Dette lille pauseordet har vært en levende del av språket vårt så langt tilbake som det finnes kildebelegg. På norrønt het det «tha» og ikke «så», men funksjonen var den samme.

– Behovet for å lage pusterom henger trolig sammen med hvordan vi plasserer verbet på norsk. Vi har en verbplassering som kalles V2; vi setter verbet på annenplass i setningen, sier Christine Meklenborg Salvesen.

Hun er førsteamanuensis ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved UiO. De siste årene har hun ledet det internasjonale samarbeidsprosjektet «Historiens fotavtrykk», der temaet har vært nettopp V2 og spørsmålet om hvorfor noen språk endrer struktur, mens andre ikke gjør det.

Lange leddsetninger gir behov for pustepause

På norsk sier vi «nå leker barna fint». Her står verbet på annenplass i setningen. Hadde vi brukt samme ordstilling som man gjør på engelsk, ville vi sagt «nå barna leker fint». Her har verbet havnet lenger ut i setningen.

– Å ha verbet på annenplass, gir en streng ordstilling i begynnelsen av setninger. Vi kan få veldig tunge førsteledd, og da redder vi oss inn ved å legge inn en liten pause – et lite «så» – før vi kommer til verbet, sier Salvesen, og gir følgende eksempel:

«Hvis Therese er i like god form i år som hun var i fjor vinter, så tar hun gull.»

– Ordet «så» er ikke nødvendig her, men vi bruker det likevel på grunn av den lange leddsetningen foran. Det har rett og slett en forenklende funksjon, forklarer Salvesen.

Ifølge forskeren har pauseordet blitt så innarbeidet i språket at vi bruker det også der det slett ikke har noen forenklende funksjon. En del sier for eksempel «nå så er det fint vær», selv om setningsleddet foran – «nå» – faktisk er akkurat like kort som pauseordet.

Sjeldent fenomen

I verdenssammenheng er det ifølge Salvesen uvanlig å sette verbet på annenplass.

– V2 brukes i germanske språk som tysk, nederlandsk, afrikaans, norsk, dansk, svensk og islandsk, men ikke i engelsk. Utenfor germansk er fenomenet sjeldent, sier hun.

I middelalderen var V2 imidlertid atskillig mer utbredt i Europa.

– I middelalderen brukte også engelsk og romanske språk som fransk, italiensk og spansk denne ordstillingen. Men fra 1300-tallet forsvant den gradvis fra engelsk og romanske språk. Likheten mellom gammeltysk og gammelfransk er påfallende, men mot slutten av middelalderen skilte tysk og fransk altså lag når det gjelder plassering av verbet, forteller forskeren.

Hvorfor noen språk mistet V2 mens andre beholdt det, er ikke forskerne sikre på.

– Én del av forklaringen kan være at vi alltid uttrykker subjektet i norsk og i andre germanske språk, sier Salvesen.

På norsk sier vi nemlig «jeg spiser» og «du spiser», mens i mange romanske språk uttrykkes ikke subjektet. På italiensk blir «jeg spiser» og «du spiser» ganske enkelt «mangio» og «mangi». Når man hopper over subjektet på denne måten, kan det ifølge Salvesen legge til rette for en annen plassering av verbet.

Har bykset fremover i setningen

Ifølge Salvesen har både latin og protogermansk – opphavet til de germanske språkene – på et eller annet tidspunkt hatt verbet på sisteplass i setningen. Så har verbet flyttet seg nærmere starten av setningen etter hvert.

– Men at engelsk og romanske språk har hatt verbet på annenplass, tyder ikke på at V2 er del av noen opprinnelig «urgrammatikk», sier Salvesen.

Det har tidligere vært spekulert i at romanske språk fikk V2 som lån fra germansk som følge av folkevandringstiden på 400-tallet, da germanske stammer flommet sørover på det europeiske kontinentet.

