I Norge er det i dag høy sosial mobilitet. Det betyr at vi har gode muligheter til å gjøre en klassereise, altså endre vår sosiale klasse fra den vi hadde i oppveksten. 

Foreldres inntekt bestemmer i relativt liten grad barnas inntekt. Og den økonomiske ulikheten mellom folk er svært lav i Norge sammenlignet med andre utviklede land

Men hvorfor er det sånn? Til tross for stor og voksende interesse rundt økonomisk ulikhet, er ikke sosial mobilitet et særlig utforsket område.

For å få en bedre forståelse av sosial mobilitet og velferdsstatens betydning for denne, ville professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole (NHH) undersøke den faktiske utviklingen her i landet. Salvanes er leder ved Senter for forskning på arbeidsmarkedsøkonomi på NHH.

• Les også: Slik rangerer de hverandre sosialt i Stavanger

Øker drastisk på 1930-tallet

– Den sosiale mobiliteten målt gjennom inntekten til barn og foreldre i Norge, øker voldsomt mellom 1930 og tidlig 1950-tallet. Etter 1950-tallet er utviklingen flat, og mobiliteten slutter å øke, og stabiliserer seg på et høyt nivå, sier Salvanes.

Dette er den første norske studien som går så langt tilbake i tid, ifølge forskeren.

Tidligere forskning på sosial mobilitet har gått tilbake til de som er født på begynnelsen av 1940-tallet, mens denne studien tyder på at noe av det mest interessante kan ha skjedd i tiåret før.

Tjener minst

– Den høye mobiliteten vi har i Norge i dag har altså ikke alltid vært der. Den blir først etablert mellom 1930- og 1950-tallet. Vi kom opp på dagens nivå av sosial mobilitet rundt 1950. Det var et av de høyeste nivåene i verden da, og det er det fortsatt, i hvert fall sammenlignet med andre vestlige land, sier Salvanes.  

Sammen med Tuomas Pekkarinen og Matti Sarvimäki ved Aalto-universitetet i Finland har han undersøkt utviklingen i sosial mobilitet fra starten av 1930-tallet frem til midten av 1970-tallet. I løpet av denne perioden får de som har foreldre som tjener minst i Norge, større mulighet til å bevege seg oppover på den sosiale og økonomiske rangstigten. 

Forskerne ser også at de som har foreldre som tjener mest i Norge, får en lavere mobilitet. De har altså mindre mulighet til å klatre videre opp på rangstien.

– Blant sønner av fedrene som tjener mest, er det en voldsom oppad mobilitet på 1930-tallet, men denne ekstra mobiliteten er nesten helt forsvunnet innen 1970. Samtidig øker mobiliteten for de som tjener dårligst, sier Salvanes.

• Les også: Privatøkonomi i skolen kan jevne ut sosiale forskjeller

Utdanning er en viktig faktor

Parallelt med den store inntektsmobiliteten, skjer det også et stort skifte i utdanning. Fra 1935 til 1950 øker den gjennomsnittlige lengden på utdanning drastisk.

– På midten av trettitallet og fremover gjennomførte Arbeiderpartiet en regional utdanningsreform, der både by og land fikk like mange timers utdanning i uken. Vi ser både en generell økning i utdanning samt at bygdene tar igjen byene, sier Salvanes.

Fordelingen av utdanning i befolkingen blir altså likere. Tidligere måtte folk i mye større grad ha høyere inntekt for å få høyere utdanning.

Samtidig som det generelle utdanningsnivået stiger, minker også avstanden til det utdanningsnivået som de rike har.

Når utdanning blir vanligere, faller også avkastningen den fører med seg.

Men hvorfor øker utdanningen?

Professoren tror økningen i utdanning på 1930-tallet er en av de viktigste årsakene til utviklingen i sosial mobilitet, men sier det ikke er avklart hva som fører til at flere tok utdanning.

– En mulighet er at folk valgte å ta mer utdanning på grunn av vanlige økonomiske krefter. Nye industrier kom til, som krevde mer utdanning, men også betalte godt. Som følge av dette kan foreldrene ha sett at det var høy avkastning på utdanning og dermed oppfordret barna til å ta mer skole, sier Salvanes.

Alternativt, mener forskeren, kan det være utdannings-pushet fra myndighetene som er årsaken. I Norge kan vi lett tenke oss at dette er en viktig faktor fordi vi fra midten av 30-tallet og framover hadde flere reformer som gjorde utdanning lettere tilgjengelig.

• Les også: Arbeid er ikke veien ut av kriminalitet

Ekstra skoletimer ga utslag

Salvanes er ikke i tvil om betydningen av mer utdanning. De som bodde på bygdene hadde 20 timers undervisning i uken, mot 40 timer i uken i byene. Etter reformen på 30-tallet, fikk alle elever i landet rett og plikt til det samme antall timer.

– De måtte nok ha disse ekstra timene for å heve seg opp, sier Salvanes.

Når det er sagt, legger han til, er det fremdeles slik at foreldres utdanning var en sentral faktor for barnas utdanningsvalg. For utdanning var den sosiale mobiliteten på langt nær så stor som for inntekt.

– Vi har altså den litt paradoksale situasjonen med høy sosial mobilitet når vi ser på inntekt – mye høyere enn for eksempel i USA – men når vi ser på sosial mobilitet i utdanning, er den forbausende lav. Selv om utdanningsreformene var viktig for utjevningen, kan det ikke være hele historien.

Flere årsaker

Arbeiderpartiets utdanningsreform var heller ikke det eneste som skjedde parallelt med at den sosiale mobiliteten økte. Den første hovedavtalen mellom LO og Norsk arbeidsgiverforening, en av forløperne til NHO, ble inngått i 1935, og de første sentrale lønnsforhandlingene fant sted på midten av 1950-tallet.

Dette bidro til en sammenpresset lønnsstruktur, som gjorde det lettere å bevege seg mellom inntektstrinnene. I tillegg kommer helsereformer og bedring i folkehelsen.

– En faktor er for eksempel åpningen av mor-barn-stasjoner, der nybakte mødre kunne få hjelp og råd. Dette hadde stor betydning for hvor mye utdanning de tok og hvor mye lønn de fikk senere, sier Salvanes.

• Les også: Innvandrere lever lenge til tross for lav utdanning

Formuer under krigen

– Kanskje enda viktigere var at man ble så godt som kvitt tuberkulose. Det var en folkesykdom som ikke bare dødelig, men gjorde også folk slappe slik at det ble vanskelig å gå på skole og jobb.

– Hvilken rolle har krigen spilt i denne utjevningen?

– Det er et godt spørsmål, og er noe av det vi tenker på når vi skal gå videre og undersøke årsaksforholdene nærmere. Formuer kan ha forsvunnet under krigen, og harde reguleringer kan ha styrt inntektene. Men det skjedde utvilsomt en endring før krigen også, sier Salvanes.

Foreløpig nøyer forskerne seg med å slå fast at det var en økt mobilitet i inntekt, særlig i starten av perioden fra midten av trettitallet og utover.

Referanse:

Tuomas Pekkarinen, Kjell G. Salvanes og Matti Sarvimäki: The evolution of social mobility: Norway over the 20^th century, Discussion paper, Institutt for samfunnsøkonomi, NHH. 2016.