mye om det for da ble behandleren så trist…”

- Vi ser fra denne undersøkelsen at noen opplevde ekstrem redsel både i situasjoner som var reelt farlige eller livstruende. Men enkelte som reelt sett ikke var i direkte livsfare opplevde også ekstrem redsel.

- Særlig var det skremmende for barna å bli adskilt fra omsorgspersoner i en situasjon hvor de trengte dem aller mest, sier Jensen.

Behandlingstilbud

Man forventer at symptomtrykket etter en slik hendelse er størst etter noen måneder.

- Derfor bør helsevesenet etter en slik omfattende katastrofe være ”proaktivt avventende”. De bør være proaktive i den forstand at de aktivt tar kontakt med rammede familier og undersøker hjelpebehovene.

- Dersom behovene ikke melder seg med en gang, bør de opprettholde kontakten slik at de kan følge med på utviklingen over en viss tid for så å iverksette tiltak hvis behovet oppstår, avslutter Jensen.

Referanse:

Tine K. Jensen, Grete Dyb, Gertrud Sofie Hafstad, Egil Nygaard og Camilla Vibe Lindgaard; Tsunamien: ”Berørte barn og deres familier”, rapport nr. 4/2008 Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress - NKVTS.