– En av doktorgradsstudentene våre har funnet at dette er lite sannsynlig. Gamle kilder tyder på at V2 oppsto av seg selv også i romanske språk. Men påvirkning fra frankerne og de etterfølgende merovingiske herskerne kan ha forsterket og påskyndet overgangen til V2, mener Salvesen.

«Patologiske løgnere»

Forskningen til Salvesen og kollegene viser at bruken av «så» er utrolig utbredt på norsk – også blant folk som i sterke ordelag tar avstand fra det.

– Vi er patologiske løgnere når det gjelder vår egen bruk av «så». Vi avfeier det som barnespråk, men bruker det stadig, sier hun.

Faktisk er vi skandinaver helt i toppsjiktet for bruk av denne typen pauseord.

– Alle germanske V2-språk har pauseord i større eller mindre grad. Tyskerne brukte sin variant «so» veldig mye på 1500-tallet, men i dag bruker både tyskere og nederlendere det mye mindre enn svensker og nordmenn gjør. I tysk er «dann» og «da» fortsatt ganske utbredte pauseord, sier Salvesen.

– I middelalderen hadde du et lignende fenomen i romanske språk, der «si» ble brukt en del i fransk og italiensk med omtrent samme funksjon som vårt «så».

De som bruker «så» aller hyppigst, er ifølge Salvesen de som snakker finlandssvensk:

– Der er det ingen grenser. I stedet for å si «Barna, de fikk ikke skåle», sier de gjerne «Barna så fikk ikke skåle». Jeg tror dette er det vi kaller en arkaisme, at det reflekterer tidligere språkstadier. Men det er en ren hypotese, vi har ikke kartlagt overgangen fra gammelsvensk til finlandssvensk.

Forsvinner neppe fra norsk

Salvesen har lite tro på at norsk kommer til å gå samme vei som fransk, spansk og engelsk og miste V2.

– Ingenting varer evig, men det kommer i alle fall ikke til å skje i vår levetid. Omfattende, strukturelle endringer av et språk, tar lang tid. Når det er sagt, ser vi en del brudd på V2 i Tyskland, der det som kalles «kiezdeutsch» begynner å bli utbredt i byene. Der setter man subjektet foran verbet.

Hun viser også til eksempler fra ungdomsmiljøer i norske byer, der følgende verbplassering slett ikke er uvanlig: «Da jeg kom hjem, jeg var sliten».

Referanser:

Christine Meklenborg Salvesen: Adverbial resumptive particles and Verb Second, i Rethinking V2, Rebecca Woods & Sam Wolfe (red). Oxford: Oxford University Press, 2019

A micro-perspective on Verb Second in Romance and Germanic, spesialutgave av Linguistic Variation. Christine Meklenborg Salvesen (red.)

Espen Klævik-Pettersen: Inversion, V-to-C, and verb second: an investigation into the syntax and word order of Old French and Late Latin, PhD-avhandling. Universitetet i Oslo.

FAKTA OM PROSJEKTET: HISTORIENS FOTAVTRYKK

Fireårig samarbeidsprosjekt mellom seks universiteter i Norge, USA, England, Tyskland og Island, ledet av Christine Meklenborg Salvesen ved UiO.

Forskerne har studert det språklige fenomenet V2 – at verbet får annenplass i setningen.

Dette er utbredt i alle germanske språk med unntak av engelsk, og var tidligere vanlig også i romanske språk.

Et sentralt forskningsspørsmål i prosjektet har vært hvorfor noen språk har beholdt V2 mens andre har mistet det.

Forskerne har også studert hvilke konsekvenser plasseringen av verbet har for språket ellers.

De har benyttet seg av digitale databaser med historiske kilder og online-undersøkelser av språkbruk.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Universitetet i Oslo?

– Språkforståelse er så mye mer enn hvor mange ord du kan eller bruker

Oversettere har ryddet opp i Ibsen-misforståelser

Slik utviklet norske forskere retteprogrammet i Word