Terapi med blomster og stein

Posttraumatisk stress etter tortur kan behandles. En ny metode viser oppsiktsvekkende gode resultater.

Publisert

Metoden kalles narrativ eksponeringsterapi og benyttes i en studie av flyktninger og asylsøkere som har overlevd tortur.

– Tidligere studier har vist at denne gruppen har lite utbytte av tradisjonell psykologisk behandling. Vår studie viser at over 60 prosent blir betydelig bedre.

– Om lag 20 prosent viser ikke symptomer på posttraumatisk stresslidelse etter behandling med narrativ eksponeringsterapi.

Det sier spesialpsykolog Håkon Stenmark. Han er stipendiat ved NTNU, og har utført studien sammen med stipendiat Joar Øveraas Halvorsen.

Forteller livshistorien

Narrativ betyr fortellende, og en vanlig terapitime kan arte seg på denne måten: Klienten sitter med et tau utstrakt foran seg. Han skal fortelle livshistorien sin, fra så tidlig han kan huske og fram til nåtid.

Tauet representerer livslinjen. I kronologisk rekkefølge skal han legge ned blomster for gode opplevelser og steiner for de vonde:

– Jeg ble tatt inn i avhørsrommet i fengselet, hvor jeg ble satt på en stol. Jeg hadde bind for øynene og fikk flere slag på kroppen uten at jeg kunne forutsi hvor jeg ville bli truffet, forteller klienten, med besvær.

På den andre siden av bordet sitter terapeuten og lytter oppmerksomt. Han skriver ned det han hører. I skriftlig form kan beretningen bli viktig som vedlegg til en asylsøknad eller dokumentasjon til for eksempel Amnesty.

– Jeg fikk elektroder på tærne mine, og de sa de ville sette strøm på meg. En tynn mann med en sigarett i munnen vred på en bryter. Smerten kom i et intenst støt og hele kroppen gikk i spenn.

Fortellingen vi gjengir her, er bare et eksempel. Stenmark forteller at historiene har mange likhetstrekk, uavhengig av klientenes nasjonalitet og torturmetodene de har vært utsatt for.

Etter traumet

Tortur kan gi vidt forskjellige reaksjoner, avhengig av torturmetode og varighet. Vanlige reaksjoner inndeles ofte i påtrengende minner, unngåelsesreaksjoner og kroppsaktivering.

– De påtrengende minnene kan komme som flashbacks eller mareritt. Unngåelsesreaksjoner kan vises ved for eksempel ekstrem angst for politi eller andre som kan minne om en overgriper.

– Noen isolerer seg og prøver å unngå folk generelt. Kroppsaktivering kan gi seg utslag i konsentrasjonsvansker, søvnproblemer og irritabilitet, forklarer Stenmark.

Den faglige betegnelsen for slike symptomer er posttraumatisk stress. Ubehandlet kan posttraumatisk stress føre til redusert funksjonsnivå eller invalidisering. Et typisk symptom er konsentrasjonssvikt.

– Konsekvensen kan være at læreevnen svekkes eller at en ikke makter å stå i en jobb.

Stenmark kan vise til gode behandlingsresultater med eksponeringsterapi. Men hvorfor terapien virker, og hvilke mekanismer som settes i sving, er uklart.

 (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Hjernens alarmsentral

– Den mest framtredende teorien er at eksponeringsterapi fører til en endring av fryktstrukturen i hukommelsen. Vi kan kalle det hjernens alarmsentral, den får oss til å reagere på det som er farlig.

– Ved å eksponere seg for traumatiske minner i en trygg behandlingssituasjon, lærer pasienten at det ikke er farlig å minnes de grusomme hendelsene. At de traumatiske hendelsene var noe som hendte den gang da, og ikke noe som skjer her og nå.

– At hendelsene var farlige da de skjedde, men at de ikke er farlige å minnes, forklarer Stenmark.

– Hovedmålet med behandlingen er å redusere det posttraumatiske symptomtrykket og dermed oppnå økt funksjonsnivå. Dette er spesielt viktig for asylsøkere og flyktninger som skal takle mange utfordringer i møte med det norske samfunnet, utdyper Stenmark.

Narrativ eksponeringsterapi ble utviklet for arbeid i flyktningeleirer i Afrika og Asia av traumespesialister tilknyttet den internasjonale bistandsorganisasjonen Victims voice (VIVO). Metoden er foreløpig lite brukt i andre deler av verden. Øveraas Halvorsen og Stenmarks studie er den største som er utført i Vesten.