- For en del av krigsbarna førte debatten og stigmatiseringen til selvoppfyllende profetier, fordi lærere blant annet behandlet dem som mindre begavede. Debatten har preget livet deres og mange av dem har stengt seg inne med sine traumer og problemer. Dette er historier om dårlig behandling på skolen og i nærmiljøet som ikke er særlig flatterende for det norske samfunnet, sier Ericsson.

100 livshistorier

Kjersti Ericsson er tilknyttet forskningsprosjektet Oppvekstvilkår for krigsbarna, som er en del av Forskningsrådets Velferdsprogram. Hun har sammen med forsker Eva Simonsen intervjuet omlag 100 personer om deres livshistorier, med vekt på oppveksten som barn av tyske soldater og norske mødre. Forskerne regner med at det er mellom 8 000 og 10 000 krigsbarn i Norge i dag.

- Vi har intervjuet et lite utvalg og noen av dem har hatt det greit. Men mange har hatt det forferdelig vanskelig, sier Ericsson.

Unødvendig kategori

Rett etter krigen ble det konstruert en kategori av disse barna, som dermed ble ansett som et problem for det norske samfunnet.

- I utgangspunktet var det ikke noe behov for å kategorisere krigsbarna. Når de var kategorisert, ble det også sett på som et problem, som det var nødvendig å finne en løsning på.

Definert som evneveike

Noen ble sendt til Tyskland med sine foreldre, noen på barnehjem, og andre på institusjoner for såkalte evneveike. En del ble også adoptert bort. De fleste vokste imidlertid opp hos sin egen familie, enten hos mor eller hos nære slektninger.

- Felles for dem alle var at hvis de skulle bli i Norge, var de tvunget til å bli helt norske, sier Ericsson.

De fleste opplevde likevel en fiendtlig holdning overfor sine mødre, og deres fedre ble sendt tilbake til Tyskland ved krigens slutt.

- Dermed ble mødrene enslige forsørgere, noe som var vanskelig i seg selv, både sosialt og materielt. Barna slapp heller ikke unna direkte trakassering. Mange ble kalt lausunger og tyskerunger, de ble mobbet av andre barn og banket opp.

Viktigste identitet

Det at de var såkalte tyskerbarn ble dermed den viktigste identiteten for dem.

- For en del sitter dette stempelet så hardt, at de aldri er blitt ferdig med det. Noen har imidlertid klart å snu dette ved at de har slåss for oppreisning. De har sett at de er urettferdig behandlet og gjort noe med situasjonen, sier Ericsson.

Ikke bare elendighet

Det er derfor ikke bare elendighet i disse historiene.

- Mange har oppnådd mye, til tross for det de opplevde i barndommen. De har klart seg bra, og gitt viktige bidrag til samfunnet, selv om de har hatt mye tungt å bære med seg.

- Hvordan har denne stigmatiseringen påvirket dem?

- De har følt seg utpekt som anderledes. En del har hatt sterk skyldfølelse for det som skjedde under krigen. Spesielt ble historieundervisningen på skolen om andre verdenskrig en pine for disse barna. De fikk en følelse av de var på den gale siden i en konflikt som var veldig tydelig i det norske samfunnet.

Savnede fedre

Det at samfunnet og mennesker rundt dem har avvist dem, kan ha vært med på å forsterke savnet etter en far.

- De fleste av dem vi har snakket med, har søkt etter sin familie i Tyskland. En god del har funnet sine halvsøsken, og dette har ofte vært med på å omdefinere hva de forbinder med det tyske. De har dermed klart å snu sin tyske bakgrunn til noe positivt. Det tyske er ikke lenger noe politisk, som de må skamme seg over, men noe de kan være stolte av.

Forsiktig provosert

Ericsson blir forsiktig provosert av spørsmålet om hvorfor det blir forsket på dette i dag. Hun tar en liten kunstpause før hun svarer:

- Det har lenge vært taust om dette. Det var krigsbarna selv som brøt denne tausheten. Det er jo på tide at behandlingen av krigsbarna og mødrene deres inkluderes i historien om etterkrigstidens Norge.

- Det norske samfunnet har i dag tatt avstand til denne behandlingen.

- Ja, men de opplever at dette oppgjøret har vært lettkjøpt. En unnskyldning fra statsministeren er ikke nødvendigvis nok for de mange halvveis og fullstendig ødelagte liv, depresjoner og de mange alvorlige sårene de har på sjelen.

- Men hva kan så det norske samfunnet gjøre i dag?

- Mange etterspør økonomisk erstatning. Flere av dem har kommet dårlig ut, rent materielt, og lever i dag på en liten uføretrygd.

- Er behandlingen av krigsbarna etter krigen et eksempel på et behov i samfunnet for å skape grupper som er anderledes enn flertallet?

- Jeg tror det er viktigere å konkret studere hvert enkelt eksempel på at en gruppe blir utpekt til et sosialt problem. Slike problemkategorier blir ofte konstruert på grunnlag av både folkelige og profesjonelle forestillinger og myndighetenes holdninger. Mange av disse forestillingene blir resirkulert, og har en tendens til å dukke opp gang på gang i det norske samfunnet. I forhold til krigsbarna har frykten for det tyske, forestillingen om mødrene som usedelige kvinner og frykten for arvelig belastning i form av åndssvakhet vært viktige faktorer.

Dagens kategorisering

Ericsson viser til stigmatiseringen og undertrykkingen av samer, kvener og tatere i dag, og debatten om innvandrere som et problem.

- Noen blir definert som anderledes, og sett på som en problemkategori som det må settes inn tiltak mot. Mange barn av innvandrere opplever i dag en kategorisering og stigmatisering som kan påvirke deres selvfølelse, sier Ericsson.

Prosjektet ble presentert på konferansen Marginalisering og sosial ekskludering i Ålesund 21. - 23. mai.